Copyright
EFN 2002
Dette dokumentet er tilgjengelig under
GNU Free Documentation License.
Utredning sendt til Forbrukerrådet og Forbrukerombudet
21. mars 2002. Se følgebrev:
http://www.efn.no/d-platebrev.html
EFN ser svært alvorlig på at forbrukernes rettigheter og interesser er i ferd med å bli fullstendig overkjørt av monopoletablerende og prisdrivende strategier som innebærer at forbrukernes rettigheter undergraves og svekkes.
EFN mener at både Forbrukerrådet og Forbrukerombudet bør komme på banen og innta en aktiv rolle i forhold til å beskytte forbrukernes lovfestede rettigheter mot den uthulingen som nå finner sted pga. brukssperrer og proprietære medieformater.
Det saken dreier seg om, kan illustreres ved å overføre eksemplet fra CD til LP-plater eller lydkassetter. Ta et selskap som produserer LP- eller kassettspillere, og som samtidig er stor produsent av musikk gjennom eierinteresser i platebransjen. Tenk om de en dag gjorde en liten justering i sine spillere og/eller plater eller kassetter slik at en kjøpt plate eller kassett fra selskapet kun kan avspilles i spillere fra selskapet selv, og ikke i spillere fra andre selskaper. Ville dette vært akseptabelt? Ville det vært akseptabelt å straffe en forbruker hvis denne kjøpte en kassett fra dette selskapet på lovlig måte, og deretter justerte sin kassettspiller fra en annen produsent slik at kassetten kunnes lyttes til på denne kassettspilleren?
I CD-verdenen kan CD-spilleren fra den andre produsenten være en datamaskin med programvare for å avspille CD-platen. En slik kriminalisering av retten til å anskaffe og bruke (kjøpe eller bygge selv) sin egen platespiller er i strid med både vanlig rettsoppfatning og lovfestede rettigheter. Likevel prøver plateselskapene å tvinge gjennom en slik kriminalisering.
Ordet "kopisikring" er et eksempel på Orwelliansk nytale der ord formes på en slik måte at innholdet blir det stikk motsatte av hva ordet selv betyr. En "kopisikring" sikrer ikke kopiering, den gjør det nøyaktig motsatte: den hindrer eller vanskeliggjør kopiering. Det dreier seg derfor om en kopisperre, ikke en "kopisikring". Videre er slike kopisperrer gjerne også avspillingssperrer, derfor er brukssperre eller brukersperre et mer beskrivende uttrykk.
EFN gjør oppmerksom på at CD-plater med slike brukssperrer bryter både med den patenterte standarden som definerer hva en CD-plate er, og med varemerke-definisjonen av CD-plater<1>. Derfor kan slike plater ikke regnes som CD-plater. CD-plate standarden er patentert av Philips, som også har varemerke-rettigheter til CD-plater. Produsenter som kaller "CD-plater" med brukssperrer for CD-plater, begår derfor brudd på Philips' patent- og varemerke-rettigheter. Philips har påbegynt rettslige forføyninger mot slike produsenter<2>.
Slike plater med brukssperrer er rett og slett defekte plater - eller D-plater - og ikke CD-plater. (I resten av notatet brukes betegnelsene "brukssperrete plater", "kopisperrete plater", "defekte plater" og "D-plater" om hverandre om slike plater.)
EFN går inn for tydelig merking av CD-plater med såkalte "kopisikringer", gjerne med et standard merke som gjøres gjeldende for alle som produserer plater med brukssperrer, som et tiltak mot musikk-industriens forsøk på å frata forbrukerne deres (hittil) lovbeskyttede rettigheter. Dette gjelder bl.a. retten til selv å velge avspillingsutstyr, og retten til fremstilling av eksemplar (kopiering) til privat bruk. Plateselskapene prøver å hindre, til og med kriminalisere, utøvelse av disse rettighetene. EFN tar skarp avstand fra dette.
EFN mener at kundene kan og bør kreve pengene tilbake når de har blitt lurt til å kjøpe D-plater i den tro at de har kjøpt CD-plater.
Sonys kopisperrete Shakira-plate er merket med en liten tekst som sier Does not play on PC/Mac. Dette merket er ikke stort nok eller tydelig nok, dessuten gir det heller ikke korrekt beskrivelse av hvor redusert funksjonalitet de kopisperrete platene har. Det er nemlig ikke bare på PC/Mac disse defekte platene ikke kan spilles. De kan heller ikke spilles i DVD-spillere eller på en del gamle CD-spillere. Og heller ikke på Playstation, og ikke på datamaskin med annet operativsystem enn Windows/Mac.
