Elektronisk Forpost Norge
Pb. 2631 Solli
0203 Oslo




Kultur- og kirkedepartementet               Oslo, 24. juni 2003
Medieavdelingen
Pb. 8030 Dep
0030 Oslo



HØRINGSUTTALELSE - ENDRINGER I ÅNDSVERKLOVEN M.M. SOM FØLGE AV
EUROPAPARLAMENTS- OG RÅDSDIREKTIV 2001/29/EF (EUCD)

Elektronisk Forpost Norge har mottatt Kultur- og
kirkedepartementets høringsnotat til endringer i Åndsverkloven og
vil her komme med synspunkter og kommentarer til forslaget.

(Også sendt elektronisk til asap@kkd.dep.no)


1.0 INNLEDNING: EFNS MÅL

Elektronisk Forpost Norge (EFN) er en elektronisk
rettighetsorganisasjon som jobber med medborgerskap og juridiske
rettigheter i nettsamfunnet.  EFN er opptatt av medborgerskap og
juridiske rettigheter, personvern, samt tekniske, politiske og
kulturelle aspekter ved datastøttet kommunikasjon såsom Internett
og arbeider for åpne og demokratiske infrastrukturer for bruk og
tilgjengelighet av informasjon i datanett.  EFN arbeider for
informasjonstilgjengelighet og for erkjennelsen av digitale
mediers sentrale rolle for kunnskapsspredning, bevaring av
åndsverk, og opprettholdelsen av en demokratisk offentlighet i
samfunnet.

Disse målene blir dessverre motarbeidet av internasjonale
mediekarteller som bruker copyright, opphavsrettslovgivning og
andre immaterielle rettigheter ("intellektuell eiendom") som
brekkstang for å gjerde inn kunnskap og åndsverk.  EFN er av den
oppfatning at det er ingen nødvendig konflikt mellom
forbrukerrettigheter og opphavsrettigheter, og det er få skapende
mennesker som er motstandere av forbrukerrettigheter.  I den
senere tid er det imidlertid spesielt forbrukerrettighetene som
har blitt utsatt for et vedvarende press fra sterke lobbygrupper
på kartellenes vegne, og som derfor har stått sentralt i EFNs
virksomhet.  EUCD bærer dessverre mye preg av slik påvirkning, og
EFN innser at forbrukerne vil komme til å miste en del rettigheter
og friheter i denne runden, ut fra de føringene som direktivet
gir.  EFN ønsker generelt å fokusere på positive muligheter i
teknologien såvel som i direktivet der dette er mulig, og setter
også pris på de positive mulighetene departementet har funnet og
gitt uttrykk for i høringsnotatet.

I det følgende vil EFN påpeke og foreslå enda noen flere
muligheter for å opprettholde forbrukerrettigheter som er
forenlige med direktivet.  I andre tilfeller vil vi argumentere
for det alternativet som vi tror er minst skadelig for forbrukerne
("det minste ondet").  I noen tilfelle vil vi påpeke spørsmål
eller problemstillinger som ser ut til å være uavklart i
høringsnotatet og i direktivet, og der vi ber departementet om å
vurdere og klargjøre nærmere konsekvensene av, rammebetingelsene
for eller tolkningen av problemstillingen eller endringsforslaget.

1.1 FORBRUKERRETTIGHETENE: EFNS REFERANSERAMME

De forbrukerrettighetene det er snakk om i forbindelse med
opphavsrett og åndsverk kan samles under overskriften
"Eksemplarrettigheter".  Eksemplarrettighetene er da de
rettighetene en kunde eller gavemottaker har til et lovlig kjøpt
eller mottatt eksemplar som man dermed er den lovlige eier av.

Det å kjøpe et eksemplar av et verk innebærer retten til å: 

        ¤ Låne bort eksemplaret
        ¤ Gi bort eller selge eksemplaret
        ¤ Ta kopier til eget privat bruk av eksemplaret
        ¤ Lese/bruke eksemplaret så ofte/mange ganger en vil
        ¤ Bruke eksemplaret med eller uten selvvalgt tilleggsutstyr
          eller på selvvalgt og lovlig ervervet avspillerutstyr 

Disse rettighetene har alltid vært uadskillelig forbundet med
eierskap av eksemplaret.  Eiendomsrett til eksemplaret består
altså i å ha disse eksemplarrettighetene.  Det nye er imidlertid
at teknologien har utviklet seg slik at det nå er mulig å frata
mennesker rettigheter som man tidligere ikke trodde kunne fjernes.

EFN har i utgangspunktet ikke noe prinsipielt imot ordninger med
utleie, lån, lisensiering osv. av eksemplarer av verk.  Derimot
ser vi en betenkelig undergraving og fjerning av
eksemplarrettighetene ved at (1) slik utleie, lisensiering o.l.
misrepresenteres som kjøp/salg av eksemplarer, (2) til tross for
at eksemplarrettighetene er helt eller delvis fjernet og (3) uten
at prisen er redusert tilsvarende.  Dermed avskaffes eller
undergraves eksemplarrettighetene indirekte og gradvis.  Den
amerikanske opphavsrettsjuristen og lærebokforfatteren Pamela
Samuelson uttrykker dette slik: "The main purpose of DRM is not to
prevent copyright infringement but to change consumer expectations
about what they are entitled to do with digital content."  (DRM -
Digital Rights Management, eller tekniske beskyttelsesmekanismer
såsom kopisperrer.)

Dette viser at forbrukerrettighetene eroderes og trenger
lovbeskyttelse.  EFN støtter de seks rettighetene som er definert
av forbrukerrettighetsorganisasjonen DigitalConsumer.org og som er
grunnlaget for to lovforslag, nylig omforent, for å lovbeskytte
forbrukerrettigheter i USA ("The Boucher Bill" og "The Digital
Choice and Freedom Act").  Disse seks rettighetene er:

  1. Retten til å "tidsforflytte" (timeshift) innholdet (bruke
     det når du vil)

  2. Retten til å "romforflytte" (spaceshift) innholdet (bruke
     det hvor du vil, i hvilken spiller du vil)

  3. Retten til å sikkerhetskopiere (ta back-up) (denne retten
     må være ubegrenset i tid og antall, dvs. ikke styrt av
     kopisperrer)

  4. Retten til å velge plattform eller avspiller etter eget
     ønske

  5. Retten til å endre format eller oversette innholdet til
     andre formater

  6. Retten til å bruke verktøy/teknologi for å gjennomføre
     rettighetene ovenfor.

Dette danner referanserammen eller utgangspunktet for EFNs
vurderinger, forslag og ønsker (sammenlign også EFNs lovforslag om
Leserett til åndsverk, se vedlegg).  I tillegg kommer noen
prinsipielle betraktninger om kopiering som samfunnsverdi såvel
som kopieringens praktiske nødvendighet pga. digitale mediebæreres
manglende robusthet.

1.2 KOPIERING SOM SAMFUNNSVERDI

Alle materialer slites, og digitale informasjonsbærere (CD- og
DVD-plater, harddisker osv.) er mindre holdbare og robuste enn de
tradisjonelle "analoge" bærerne (vinylplater, kassetter,
papirbøker).  Slitasje- eller friksjonsskader på en digital
informasjonsbærer medfører større tap av innhold og funksjonalitet
enn tilsvarende på en analog bærer.  Videre har CD- og DVD-plater
innebygd planlagt foreldelse, idet industrien bevisst valgte å
ikke laminere platene.  Men digitale verk er lette å kopiere, og
kopien får like god kvalitet som originalen.  Kopiering for
back-up blir derfor den logiske og nødvendige løsningen på dette
holdbarhetsproblemet.

