Copyright Thomas Gramstad 2004

This work is licensed under a Creative Commons License.

Klassekampen onsdag 3. november 2004 nr. 255, s. 3

Per idag kan vi, hver enkelt, gå inn på nettet og søke opp/laste ned informasjonen som andre har lagt ut der. Et offentlig publisert dokument eller verk er tilgjengelig for alle, det skiller ikke mellom lav og høy, liten eller stor. Vi har en felles offentlighet, språklige kulturfellesskap og kunnskapsallmenninger. Vi kan skrive noe selv og legge det ut på nettet for hele verden, kanskje inspirert av det andre har skapt; vi kan produsere mer forseggjorte ting og distribuere det på plater, og reklamere for platene på nettet, osv. Vi kan altså skifte frem og tilbake mellom ulike roller ettersom det passer oss: rollen som bruker, rollen som kunde, rollen som skaper, rollen som produsent, rollen som distributør. Infrastrukturen eller arkitekturen i informasjonssamfunnet er ganske "løs" - den låser oss ikke fast i bestemte roller. Istedet gir den oss friheten til å skifte mellom ulike roller etter behov. Alle kan bruke og skape etter behov, og til og med produsere og distribuere langt på vei som de vil, etterhvert som teknologi for å produsere og distribuere multimedia blir og har blitt allemanns(og allekvinns)eie.

Med andre ord: Vi lever i et klasseløst informasjonssamfunn.

Men så kom DRM. Digital Rights Management eller Digital Restrictions Management er en samlebetegnelse for teknologi som begrenser og kontrollerer tilgangen til digitale verk, spesielt tilgangen til avspilling og kopiering. Eksempler kan være kopi- og avspillingssperrer, regionskoder på DVD-plater, krypteringsmekanismer, hemmelige formater og/eller innlåsing i bestemte formater m.m. Det kan også være kontrollmekanismer bygd inn i maskinvaren i alle verdens fremtidige datamaskiner (slik Microsoft går inn for).

Hensikten med DRM-teknologi er å avskaffe den klasseløsheten og friheten vi idag ennå nyter og tar for gitt. På norsk kan vi si at DRM står for Dine Rettigheter Minker. For den jevne kunde eller borger fremstår DRM som defekter eller dysfunksjonelle egenskaper ved produkter som reduserer gleden og nytteverdien av produktet. Samtidig blir kunden eller eksemplareieren frarøvet sine eksemplarrettigheter over produktet (jfr. kopisperrer på musikkplater).

DRM: EN HERSKETEKNIKK

Det å lovbeskytte DRM innebærer å opprette et klassedelt informasjonssamfunn. DRM som ikke er lovbeskyttet er bare dysfunksjonelt og mindreverdig, og vil derfor bli selektert bort av kundene og brukerne. Det vil bare straffe seg å bruke det fordi ingen vil ha produkter som både er mindreverdige/defekte og dyrere, og problemet vil derfor løse seg selv. Men dersom DRM blir lovbeskyttet blir situasjonen en helt annen. Da vil mange føle seg tvunget til å bruke det, særlig når internasjonal underholdningsindustri tvinger det gjennom i samarbeid med de godseide delene av IT-industrien.

Da vil infrastrukturen i informasjonssamfunnet endre seg på en grunnleggende måte, og det vil oppstå forskjellige informasjonsklasser:

Informasjonsgiver eller informasjonskjøper: denne klassen eier og kontrollerer DRM-teknologien og de viktigste delene av produksjons- og distribusjonsapparatet. Dermed kontrollerer de ikke bare inntektsstrømmene rundt informasjon og åndsverk, men også verkene selv og hele kulturarven, gjennom å kontrollere DRM-teknologien som informasjonen og åndsverkene låses inn i.

Informasjonsarbeidere: disse (samleb)åndsarbeiderne bærer informasjonssamfunnet på skuldrene, men har liten eller ingen kontroll over verkene de skaper.

På bunnen i det klassedelte informasjonssamfunnet finner vi informasjonsproletarene eller de digitale eiendomsløse - de som ikke har noen "intellektuell eiendom". Disse hverken skaper, produserer eller distribuerer i noen særlig grad. Etter at all informasjon og alle verk er gjort om til DRM-innelåst "intellektuell eiendom" kan de kanskje ikke en gang lese eller skrive?

Når Stortinget skal behandle innføringen av EUCD eller Infosoc-direktivet (endringer i norsk opphavsrettslovgivning, Åndsverkloven) i begynnelsen av november står vi altså overfor et avgjørende veivalg i forhold til hvilken retning informasjonssamfunnet skal gå i tiden fremover. Norge kan velge å si nei til lovbeskyttelse av DRM-teknologi. Stortinget kan vedta å fjerne hele avsnittet om lovbeskyttelse av DRM fra lovforslaget og likevel vedta andre deler av lovforslaget. På den måten kan de borgerrettighetene og brukerfrihetene vi idag tar for gitt i forhold til både det å skape åndsverk, og det å eie og bruke eksemplarer av åndsverk i frihet, og å aktivt dele og bruke kultur i fellesskap, bevares og vernes også i fremtidens informasjonssamfunn.