En vanlig CD kan og skal kunne avspilles på en DVD-spiller. CD-plater skal også fungere i alle CD-spillere, både gamle og nye.
Formålet med å hindre en CD-plate i å kunne avspilles på en DVD-spiller kan være å tvinge kunden til å kjøpe både DVD-spiller og CD-spiller, mens kunden kunne ha klart seg med en av delene med normalt fungerende CD-plater. De defekte platene er ikke merket med at de ikke kan spilles i en DVD-spiller, og EFN mener at dette et brudd på både Kjøpsloven og Markedsføringsloven.
Det er også uholdbart at en CD-plate ikke kan avspilles på alle CD-spillere. En kan se for seg en mulig fremtid der CD-formatet er fragmentert og/eller at det finnes et monopol for CD-spillere. En kan lett tenke seg at mange CD-spillere - spesielt små merker som ikke blir tatt spesielt hensyn til ved innføring av brukssperrer - vil få problemer ved avspilling av brukssperrete CD'er. Desto verre er faren for at fremtidige spillere må forholde seg til et utall av obskure "standarder" for å kunne bruke disse platene, noe som i verste fall fører til at brukeren kanskje må ha opptil flere CD-spillere for å kunne spille av platene sine. Det er ikke utenkelig at den fine dyre spilleren som man en gang kjøper kun støtter en brøkdel av de forskjellige sperrete formatene. Bare fantasien setter grenser for hvilke problemer, tap og utgifter en slik degenerering av CD-formatet vil kunne medføre.
De brukssperrete platene kan altså ikke spilles på DVD-spillere, og heller ikke på alle CD-spillere. Dette opplyses det ikke om, merkingen sier ikke noe om dette, og det følger ikke noen informasjon med platene som sier fra om dette heller.
De kopisperrete Shakira-platene er merket med CD-logoen. Dette er feilaktig markedsføring - disse platene er ikke CD-plater, fordi de bryter med Red Book-standarden for CD-plater som definerer hva en CD-plate er (jfr. note <1>).
Sony selger altså et digitalt medium med betydelige mangler. For å "rette opp" manglene tilbyr firmaet programvare som kan lastes ned fra deres nettsted som et tillegg til den musikkplaten kunden har kjøpt<3>.
Nedlastingsmuligheten forutsetter avlevering av personopplysninger. Er det forklart på nedlastingssidene hva personopplysningene skal brukes til? Opplyser Sony om dette på sitt digitale medieprodukt?
Sony krever altså ufrivillig avgivelse av personopplysninger for å kunne bruke et innkjøpt digitalt medium med betydelige mangler. Vi oppfatter dette som en krenkelse av grunnleggende forbrukerrettigheter.
Dette er som å legge ved en lenestol ved kjøp av TV. Tilgift heter dette i Markedsføringsloven. Hvorfor i all verden skal det kreves registrering av kunden og nedlasting av et spesielt dataprogram for å kunne benytte en lovlig kjøpt plate i datamaskinen, når det allerede finnes fritt tilgjengelige dataprogrammer for CD-avspilling?
Støtter Sonys tilleggsdataprogram alle plattformer, eller favoriserer de Windows (og kanskje Mac), mens det ikke gis tilbud til rundt 200.000 brukere av fri programvare (som Linux og BSD) i Norge? Opplyser Sony i såfall om dette på sitt digitale medieprodukt?
Selv om f.eks. 90% av norske elever har tilgang på datamaskin hjemme, har ikke alle mulighet til å laste ned programmet som retter på manglene ved Sonys digitale musikkmedium. Hvordan skal disse få benyttet utstyret sitt?
Her ber vi altså om en vurdering av om følgende lovparagrafer er brutt:
Markedsføringsloven:<4>
§ 4. Tilgift
Personvernloven:<5>
Du har krav på å få vite hvem du gir
opplysningene til, og hvordan de skal benyttes.
Mangel etter kjøpsloven:<6>
§ 17. Varens egenskaper.
§ 18. Opplysning om egenskaper eller bruk.
CD-plater skal per definisjon fungere på PC/Mac uten videre - uten spesiell tillatelse, uten spesiell programvare, uten å måtte registrere seg noe sted og uten å måtte avgi personlig informasjon.