Uten teknisk kopieringsmulighet og lovbeskyttet kopieringsrett har
ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt eget materiale.
Kun retten og muligheten til å kopiere til privat bruk uten
restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet.  Alt
digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert
må regnes som tapt.

Private samlinger av bøker, plater og andre verk spiller en
vesentlig rolle for bevaring av verkene og formidling av
kulturelle verdier til nye generasjoner.  Mange offentlige
institusjoner som biblioteker, arkiver, museer m.m. har sin
historiske opprinnelse i private samlinger.

Samfunnsmessige interesser tilsier at borgerne må ha muligheten
til å etablere og opprettholde sine digitale samlinger av
informasjon på samme måte som de hadde da de analoge og mer
håndgripelige og robuste informasjonsbærerne var enerådende.  Vi
kan ganske enkelt ikke tolerere at innholdsleverandørene og
distributørene av digital informasjon av musikk, bøker, film
m.m. legger premisser for vår bruk av dette materialet som styrer
og evt. avskaffer vår fremtidige tilgang til vår kulturarv.  En
slik monopolisering av vår felles kulturelle og intellektuelle
kapital innebærer en form for tanke- og kunnskapskontroll som er
uforenlig med et fritt, demokratisk samfunn.

Kopieringsfiendtlighet og forsøk på å skape kunstig knapphet på og
tilgangskontroll over digitale verk blir derfor en dypt
kulturfiendtlig praksis som er ødeleggende for både selve
åndsverkene, for deres skapere og brukere, og for
kulturinstitusjonene som forvalter, bevarer og tilgjengeliggjør
åndsverk.

1.3 ENERETTEN - EN MODERNE FORSTÅELSE

Historisk oppsto copyright som en inntektsgaranti for forfattere
for å hindre trykkere i å trykke og selge bøker uten avtale med og
fortjeneste til forfatterne.  Copyright oppsto da det ble mulig å
skape fortjeneste gjennom det å kopiere - altså idet kopiering
ble en viktig inntektskilde for skaperne av åndsverk, samtidig som
kopiering kunne misbrukes av andre til å generere illegitime
inntekter på bekostning av skaperne.  Å kopiere noe var en kostbar
og arbeidskrevende prosess og var derfor ensbetydende med et ønske
om å tjene penger på kopieringen.  Det ble derfor satt likhetstegn
mellom eneretten til å tjene penger på verket og eneretten til å
kopiere verket, siden dette kun var to aspekter ved samme prosess.

Idag er virkeligheten en helt annen.  Det å kopiere har blitt
allemannseie fordi det er så enkelt og billig - kopiering er i
mange tilfelle nesten gratis både økonomisk og målt i arbeid/tid.
Dermed har det oppstått gratiskulturer basert på deling av verdier
i sosiale og kulturelle fellesskap.  Den lovfestede retten til
privat kopiering eller privatbrukskopiering (paragraf 12 i
Åndsverkloven) reflekterer til en viss grad dette faktum, og gir
en ganske god beskyttelse av denne sosiale og kulturelle praksis.

EFN mener at i dagens samfunn er eneretten til å tjene penger på
verket og retten til å styre over kopiering
(eksemplarfremstilling) to forskjellige ting.  Eneretten til å
tjene penger på verket bør bestå og bør danne forståelsen for hva
opphavsrettens enerett innebærer (sammen med de ideelle
rettighetene).  Ikke-kommersiell kopiering derimot -
gratiskopiering eller privatbrukskopiering - er derimot noe helt
annet, det er kultur og samfunn.  Sagt på en annen måte:
"Copyright er ikke retten til å ta kopier, det er retten til å TA
BETALT FOR kopier" (Erik Naggum).

Copyright - et begrenset og kortvarig monopol på retten til å ta
betalt for kopier - er fremdeles en god ide.  Kommersiell
kopiering bør fortsatt være ulovlig uten samtykke fra den som har
opphavsretten.  

Men idag er kopiering som nevnt blitt så mye enklere og billigere
at det er allemannseie.  Teknologisk utvikling har muliggjort ikke
bare stadig nye former for medier, verkstyper og kopiering - men
også gratis kopiering som sosial, kulturskapende, reklamerende og
bevarende aktivitet.  Nye teknologier peker bort fra det vi kan
kalle Eksemplarkontrollparadigmet, der inntekter er knyttet til
salg av fysiske eksemplarer eller telling av antall eksemplarer
eller aksesser.  I en verden der digitale verk er "flytende" eller
distribueres i nettverk uten å befinne seg på et fast, fysisk
medium eller informasjonsbærer trenges det nye økonomiske modeller
som tjener både de som skaper og bruker verkene, såvel som de som
skaper og bruker nye teknologier og tjenester, et annet
interesseområde for EFN.

Det er derfor det er så vesentlig at retten til å ta betalt for
kopier er noe helt annet enn retten til å kopiere.  Det første er
copyright; det siste er en menneskerett, retten til å få del i og
videreformidle kulturarven.  Privat kopiering er ikke bare en
privat rettighet, det er også en kulturformidlende og
samfunnsbevarende praksis.

Det riktige ville derfor være ikke å innskrenke retten til privat
kopiering, men derimot å styrke denne retten og uttrykkelig
fastslå at den er uavhengig av medier og format (slik EFN foreslår
i sitt lovforslag, se vedlegg.  EFNs lovforslag har vært behandlet
i Stortingets lovutredningskomite og EFN vil følge opp
lovforslaget videre via politiske kanaler.).

I den private sfære må kopiering være fri og ansees som et gode
(privatbrukskopiering).  Også utenfor den private sfære må
kopiering ansees som et gode og være mest mulig fri, i kombinasjon
med avgifter, tvangslisenser, avtalelisenser, osv.  Det vesentlige
for EFN er å unngå restriksjoner på kopiering, unngå forkrøpling
av eller forbud mot nye teknologier, og unngå overvåkning over,
logging og detaljregulering av hva brukerne kan foreta seg på sine
datamaskiner.  Økonomiske løsninger bør gjenspeile bruksmønster
(jo mer man kopierer, jo mer betaler man), men bør også gjenspeile
kulturpolitiske målsetninger, slik at også de små og mindre
bemidlede kan få tilgang til kulturarven.

På side 9 i høringsutkastet skriver departementet at "På tross av
den hurtige teknologiske utvikling, har det ikke vært behov for å
introdusere nye begreper i Åndsverkloven for å tilpasse loven til
de nye utnyttelsesformer."  EFN mener at en eksplisitt styrking i
loven av forbrukerrettighetene, f.eks. gjennom å innføre de to
begrepene "eksemplarrettigheter" og "leserett" hadde vært
ønskelig.

EFN er klar over at ikke alle disse idealene kan realiseres i
dagens politiske klima, men ønsker allikevel å presentere dem som
referanseramme for våre forslag, vurderinger og ønsker til
høringsnotatet om endringer i Åndsverkloven.  Med dette vender
vi nå til EFNs konkrete kommentarer, forslag og ønsker.


2.0 EFNS KOMMENTARER OG FORSLAG

2.1 KRAV OM LOVLIG KOPIERINGSGRUNNLAG

EFN finner ikke mindre enn seks hovedinnvendinger mot forslaget om
å kreve at brukeren må vite at kopieringsgrunnlaget er lovlig for
å få lov til å kopiere.

1. Om §11 nytt tredje ledd (lovlig eksemplargrunnlag) bør bemerkes
at dette ikke er et krav i EUCD, og at det er mulig krav for
3-stegs-testen etter Bern-konvensjonen.