Videre mener EFN på bakgrunn av det ovenstående at Sonys markedsføring bryter med Markedsføringslovens § 2 (Villedende forretningsmetoder) og § 3 (Utilstrekkelig veiledning m.v.).
Som en fellesnevner virker det som om brukssperrenes oppgave er å skjule at det eksisterer audio-filer ovenfor operativsystemet, samt at noen tilbyr ferdig encodede filer på et ekstra spor.
Ettersom det gjøres forsøk på å skjule audiofilene på CD-platen sier det seg selv at man ikke bare kan avspille platen på en normal måte - det som må defineres som "fair use". Dette vil skape forvirring, vanskeligheter og redusert bruksverdi for forbrukeren da det fører til at musikken i gitte tilfeller må avspilles med forskjellige typer spesial-programvare og proprietære formater<7> (f.eks. tvungen bruk av Microsofts Media Player) samt at en må registrere seg for å få tilgang til ressurser som en må ha for å kunne avspille en innkjøpt CD-plate på lovlig vis.
Sony bør fortelle at det ikke lenger er like lett å spille plater i bilen, på hytta, eller når en er ute og jogger. Når Sony har valgt en av verdens mestselgende artister for å snikinnføre patentbrudd og brukssperrer, så vil snart hundretusener av forbrukere oppdage at lovlig innkjøpt avspillingsutstyr slutter å fungere i forhold til spesifikasjonen. Dette er trist da Sony fører forbrukerne bak lyset ved å svekke bruksverdien av sine produkter.
Her er noen eksempler på brukssperrer som er i bruk i dag:
Sonys sperre, f.eks. på Shakira-platen: http://www.key2audio.com/
| MediaCloq: | http://www.sunncomm.com/ |
| Cactus Data Shield: | http://www.midbartech.com/ |
| SafeAudio V3: | http://www.macrovision.com/ |
Sony bør gi betydelig prisavslag på Shakiras nye album og andre plater med tilsvarende sperrer grunnet redusert bruksverdi.
Det bør vurderes om kopisperrete plater bør prisreguleres ved lovpåbud, slik at de pålegges solgt for en billigere pris enn CD-plater. Dette kan det argumenteres for ikke bare på grunn av de sperrete platenes sterkt reduserte funksjonalitet. Dersom det er slik som selskapene hevder at sperrene hindrer piratkopiering, bør platene selges mye billigere av nettopp denne grunn, i og med at argumentasjonen for den høye prisen på CD-plater (som er billige å produsere) nettopp går på at prisen må være så høy for å kompensere for piratkopiering.
Det er likevel høyst tvilsomt om disse sperrene kan bidra til å redusere piratkopiering. Det er nok heller slik at sperrene utelukkende hindrer lovlydige kunders muligheter for både avspilling og kopiering, og dermed sterkt reduserer platenes bruksverdi.
Det er ikke noe problem å spille av et digitalt kopisperret medium på en CD-spiller med digital utgang - å kopiere disse digitale signalene inn i PC-en uten tap av kvalitet.
Det er intet problem å bruke Sonys eget MiniDisc-format som digitalt lagringsmedium for CD-plater. Selv om det skjer en del digital komprimering, er det nesten ikke tap av lydkvalitet. En kan også kopiere til DAT-mediet, da uten tap av lydkvalitet.
Sony er et sterkt varemerke på hi-fi-ustyr, og har selv vært forkjempere for at kunder skal kunne lytte til musikk på Walkman, MiniDisc, og andre digitale medier fordi det er opptaksmuligheter.
Sony leverer selv alle disse lagringsmediene, samt stereoanlegg som tillater kopiering i stor stil, og tjener gode penger på dette. Men det er altså PC-ene de tilsynelatende vil til livs. Merkelig nok velger Sony å svekke bruksverdien til sine egne plater og produkter.
EFN opplever at Sonys forretningspolitikk vil svekke bruksverdien på deres egne hi-fi-produkter, noe som gjør at forbrukerne bør velge andre leverandører av hi-fi-ustyr. Forbrukerne bør velge produkter som gir mest for pengene - og leverandører som har færre eierinteresser i innholdsindustrien. Sony gjennomfører nå en forretningspolitikk som går på bekostning både av publikum og av artistene som ønsker å gi ut musikk til hverdagsbruk.
Brukssperrene innebærer en sterk begrensning av retten til å avspille platene og dermed deres bruksverdi for kunden. Men vi må heller ikke glemme retten til kopiering til eget bruk, som er en helt sentral rettighet både på individnivå og på samfunnsnivå.
Denne problematikken er altså mer omfattende enn at det er fare for at platene blir umulige å spille av pga. innebygde sperrer. Saken er jo at alle kjente digitale informasjonsbærere uunngåelig vil komme til å bli ubrukelige før eller siden. Da blir spørsmålet hvorvidt og hvordan man skal kunne forhindre tap av innholdet. Det finnes kun én måte å gjøre dette på, og det er å sikre at materialet kan kopieres, og kopiere i god tid før det blir borte. Det er ingen prinsipiell forskjell på hjemmebrenning eller kopiering av en CD-plate til privat bruk og kopiering fra en LP-plate til lydkassett.
Det er derfor et altfor snevert fokus å bare se på muligheten for å spille av en plate i ens CD-spiller, og at platene man har blir ubrukelige fordi det introduseres nye former for kopi- og avspillingssperrer som gjør at plater ikke kan spilles av på alle spillere. Vi vet at ethvert informasjonsbærende medium har en begrenset holdbarhet, både på grunn av at det forringes over tid og fordi det alltid er utsatt for fysiske påkjenninger. Jo lenger tid som går, jo mer øker risikoen for fysisk ødeleggelse av mediet og dermed tap av materialet. Hvis man ikke har muligheten til å kopiere den digitale informasjonsbærerens innhold over til et nytt medium, har man dermed ingen sikkerhet for å kunne bevare materialet for fremtiden, og er dermed prisgitt både leverandørenes standarder for holdbarhet, den naturlige aldringen i alle menneskeskapte materialer og ikke minst den alltid eksisterende og med tiden økende risiko for datatap gjennom fysisk ødeleggelse.
Enda et moment er at det ikke finnes noen tekniske problemer forbundet med å gi et hvilket som helst medium en begrenset innebygd holdbarhet. Dette kan gjøres ved å velge materialer i produksjonen som er selvdestruerende, som for eksempel reflekterende materialer og fargekodinger som nedbrytes etter et visst antall år eller etter å ha blitt belyst av en laser med den aktuelle bølgelengden etter et nærmere bestemt antall timer. På denne måten kan innholdsleverandørene også sikre at holdbarheten ikke blir lenger enn at de kan selge forbrukeren nye produkter med nøyaktig samme innhold når den innebygde utløpsdatoen har kommet. Uten lovbeskyttet og teknisk kopieringsrett og -mulighet har ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt eget materiale. Dette er et helt vesentlig poeng, da kun retten og muligheten til å kopiere til eget bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet. Dermed kan f.eks. lyd- og bilde-opptak fra ens bryllup eller av den nyfødte, eller fra bedriftsarkivet, eller fra digitaliserte arkiver av historisk materiale gå tapt. Alt dette gjelder jo ikke bare kjøpt innhold, men også egenprodusert innhold på digitale medier.
Vi er nødt til å innse at alle former for begrensninger i retten og muligheten til kopiering også vil umuliggjøre bevaring for fremtiden. Denne bevaringen er i sin tur nødvendig dersom vi som hver for oss og kollektivt skal kunne bevare digital informasjon på samme måte som vi kan bevare LP-plater og bøker ganske enkelt ved å oppbevare dem. Digitalt materiale er ikke bare kopierbart, det er samtidig også langt mer sårbart for planlagt foreldelse og spontan ødeleggelse. I realiteten må alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert regnes som tapt. Dette må være utgangspunktet for alle drøftinger og debatter rundt dette.
Samfunnsmessige interesser tilsier at borgerne må ha muligheten til å etablere og opprettholde sine digitale samlinger av informasjon på samme måte som de hadde da de analoge og mer håndgripelige og robuste informasjonsbærerne var enerådende. Vi kan ganske enkelt ikke tolerere at innholdsleverandørene og distributørene av digital informasjon av musikk, bøker, film m.m. legger premisser for vår bruk av dette materialet som styrer og evt. avskaffer vår fremtidige tilgang til vår kulturarv. En slik monopolisering av vår felles kulturelle og intellektuelle kapital innebærer en form for tanke- og kunnskapskontroll som er uforenlig med et fritt, demokratisk samfunn.
Kopiering er i realiteten synonymt med backup, og retten til kopiering er det samme som retten til backup. Alle media - CD-plater, kassettbånd, video, DVD og hva det måtte være - gjennomgår uten unntak aldring og slitasje. Derfor er kopisperrer helt uakseptabelt fordi man gjennom disse nektes muligheten og retten (gjennom ledsagende lover som favoriserer medieindustrien) til å ta backup og sikre materialet.