2. EFN forstår at en kopi som er lovlig fremstilt vil være lovlig
kopieringsgrunnlag for venner og bekjente (privatbrukskopiering).
I såfall vil det være lovlig å dele informasjonen med
venner/familie som igjen kan dele den med andre, men veldig få vil
ha kvittering for å bevise at det er lovlig.  Og hvem samler vel
på slike kvitteringer?  Det blir umulig å vite om en kopi er
lastet ned fra Internett fra noen ukjente eller fra noen venner.
Hvor skal bevisbyrden ligge i slike saker?  Det finnes også mange
tilfeller der opphavspersonen ØNSKER at filer skal deles og
nettopp derfor legger dem ut på Nettet.

Et uoverstigelig problem med et eventuelt krav til "lovlig
kopieringsgrunnlag" blir dermed at det aldri vil være realistisk
mulig over tid å bevare bevis på at grunnlaget for den nåværende
kopien var lovlig.  Det er knapt nok realistisk på kort sikt.
Å kreve at den som kopierer må vite at kopien det kopieres fra
er lovlig, er derfor et snikangrep både på fildeling og legitim
kopiering av eksemplarer man ikke selv eier.  Det er en måte å
gjøre kopiering til noe suspekt på - "skyldig inntil det motsatte
er bevist".

Forbrukeren kan ikke holdes ansvarlig for originalen han eller
hun kopierer fra, dvs. originalen kan ikke eller bør ikke avgjøre
hvorvidt den enkeltes kopiering er lovlig eller ikke.  Dersom
originalen er en ulovlig kopi, må den som har laget den ulovlige
kopien holdes ansvarlig for den, og ikke den som i god tro
kopierer fra denne igjen.

Dersom det skal kreves at grunnlaget for kopier skal være lovlig,
vil det også kreves at dette skal bevises.  Når dette er umulig,
kan en se for seg scenarier der nesten all kopiering er forbudt,
et moderne motstykke til den politisk motiverte sensuren i
diktaturstater.

3. Kravet om lovlig eksemplargrunnlag gjelder for all lovlig bruk
som er hjemlet i 2. kapittel.  Dette gjelder også for den nye §11a
som omhandler lovlig fremstilling av eksemplar som er av flyktig
karakter.

Slik EFN tolker lovendringen, så vil det dermed være ulovlig å
skape flyktige eksemplarer av et ulovlig eksemplargrunnlag i
forbindelse med all lovlig bruk hjemlet i 2. kapittel.
Datamaskiner og annet digitalt utstyr som for eksempel en digital
fax-maskin, tekst til tale-verktøy for blinde og utstyr brukt for
kringkasting fungerer slik at de alltid skaper flyktige
eksemplarer i blant annet internt arbeidsminne.

Dette vil da medføre at all lovlig bruk av åndsverk hjemlet i
kapittel 2, selv de avgrensningene som i seg selv ikke omfatter
eksemplarfremstilling, krever lovlig eksemplargrunnlag hvis man
benytter seg av digitalt utstyr for å kunne nyttiggjøre seg den
lovlige bruken.  For å ta et eksempel - si at noen lekker et
dokument som er av offentlig interesse til en televisjonskanal, og
denne ønsker å gjengi hele eller deler av dette i en reportasje.
Selv om selve visningen av verket er lovlig etter 2. kapittel §25,
så vil det nødvendigvis oppstå midlertidige eksemplarer i utstyret
som er brukt for å kringkaste reportasjen - og siden
kopieringsgrunnlaget da er ulovlig, så vil alle disse
midlertidige/flyktige eksemplarene være et brudd på Åndsverkloven.

Hvis denne tolkningen av lovendringene er korrekt, så vil dette
ha betydning langt ut over bruk som er hjemlet i §12.

EFN mener at dette neppe kan være i samsvar med 3-stegs-testen i
Bern-konvensjonen.

EFN etterlyser i denne sammenheng en bedre forklaring på hva som
omfattes av midlertidige/flyktige kopier.

4. En slik lov kan ikke håndheves og vil undergrave respekten for
loven blant folk flest.

Til 3.4.1.2 på side 25 i høringsutkastet, om "Lovlig
kopieringsgrunnlag":

I mange situasjoner vil det være vanskelig å med noe nær tilnærmet
sikkerhet bringe det på det rene hvorvidt det opprinnelige
kopieringsgrunnlaget var en lovlig fil.  Dette gjelder ikke bare i
forbindelse med materiale lastet ned fra Internett, selv om det
muligens er det første man tenker på i denne forbindelse. Over tid
kan det i en rekke aktuelle situasjoner oppstå
dokumentasjonsproblemer med hensyn til å vise at et digitalt
innhold er kopiert med lovlig grunnlag, fordi kjøpskvitteringer
eller annen dokumentasjon forsvinner.  Her vil heller ikke fravær
av rettighetsinformasjon være noen absolutt pålitelig rettesnor,
selv om det stilles krav om at slik informasjon skal inkluderes i
eller ledsage verket.  Tvilstilfellene vil være mange.  I noen
tilfeller kan det tenkes at en opphavsperson faktisk ønsker at
eksempelvis en musikkfil han/hun har laget skal spres på
fildelingsnettverk eller på annen måte, med den bevisste hensikt å
markedsføre sin kreative virksomhet.  I det hele tatt bør det
erkjennes, og tas konsekvensen av, at det ofte er problematisk for
det enkelte individ å i hvert enkelt tilfelle vurdere om
kopieringsgrunnlaget er lovlig.  Det må advares mot at man gjennom
lov gjør det til utgangspunkt at det meste er ulovlig, ikke minst
fordi en slik bestemmelse med stor sannsynlighet kommer til å
oppfattes som urimelig og dermed lede til svekket respekt for
loven.

5. Videre ber EFN departementet klargjøre følgende spørsmål: Hva
er et "lovlig eksemplar"?

Er det loven i det landet der serveren er plassert som avgjør?  I
såfall kan f.eks. en nasjon med svake eller minimale
opphavsrettigheter bli populært som serververt.  En kan leie seg
serverplass i et land ut fra opphavsrettslovgivningen i landet.

Dersom det blir lovlig å kopiere fra en "lovlig fremstilt kopi"
fra utlandet skal da norske domstoler vurdere hvorvidt det er en
lovlig fremstilling ifølge lovverket i det landet serveren står i?

Eller er det slik at det må foreligge en rettskjennelse fra dette
andre landet om at det er ulovlig publisert?  I såfall vil det
bare være store aktører som kan få erklært det ulovlig.  Hva da
med likhet for loven?

Og hvordan vil det forholde seg om noen fra et tredjeland velger å
trykke "send this page to a friend" til en norsk borger fra for
eksempel nettstedet
http://commondreams.org/headlines03/0508-03.htm, der det finnes en
tekst som er lovlig utgitt i England, men som er publisert i USA
uten tillatelse og som altså bryter amerikansk lov.  Bryter en
norsk borger loven ved å se på - eller kopiere fra - denne siden?

Dette vil lett bli en minefelt om man ikke trekker opp en del
retningslinjer før sakene kommer opp, og hvordan skal den jevne
bruker kunne vite om det dreier seg om et lovlig eller ulovlig
eksemplar i slike tilfelle?

Hva med å besøke nettsider i land som Østerrike, Russland, Sealand
og andre som har kortere vernetid for opphavsrett enn Norge, da
risikerer brukeren uforvarende å treffe på materiale som fortsatt
er opphavsrettsbeskyttet etter norsk lov, materiale som det da
lages en flyktig/midlertidig kopi av i maskinens minne, og dermed
bryter brukeren norsk lov.  Et nettsted kan jo også være satt opp
til automatisk å sende en bruker til en nettjener i et annet land
(enn der serveren står) og dermed føre til at brukeren uforvarende
kommer til å bryte norsk lov dersom dette punktet blir tatt inn i
loven.

6. Et annet og nytt EU-direktiv som kommer vil eksplisitt kreve at
kopieringsgrunnlaget IKKE behøver å være lovlig, og begrunnelsen
for dette er nettopp å ivareta bedre balansen mellom
opphavsrettsinnehaver og forbrukerrettigheter.  (EU-forslaget til
direktiv om håndhevelse av immaterielle rettigheter,
http://europa.eu.int/comm/internal_market/en/intprop/news/ .)

I en oppsummering av forslaget heter det blant annet:

  "Although considerable injury to rightholders can be caused by
  an individual via his/her computer linked to the internet, it is
  not in the interest of rightholders to spend a lot of time and
  money in litigation to catch offenders who are simply sharing a
  few files with a handful of friends. The proposed Directive aims
  to strike a fair balance between the interests of rightholders
  and legitimate users of intellectual property on the one hand
  and the wider opportunities the internet offers to consumers on
  the other, by focusing on commercial infringements or those
  which most damage rightholders' interests. It is not aimed at
  allowing the prosecution of large numbers of individuals using
  peer to peer (P2P) networks for casual file swapping."
  http://news.zdnet.co.uk/story/0,,t269-s2129768,00.html

Dette betyr at hvis KD vedtar forslaget om å påby lovlig
kopieringsgrunnlag, vil man måtte vedta å endre Åndsverkloven på
nytt enda en gang igjen når dette EU-direktivet kommer.

EFN ber derfor om at dette leddet utredes grundigere, eller aller
helst strykes.

2.2 FORBRUKERLOVGIVNING OG KONTRAKTSVILKÅR

Side 10:

"Departementet vil samtidig peke på at visse forbrukerinteresser
må ivaretas først og fremst i annen lovgivning, f.eks. i
forbrukerlovgivningen når det gjelder f.eks. spørsmål om
kontraktsvilkår."

EFN savner en grundigere gjennomgang av problematikken rundt
massemarkedskontrakter i høringsutkastet.  Slike kontrakter er i
dag vanlig på programvare og vil i fremtiden også bli utbredt når
det gjelder åndsverk publisert digitalt.  Det var tidligere ikke
normalt med avtaler som søker å begrense de rettigheter man som
privatperson har til bruk av åndsverk (eksemplarrettighetene, jfr.
punkt 1.1 ovenfor), så man har ikke tidligere måttet ta stilling
til om slike kontrakter kan forrykke balansen i Åndsverkloven.
Det er EFNs syn at en slik beskyttelse mot forrykking hører hjemme
i Åndsverkloven - som spesifikke tillegg til eksisterende unntak
som fastsetter at de ikke kan fraskrives ved avtale - og ikke som
generelle bestemmelser i for eksempel forbrukerlovgivningen.
Dette er også i samsvar med dagens Åndsverklov §39h og §39i, der
det fastslås at enkelte rettigheter til bruk av programvare ikke
kan fravikes ved avtale.  (Se også vedlegg, EFNs lovforslag.)

2.3 AVGIFT PÅ LAGRINGSMEDIER

Høringsutkastet foreslår to mulige modeller for kompensasjon for
musikknedlasting: over statsbudsjettet og som en avgift på
lagringsmedier (heretter kalt "CD-avgift" da de argumentene som
gjelder for CD-plater også vil gjelde for andre digitale
lagringsmedier).  I utgangspunktet ser ikke EFN noe behov for
kompensasjon, da musikknedlastingen så langt har fungert som
gratis reklame for plateselskapene og ført til økt salg av
CD-plater, ikke det motsatte.  Se avsnitt 2.8 nedenfor om
musikknedlasting.

Dette kan tenkes å endre seg over tid, og det kan uansett være
politisk umulig å unngå ekstrainntekter til plateindustrien, så
mye som de lykkes med å rope "ulv" nå.  I så fall går EFN
subsidiært inn for finansiering over statsbudsjettet.  Grunnen til
dette er todelt: én god grunn for statsbudsjettet, og flere gode
grunner mot CD-avgift.  Argumentet for å ta det over
statsbudsjettet er at da får man en årlig gjennomgang av og
oppmerkomhet på de beløpene som går med til dette.  Etterhvert som
de virkelige tallene og virkningene av musikknedlasting blir
kjent, og det hysteriet som plateselskapene til nå har greid å
hisse opp blir dempet ned og gjennomskuet slik at det politiske
klimaet endres, vil finansieringen over statsbudsjettet legge seg
på et riktig nivå eller eventuelt kunne avskaffes.

Når det gjelder avgiften på lagringsmedier, finnes følgende
argumenter imot:

1. Det er som sagt ikke dokumentert at det eksisterer et problem,
idet plateselskapene har greid å øke salget, selv i konkurranse
med nye medier som DVD og dataspill.

2. Lagringsmediene brukes til mye annet enn musikk.
Plateselskapene henviser til Gallup-undersøkelser av
privatpersoner som sier at de bruker 70 % av uinnspilte plater til
å kopiere musikk.  Men platesalget til bedrifter (som bruker
platene til datalagring) er større enn privatmarkedet.  Hvorfor
skal norske bedrifter bli en melkeku for internasjonal
musikk- og filmindustri?

3. Små, ukjente eller uavhengige artister og plateselskap gir ut
sine verk på sine egne plater.  Når disse er avgiftsbelagt, så er
effekten at de små aktørene betaler en "lykkelig-som-liten"-skatt
til de store.  Akkurat motsatt av hvordan det burde være.  En slik
avgift vil altså skade deler av musikkbransjen, og da nettopp de
sårbare, uavhengige, innovative elementene i bransjen.  Hva vil
departementet gjøre for dem i musikkbransjen som blir skadet av en
avgift?  Tilsvarende vil norske filmskapere komme til å betale
avgift til internasjonal filmindustri/Hollywood som følge av et
slikt avgiftsregime.

4. Opphavsrettsinnehavere som driver med annet enn musikk og film
- f.eks. fotografer, grafiske designere, foredragsholdere,
programmerere, forfattere, tegnere, m.fl. - vil da betale en
skatt til musikk- og film-industrien hver gang de skal lagre eller
distribuere sine egne verk på et digitalt lagringsmedium.  Hvorfor
skal norske skapende mennesker bli en melkeku for internasjonal
musikk- og filmindustri?

5. Mange lagrer altså egenprodusert innhold på CD-plater eller
andre lagringsmedier. Hvorfor skal disse som rettighetshavere av
det de legger inn på sine egenproduserte CD-plater, betale en
avgift som skal forvaltes til ANDRE artister og rettighetshavere?
Hvorfor skal upubliserte forfattere/musikere/kunstnere betale
penger til publiserte forfattere/musikere/kunstnere for å kunne
lagre sitt eget materiale?  Er ikke dette en diskriminering av de
nye, ukjente eller uavhengige til fordel for de etablerte?

6. Hvorfor er det bare utøvere og rettighetshavere av musikk og
film som skal få vederlag?  Det finnes andre grupper
innholdsprodusenter hvis innhold blir kopiert, lovlig og ulovlig,
men disse er fullstendig utelatt som mottagere av pengene som
kreves inn fra avgiften.  Er ikke disse innholdsprodusentene like
verdifulle eller verdige til å få vederlag, hvis man først skal
innføre et vederlag?