Videre dreier dette seg ikke bare om musikk. Hva med f.eks. elektroniske bøker<8>? For å virkelig tale forbrukernes sak, må man også trekke forbindelseslinjene til alle typer brukssperrer i alle digitale medier. Kompatibilitet i avspilling er viktig nok, men minst like viktig i den digitale tidsalder er muligheten til å kopiere ens egen informasjon uten restriksjoner på eget og selvvalgt medium.
Fokus må altså være på både retten til å spille av på selvvalgt spiller, såvel som retten til å bevare materialet etter eget ønske på selvvalgt medium. Hvis dette fundamentale aspektet ved retten til kopiering assosieres med negative forestillinger og har fått en tvilsom klang, så skyldes dette at mediedistributørene har klart å spre en vrangforestilling om at privatkopiering = piratkopiering.
Retten og muligheten til kopiering til eget bruk av alle former for digitalt materiale er et helt grunnleggende kriterium for at digital informasjon skal ha verdi nå og i fremtiden, og for at brukeren skal kunne sikre og bevare informasjonen. Distributørenes premiss om at det opphavsrettsbeskyttede materialet må "sikres" mot forbrukeren er fullstendig uakseptabelt, og innebærer en krenkelse av grunnleggende forbrukerrettigheter og den allmenne eiendomsrett (eksemplarrettighetene). Og den konkrete form som disse krenkelsene har fått, gjennom installering av brukssperrer på digitale medier og mangelfull informasjon om disse og deres konsekvenser, innebærer etter EFNs syn en rekke brudd på lovparagrafene i Markedsføringsloven og Kjøpsloven (samt Personvernloven, Åndsverkloven og lover om konkurranseregulering).
Det er altså intet mindre enn vår alles informasjonssikkerhet, retten til å ha like stor mulighet til å bevare digitalt materiale som vi hadde da informasjonen forelå på analoge medier, som er det grunnleggende temaet denne saken dreier seg om.
Disse tiltakene vil hjelpe forbrukerne til å finne frem til normalt fungerende CD-plater, og/eller vite hva en faktisk kjøper. Lovregulering og/eller avvisning av D-plater vil være både i den enkelte kundes egeninteresse og i samfunnets interesse for å gi signaler til plateselskapene om at forsøk på å begrense eller oppheve forbrukeres lovlige rettigheter er uakseptabelt.
Mange tilsvarende problemstillinger kan reises om DVD-plater og DVD-markedet, særlig på et overordnet, prinsipielt nivå. Her vil vi kort nevne et par momenter om audio-DVD. Muligens bør Forbrukerrådet og Forbrukerombudet også holde øye med audio-DVD-markedet ikke minst i forhold til CD-markedet. DVD-plater har en rekke brukssperrer, inklusive regionskoder. Såkalte sonefrie spillere kan imidlertid spille DVD-plater fra alle soner. Men DVD-plateprodusenter prøver nå å slå ned på salg og tilgjengelighet av sonefrie DVD-spillere. I og med at audio-DVD er en konkurrent til CD-plater (og har høyere lagringskapasitet og større lydkvalitet enn CD-plater) kan dette være en måte å presse DVD-prisene i været på slik at CD-plater skal fortsette å være et billigere alternativ enn audio-DVD-plater, altså en form for konkurransevridning. Uansett bør en holde øye med markedsføringen av audio-DVD-plater og se hvilke egenskaper og rettigheter som eksplisitt eller implisitt presenteres i markedsføringen (f.eks. om audio-DVD-plater fremstilles som "Super-CD-plater" (bedre lyd og kapasitet enn CD-plater), til tross for at de inneholder ulike brukssperrer som CD-plater ikke har).
EFNs notat, "CD"-plater med brukssperrer krenker forbrukerrettigheter og bør lovreguleres er skrevet av Thomas Gramstad, sammen med Per Inge Østmoen, Frode E. Nybø og Knut Yrvin, med bidrag fra Øyvind Holm, Karl Ove Hufthammer, Audun Vaaler, Øyvind Hanssen og Bjørn Remseth.
Dette dokumentets adresse:
http://www.efn.no/d-platenotat.html
Elektronisk Forpost Norge er en rettighetsorganisasjon som jobber
med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
www.efn.no.
Sist oppdatert av Thomas Gramstad 20. november 2003.