7. Det er (litt) forskjell på lagringsmedier.  CD-plater kan bli
brukt til å lagre musikk.  Harddisker kan bli brukt til å lagre
musikk.  Zipdisker, Minidisc, Dat-kassetter, CD-RW, disketter og
mye annet kan også brukes til dette formålet.  De fleste av disse
mediene kan tilogmed "fylles opp" flere ganger.  Skal man betale
en avgift på alle medier som teoretisk kan brukes til å lagre
musikk?  Skal medier som kan skrives over/kopieres mange ganger
belastes med tilsvarende mange/høye avgifter i forhold til
lagringsmedier som bare kan skrives én gang?  Hvis det kun er
CD-plater som skal avgiftsbelegges vil produsenter og
distributører av andre lagringsmedier få et konkurransefortrinn,
da har man et eksempel på konkurransevridning.  Skal man
avgiftsbelegge alle lagringsmedier?  I såfall kommer man fort opp
i store problemer med teknologiske premisser som stadig endrer
seg.  Billige lagringsmedier er en av flere drivkrefter bak mye
teknologisk innovasjon.  Dersom man ønsker å bremse denne
innovasjonen, kan man øke kostnaden.  Dersom man gjør dette bør
man imidlertid ha et visst håp om at det man får igjen for
bremsingen på ett eller annet vis er mer verd enn det som tas.
Det er vanskelig å se at det er tilfelle her.

8. Er det riktig å ha avgift på sikkerhet/back-up?

Mange benytter CD-plater til å ta regelmessig back-upy av egne data.
Med en avgift vil det antakelig koste det dobbelte å utføre denne
operasjonen, noe som kan føre til at det tas færre
sikkerhetskopier.  Andre alternativer er ofte dyrere eller mer
tungvint i bruk.  Sikkerhetskopiering er viktig både på individ-
og samfunnsnivå, og burde heller stimuleres enn hemmes - kanskje
det kunne være en tanke at utstyr og utgifter til datasikring
burde kunne skrives av på skatten?  Iallfall vil det føre helt
galt avsted å avgiftsbelegge sikkerhetskopiering.

9. Det finnes allerede en del CD-plater der det er lagt inn en
avgift.  Dette gjelder "audio CD"-plater, som er merket med "Audio
Data Only", og som koster mer enn vanlige CD-plater.  Avgiften går
til forskjellige plateselskaper og artister.  Vil disse bli
underlagt et dobbelt avgiftsregime?  Hvordan har departementet
tenkt å unnta disse fra et evt. nytt avgiftsregime?

10. Er det riktig å ha avgift på programvare som er fri eller
gratis?

Mye av CD-bruken utgjøres av distribusjon av programvare som er
fri eller gratis eller begge deler.  Dette er programvare som
distribueres for å gjøre folks hverdag enklere, bedre og friere,
ofte ut fra idealistiske målsetninger og tanker hos dem som
produserer og distribuerer programvaren.  Det er urimelig at disse
skal betale avgifter til andre for sitt arbeid.  Da burde det
heller være slik at de fikk en del av inntektene fra avgiften.
Med andre ord, dersom man skal ha en CD-avgift, så bør en andel av
denne, f.eks. 5 %, gå til foreninger og stiftelser som arbeider
for å fremme fri programvare.  Dersom man skal ha en CD-avgift, så
må f.eks. Linux i Skolen og Norwegian Unix User Group
representeres i forhandlingene om fordelingsnøklene, på lik linje
med musikk- og plateselskaper.

11. Kan man innføre en slik avgift uten å samtidig å tillate
privatkopiering?  Hvor langt er egentlig steget fra "Vi betaler
fordi det blir kopiert ulovlig" til "Vi betaler for å kopiere
lovlig"?

Det var dette som var poenget med Kassettavgiftsfondet.  Ved å
innføre en avgift gir man samtidig folk rett til å kopiere.  Det
er dette som er det store argumentet for en avgift som burde kunne
samle interessene til både artister, opphavspersoner, kunder og
brukere.  Men idag ser vi at mange store musikkselskaper og
innholdsdistributører søker å belegge sine plater med kopi- og
avspillingssperrer - tekniske sperrer av varierende kvalitet som
hindrer brukerne i både lovlig og ulovlig bruk av platene,
samtidig som det i økende grad lobbyes frem nye lover som gjør det
forbudt med strenge straffer å omgå sperrene.  Dersom det skal
vedtas en CD-avgift, må det også vedtas at det er forbudt å
produsere og selge CD-plater med slike sperrer i Norge, eller
iallfall at plater med slike sperrer er unntatt fra
kompensasjonsordningen.  Men kartellene vil ha BÅDE kopisperre OG
kopiavgift.  Det sier f.eks. Sæmund Fiskvik i IFPI Norge rett ut
på Ballade.no.  Først skal altså brukeren hindres i å kopiere, og
deretter skal hun betale avgift for det hun ikke fikk lov til å
kopiere.  Og selv om Fiskvik skulle ha sagt noe annet, så ville
neppe multinasjonale plateselskaper ha fjernet de tekniske
sperrene på platene sine fordi om Norge innfører en kopiavgift.

EFN er ikke prinsipielt imot en CD-avgift.  Det virker rimelig å
betale et par femmere per CD-plate for å kunne kopiere den full av
musikkfiler.  Men en evt. CD-avgift må ta hensyn til og finne en
løsning på problemområdene ovenfor (og tilsvarende problemer for
andre lagringsmedier).  Videre spares jo distribusjonskanalene for
en del belastning (arbeid, utgifter og tid ved produksjon og
transport av CD-plater) når kundene produserer og transporterer
selv, og dette representerer jo også en pengeverdi.  Derfor bør
ikke avgiften bli for høy.  Butikker som selger ferdig innspilte
CD-plater vil merke konkurransen fra nye distribusjonskanaler, men
det kan ikke være noen politisk oppgave å subsidiere eller
forfordele en forretningsmodell fremfor en annen.  De
'gammeldagse' platebutikkene må bare finne seg i å konkurrere med
nye butikker som selger musikk over Nettet der kundene laster ned
musikken og evt. brenner den på CD-plater selv.  Butikkene såvel
som plateselskapene må også finne seg i konkurranse fra uavhengige
artister og grupper som produserer og selger musikken sin selv,
uten å bruke distributører og butikker som mellomledd.

Sagt på en annen måte: Lyd- og kassettavgiftsfondet har fungert så
godt fordi det også var et kulturpolitisk instrument.  Dette
elementet ser ut til å være fraværende eller underrepresentert i
forslaget om avgift på lagringsmedier slik forslaget foreligger i
sin nåværende form.  (I tillegg kommer naturligvis at uinnspilte
audiokassetter så godt som utelukkende ble brukt til musikk.)

En CD-avgift er en form for statistisk prising som hindrer
overvåkning av enkeltindividers bruk av forskjellige typer
lagringsmedier.  Om den er riktig utformet vil den sikre
virksomhetskritiske inntekter for kunstnere med mer.  Dette er
mindre ille enn f.eks. ingen prising der de som faktisk gjør
jobben ikke får en krone, mens folk skal ha alle fordelene av å
kopiere opphavsrettslig materiale.

Det finnes mange former for statistisk prising.  Det finnes mange
måter dette kan forvaltes av f.eks. dataprogrammer som ut fra
forhåndsbestemte fordelingsnøkler kan sikre inntektene til
utøvere.

Samtidig er det et problem at prisen på CD-plater i utgangspunktet
er altfor høy.  En vinylplate kostet 30-40 kroner å lage, og ble
solgt for under 100-lappen.  En CD-plate koster rundt 5-10 kroner
å lage, og koster 200 kroner i butikken.

Dessuten vil musikkdistribusjon over Internett komme til å kutte
kostnadene ved CD-produksjon ytterligere, noe også medieindustrien
selv vil få glede av.  Det virker som om den største frykten hos
plateselskapene er at artister mye enklere kan nå kundene direkte
via Nettet, og derved fjerne mellomleddet.

En CD-avgift kan være et alternativ til stykkprisbetaling, som har
betydelige ulemper både overvåkningsmessig, kostnadsmessig og
teknisk.  Det vanlige til nå er at massemedier betaler artister
etter spilletid og andre ting som i prinsippet er statistisk
prising.  Dette er mindre ille enn om en skulle finne ut og
kontrollere hvem som til enhver tid spiller hva.

Å avgiftsbelegge lagringsmedier er langt å foretrekke fremfor å
restriksjonsbelegge hvert enkelt produsert eksemplar av
programvare, film, musikk, bøker og annen digital informasjon.
Dette er et spørsmål som må diskuteres, fordi finansieringen kan
skje på flere måter som ikke trenger å gjensidig utelukke
hverandre.

I stedet for å forlange kopisperrer og forbud,
tvangsregistreringer, og andre restriktive tiltak som rammer
brukerne, kan man heller utarbeide en statistikk over antall
kopier, og la denne danne grunnlag for en avgiftfastsettelse på
lagringsmedier og datautstyr som kan brukes til kopiering.  Dersom
avgiften er generell og omfatter mange typer utstyr, unngår man at
bestemte komponenter blir uforholdsmessig dyre pga. avgiften.  I
tillegg må man passe på at lokale (norske) og små, ukjente skapere
ikke tvinges til å subsidiere de store, og ditto for de som
arbeider med andre typer verk enn musikk og film.  Hvis disse
problemene med det eksisterende avgiftsforslaget kan løses, kan en
avgift fungere.  Men statsbudsjettet virker som en enklere
løsning, som også vil være lettere å justere fra år til år.

2.4 REGLER FOR KONSUMPSJON

"Fordi EØS-avtalen ikke omfatter felles handelspolitikk innebærer
dette at Norge står fritt til å velge konsumpsjonsregler, og
dermed foranlediger ikke direktivet endringer i norsk lov på dette
området.  Ved innlemmingen av direktivet i EØS-avtalen gjelder en
tilpasningstekst til direktivet på dette punkt.  Hovedregelen om
internasjonal konsumpsjon foreslås videreført uendret i
åndsverkloven."

EFN støtter høringsutkastets forslag om at hovedregelen om
internasjonal konsumpsjon av distribusjonsretten videreføres
uendret.  I høringsutkastet side 13 sammenlignes regional
konsumpsjon med parallellimport.  En viktig forskjell er at ved en
regel om regional konsumpsjon så er det ulovlig å importere verk
fra utenfor regionen til Norge selv om det ikke eksisterer noen
europeisk utgivelse av verket.  EFNs syn er at dette ville ha vært
meget uheldig, da det slett ikke er uvanlig at det ikke utgis
europeisk utgave av et verk.  Man ville da fått en situasjon hvor
det var ulovlig å importere et verk, samtidig som det ikke er
tilgjengelig for salg i Europa.  (Noen eksempler kan være: Animé
(japansk tegnefilm), amerikanske B-filmer, innvandrere som har
vanskelig for å få tak i digitale verk fra sitt hjemland.)

2.5 OMVENDT UTVIKLING

Høringsutkastet inneholder uklarheter om omvendt utvikling i to
avsnitt som begge står på side 63, etter hverandre.  Begge
avsnittene omhandler begrepet omvendt utvikling, et begrep som kun
forekommer i disse to avsnittene i hele høringsutkastet.

Avsnitt nr. 1:

"Et særlig spørsmål oppstår i forhold til såkalt omvendt utvikling
(reverse engineering eller dekompilering).  Ved omvendt utvikling
forstås en adgang for rettmessig bruker av et datamaskinprogram
til å gjøre seg kjent med koden i programvaren for å kunne utvikle
egen programvare som kan samvirke.  Adgangen følger av
åndsverkloven § 39i.  Det er en forutsetning at brukeren har
rettmessig adgang til programvaren han vil gjøre seg kjent med
koden til."

Her gir departementet uttrykk for en for ensidig oppfatning av hva
omvendt utvikling er for noe der omvendt utvikling reduseres til
dekompilering.  Omvendt utvikling betyr at en skaper seg kunnskap
om et program og dets formater uten kjennskap til hverken format
eller koden til programmet.  Hadde man hatt kjennskap til et
ordentlig dokumentert format så hadde det ikke vært nødvendig med
å drive med omvendt utvikling.  Omvendt utvikling er det som på
engelsk kalles reverse engineering.

Det finnes to typer av omvendt utvikling:

1. Å Studere et program ved å studere input, output og oppførsel.
Deriblant å studere det binære filformatet og hvordan systemet
lagrer input.  Det er jo ofte et filformat en er interessert i å
samvirke med.

2. Å dekompilere kode der en får ut en begrenset kildekode
(source), som en kan bruke til å få ut kunnskap om hvordan et
dataprogram fungerer.  Typisk her er at en bruker en disassembler
på en binær programvarefil og får tilbake en slags assembler kode.
En kan også fortsette og få ut høynivå programkode.

Det å bruke dekompilering som plagiat er helt feil og noe EFN tar
avstand fra, og dette er heller ikke et eksempel på omvendt
utvikling.  Dekompilering er bare omvendt utvikling når det brukes
til å lage dokumentasjon.

Etter å ha lest paragraf §39i forstår EFN at departementet
egentlig her snakker om dekompilering og ikke om omvendt utvikling
generelt.  Omvendt utvikling generelt omfattes ikke av §39i.

EFN foreslår at departementet fjerner avsnittet eller eventuelt
bare henviser til §39i uten bruk av ordene reverse engineering,
omvendt utvikling eller dekompilering.

Avsnitt 2:

"En adgang til omvendt utvikling vil imidlertid ikke hjemle
utvikling av programvare hvis funksjon er å muliggjøre tilgang til
et innhold som styres (sperres eller begrenses) av et program.
Rettighetshaver bestemmer over spredningen av sitt verk, også i
måten spredningen skjer, og i hvilke formater han ønsker å tilby.
Han kan gjennom avtaler med utstyrsprodusenter beslutte at verket
kun skal gjøres tilgjengelig på bærere som lar seg avspille på
lisensiert utstyr.  Når formålet med omvendt utvikling av
programvare er å skaffe seg tilgang til innholdet som styres av
det program man gjorde seg kjent med, kan dette altså ikke hjemles
i bestemmelsen i § 39i."

EFN har flere kommentarer til dette:

1. Første setning strider mot det som ellers flere steder
uttrykkelig er lov, nemlig at en skal kunne spille av på en
hvilken som helst avspiller, det er bare kopisperrer en ikke har
lov til å bryte.

2. Den første setningen er dessuten flertydig og uklar.  Den
velvillige tolkningen er at det er kopisperrer på et
verkseksemplar en mener med et innhold styrt av et program, men
det er jo ikke det det står der.  Den kan også tolkes slik at
hvilket som helst innhold som en får tilgang til ved hjelp av et
program så er dette innholdet styrt av dette programmet.

Dette vil sammen med setning nr. 2 bety at formateiers rettigheter
veier tyngre enn og overstyrer innholdseiers.  Dersom en har brukt
et program som f.eks. tekstbehandleren Microsoft-Word så innebærer
dette at fordi produsenten av programvaren ikke ønsker at
innholdet skal være tilgjengelig i noe et annet format enn
MS-Word-formatet så skal brukeren nektes å konvertere sitt eget
innhold til et annet format enn MS-Word-formatet.  Dessuten, de
fleste tekstbehandlingsprogrammer har i dag importmuligheter fra
andre formater - ønsker departementet å forby dette og dermed
forby de vanligste tekstbehandlingsprogrammene som i dag er i
bruk?

3. EFN er sterkt uenig i 2. setning av avsnittet
(jfr. Innledningen ovenfor, punkt 1.1.-1.3).

4. Setning nr. 3 er umulig, alle bærere lar seg avspille på både
lisensiert og ikke lisensiert utstyr.  Igjen - loven dreier seg
om kopisperrer og ikke avspillingssperrer.

5. Den siste setningen er uklar, men det går helt klart ut på å
hindre brukeren i å spille av dataene sine på andre systemer, noe
som andre steder er uttrykkelig lov.

EFN ber departementet om å stryke hele avsnittet.

Subsidiært standpunkt: Selv om EFN i utgangspunktet ikke godtar
det prinsippet som kommer til uttrykk i setning nr. 2 er det her
vesentlig å redde norske samfunnsinteresser - derfor gir EFN
uttrykk for en subsidiær oppfatning om setningen er for generell.
Dersom dette prinsippet skulle bli stående ville det virke
ødeleggende på norsk samfunnsliv og næringsliv.  Bakgrunnen for
loven var at EUCD/EØS-avtalen krever en sterkere beskyttelse av
film og musikk, da kan en jo begrense kravet til disse to
sjangerene.  Denne avgrensningen fremgår flere steder i
høringsutkastet og en fin oversikt på den avgrensningen en har
tenkt seg ser en øverst på side 96, om Endringsforslag for
åndsverklovens §12 tredje ledd.  Det ville være bra for
næringslivet og samfunnet om dokumenter og audiovisuelle uttrykk
som hverken er kunstnerisk orientert eller har med underholdning å
gjøre slipper unna prinsippet i setning nr. 2.  Altså at loven
setter grenser for spredning der kopiering til privat bruk er
tillatt og at det ikke finnes noen begrensninger på formatsiden.

2.6 FREMMED HJELP

Høringsutkastet skriver flere steder om fremmed hjelp.

Nederst på s. 27 i høringsutkastet: "Det redegjøres så for et
forslag om å innføre forbud i § 12 mot bruk av fremmed hjelp ved
kopiering av musikkverk og filmverk.  Dette forslaget er ikke en
følge av direktivet, men et forslag som vil bringe norsk rett i
samsvar med de øvrige nordiske lands lover på dette punkt."

Det går her klart frem at dette ikke er noe som Stortinget må
vedta på grunn av EØS-avtalen.

Definisjonen av fremmed hjelp er gitt i lovverket og er gjengitt
på s. 28 i høringsutkastet:

"Det fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95) side 110 at det anses som
fremmed hjelp når den som initierer privatkopieringen får "hjelp
til selve eksemplarfremstillingen av noen som befinner seg utenfor
vedkommendes familie eller vennekrets".

Det er vel opplagt at grensen for vennekrets i flere situasjoner
er uklar.  Lenger ned skriver departementet "Selvbetjent bruk av
utstyr som ens arbeidsgiver stiller til rådighet" er ikke bruk av
fremmed hjelp. Hva hvis en får hjelp av en kollega til denne
kopieringen?

På side 29 i høringsutkastet står det i klartekst hva
departementet foreslår:

"Departementet foreslår en endring i § 12 slik at det innføres
forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privat eksemplarfremstilling
av musikkverk og filmverk på linje med det som gjelder for
"gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, skulptur,
billedvev eller kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk"."

EFN finner ingen gode argumenter for dette forslaget, men derimot
en del argumenter mot:

1. Dette forslaget vil ramme usosialt, det vil innføre i norsk lov
et forbud mot at mennesker skal hjelpe hverandre.  Det er en
diskriminering mot eldre mennesker eller mennesker med mindre
ressurser.  Dette vil hindre ikke bare biblioteker, men også
eldresenter og frivillighetssentraler i å ha en CD-brenner der en
kan få hjelp til å få utført kopieringen av andre.

2. Akkurat dette har ingen økonomisk betydning.  De som driver med
ulovlig kopiering trenger ingen fremmed hjelp fra andre.  De
driver heller ikke med å gi bort gratis eksemplarer av CD-plater.
I den grad det kan være noe problem her måtte det være om noen la
ut en fil med musikkmateriale på Internett - men det har i såfall
ingenting med fremmed hjelp å gjøre.

3. Departementet kommer også inn på problemstillingen knyttet til
biblioteker: "Endringsforslaget må også ses i sammenheng med at
datamaskiner med Internett-tilgang vil være tilgjengelig bl.a. i
biblioteker."  Til dette er å si at for datamaskiner med
Internett-tilgang på biblioteker så anbefales det at de ikke har
CD-ROM-spiller eller andre masselagringsenheter.  La dem være
lukkede bokser, med nettverkstilgang.  CD-brenneren kan
tilsvarende være en avgrenset boks uten nettverkstilgang.  Dersom
biblioteket driver utlån av CD-plater uten kopisperre så bør de
muligens ikke ha en CD-brenner tilgjengelig for allmennheten.
Tilsvarende problemstillinger har vi for filmer og
utleievirksomhet.

4. Kravet om fravær av fremmed hjelp med musikkverk og filmverk i
§12, er ikke et krav fra EU-direktivet, kun en harmonisering med
andre nordiske land.  Dvs. at Norge står fritt til å avstå fra
dette kravet.

EFN går inn for at bruk av fremmed hjelp skal være tillatt for
privat eksemplarfremstilling av eksemplar som en eier selv.  Det
skal være lov å hjelpe naboen.

2.7 FILDELING VIA INTERNETT

Man snakker meget om fildeling på Internett.  Det er hevet over
tvil at dette er en realitet, og at det skjer i betydelig omfang.
Imidlertid er det viktig å gjøre det klart at Internett ikke er
noen forutsetning for spredning av opphavsrettslig vernet
materiale.  Forøvrig bør man generelt være forsiktig med å omtale
enkeltteknologier, og heller vurdere overordnede prinsipper.
Internett er kun ett, om enn sentralt eksempel på
nettverksteknologi.

De som ønsker øket overvåkning av Nettet for å forhindre spredning
av ulovlig kopiert materiale forfeiler sitt angrepspunkt.  Dette
fordi Nettet like lite er en forutsetning for spredning som det er
for å spre alkohol og sigaretter, som er velkjente og klassiske
smuglervarer.  Selv i et scenario der all aktivitet på Nettet
kartlegges kommer digitalt opphavsrettsbeskyttet materiale til å
kunne spres videre på samme måte som andre smuglervarer.  Faktisk
enda lettere, ettersom en i dag kan få for eksempel små
USB-stikker som er mindre enn en fyrstikkeske og veldig mye mindre
enn en spritflaske eller en kartong med tobakk, men som rommer
mange gigabyte med data.  Poenget med dette er å bidra til å
fjerne overfokuseringen på Nettet og gjøre det klart at selv ikke
den mest omfattende overvåkning vil kunne hindre at folk deler
informasjon.  Tvert i mot; et overvåket nett vil for alvor kunne
sette fart i en privat og for kommersielle pirater svært lukrativ
smuglervirksomhet som i effektivitet (små USB-stikker er mye
lettere å smugle enn spritflasker og tobakkskartonger) langt
overgår hva vi har sett m.h.t. smugling av konvensjonelle fysiske
smuglervarer.

At Internett per i dag står som den "store" arenaen for
distribusjon av opphavsrettsbeskyttet digitalt innhold skyldes en
rekke faktorer som ikke er gitt.  Selv om det er aller enklest og
raskest å sende digitale filer gjennom nettverk gjør den samme
teknologien at det samtidig er meget enkelt å distribuere det på
annet vis fordi svært små informasjonsbærere kan innholde svært
store datamengder.  Dersom smuglerne/piratdistributørene finner
internett-distribusjon for risikofylt vil de finne nye kanaler,
presis slik sprit- og tobakksmuglerne alltid har gjort.

2.8 MUSIKKNEDLASTING: ET GODE

"Vi må ikke glemme hva dette dreier seg om, hele platebransjen er
i en global krise på grunn av ulovlig kopiering", sier Per Eirik
Johansen i EMI Music Norge.  Dette er tom og feilaktig
skremselspropaganda.  Det er slett ikke påvist at fildeling eller
musikknedlasting via Internett har skadet platesalget.  Tvertimot,
mye tyder på at fildeling per idag har en stikk motsatt effekt.
Altså at nettoeffekten av fildeling av musikk til nå er en
ØKNING i platesalget, og ikke en reduksjon.

"Til og med oktober i år [2002] er det solgt 12 prosent flere
plater i Norge enn i fjor, melder NRK Musikk.  Det er 1.1 million
flere album."
http://www.dagbladet.no/kultur/2002/11/25/354724.html

Det har skjedd en nedgang i totalsalget av CD-plater med musikk på
ca. 10-15 %.  Det er svært usannsynlig at nedgangen skyldes
fildeling.  Det er mer sannsynlig at det skyldes andre faktorer.
Ifølge en rapport fra Forrester Research er økonomiske
nedgangstider og konkurranse fra andre medier som DVD-film og
videospill viktige årsaker til nedgangen.  Forrester sier også
at platebransjen ville få vekst om de gjorde det mulig å finne,
kopiere og betale for musikk via fildelingstjenester.
http://www.itavisen.no/art/1299290.html

Enda viktigere er det at det produseres færre CD-plater enn før -
musikkindustrien har kuttet produksjonen med 25 % de siste to
årene, ifølge undersøkelser gjort av George Zieman.
Bransjeorganisasjonen RIAA (Recording Industry Association of
America) har hemmeligholdt disse tallene.  Nedgangen i totalsalget
skyldes dermed hovedsakelig at det er utgitt færre titler, mens
det faktisk har vært en økning i gjennomsnittssalget av hver
tittel.  Hadde antall produserte titler vært det samme ville dette
ha tilsvart en økning i totalsalget, ikke en nedgang.
http://www.theregister.co.uk/content/6/28588.html

Forøvrig er det feil å se på CD-salget isolert.  De senere årene
er det blitt mer og mer vanlig å kjøpe musikk på DVD (enten på
audio-DVD eller sammen med video på DVD).  Da er det lite aktuelt
å kjøpe en separat CD-plate i tillegg.  Det riktige må derfor være
å se på salget av CD-plater og musikk på DVD under ett.
Totalsalget av musikk på CD + musikk på DVD viser en nedgang som
er mindre enn nedgangen i økonomien (altså en relativ økning i
totalsalget).
http://archive.salon.com/tech/feature/2003/02/01/file_trading_manifesto/inde
x.html

Musikknedlasting analyseres i Thomas Gramstads artikkel,
"Musikknedlasting: et umistelig gode for musikere og artister" på
Ballade.no,
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709455580165255 ,
der konklusjonen er:

  Konklusjonen er at det per idag ikke finnes noe som helst
  grunnlag for å hevde at fildeling eller musikknedlasting til nå
  har skadet CD-salget, derimot finnes det en rekke indisier for
  og grunner til å tro det motsatte.  Plateselskapene har alltid
  kjempet hardt mot nye teknologier og medier, det er forsåvidt
  ikke noe nytt.  Men denne gangen er det ikke bare et nytt
  medium, det er et paradigmeskifte: en helt ny måte å distribuere
  musikk (og andre typer verk) på, der distribusjonen (og verkene)
  frigjøres fra et fast fysisk medium.

  For å kunne vurdere effekten av fildeling eller musikknedlasting
  på salg av musikk, må en rekke faktorer estimeres, såsom:
  endringer i antall CD-utgivelser per år, reklamebudsjetter, hvor
  mange som bestiller plater på nett fra utlandet, hvor mange som
  har erstattet CD-kjøp med tjenester som Emusic.com, hvor mange
  som kjøper musikk på DVD istedenfor på CD, konkurransen fra
  andre underholdningsprodukter (f.eks. dataspill, videospill og
  DVD-video), effekten av prisøkning på allerede dyre plater, samt
  generell opp-/nedgang i økonomien (konjunkturendringer) og i
  privatøkonomien.  Dessuten sterk reduksjon av plateselskapenes
  popularitet hos publikum som følge av selskapenes angrep mot
  kundene (gjennom "anti-Napster"-saker (angrep mot alle
  fildelingsnett), handelspolitiske privilegie-lover som DMCA og
  EUCD, og det enkle økonomiske faktum at plater med kopi- og
  avspillingssperrer har en betydelig mindre verdi for kunden -
  alle disse tingene innebærer at plateselskapene kriminaliserer
  sine kunder og så lurer de på hvorfor ikke kundene strømmer
  til).  Videre må man kunne tallfeste musikknedlastinger som ikke
  erstatter kjøp av plate, og musikknedlastinger som fører til
  salg av plater - to dominerende former for musikknedlasting.

2.9 KREATIV KONKURRANSEVRIDNING

I prinsippet er det ingen forskjell på radiosendinger i
etermediene, og musikknedlasting over Internett.  Det er heller
ingen forskjell på å laste ned TV2-nyhetene via nettleseren, og
det å ta opp det hele på video.  Høgskolen i Østfold tilbyr alle
NRK-sendingene i digitalt nedlastbare formater.  Det betyr at all
listemusikk kan lastes ned i digital kvalitet fra nasjonale
nettbaserte kringkastere.  Fremtidig utbygging av digital
kringkasting vil bidra sterkt til at folk flest kan velge når de
vil se lisens- eller reklamefinansiert TV.
http://media.hiof.no/info/hvordan_motta.shtml

Siden all listemusikk og etterhvert flere filmer fritt publiseres
fra lovlige kilder i både høy analog og digital kvalitet, har det
stadig blitt vanskeligere å kreve enerett på publisering av
musikk, film og TV i privatsfæren.  Historisk sett er retten til å
kopiere en generell trend i sterk vekst der båndopptakere,
videoopptakere og annet opptaks- og kopieringsutstyr har vært
konsumentvare i mange tiår.  Grunnet konvergerende teknologier
hvor lyd, bilde og film kan lagres digitalt, så erstattes
tradisjonelt kopierings- og avspillerutstyr med datamaskiner og
digitale lagringsverktøy.  Ser man stort på det har musikk- og
filmindustrien lite å bekymre seg over.

Innholdsindustrien hevder at det store problemet oppstår når hver
eier av en datamaskin i et datanett selv kan fremstå som
kringkaster.  Opphavsrettslig materiale kan da på en måte
"kringkastes" uten tillatelse fra opphavspersonen.  Fildeling på
Internett kan oppfattes på som "kringkasting".

Som et svar på dette ønsker film- og musikkindustrien teknisk
handelsregulering som fremmer stykkpris direkte fra forbruker til
publiseringsselskapet.  Kravet er at alle som ser på film eller
hører på musikk fra et lovlig kjøpt digitalt medium på en lovlig
kjøpt datamaskin skal bruke avspillere tilpasset, eller helst
laget av et monopoldømt programvarefirma.

Musikk- og filmindustrien ser ut til å overse at en rekke
radiokanaler eller TV-stasjoner allerede nettpubliserer all
listemusikk og mye annet materialet på lovlig måte.  Ut over det
ønsker platebransjen å hindre kopiering til hjemmebruk, samtidig
som de vil ha avgiftsbetaling for digitale lagringsmedier fordi
folk kopierer hjemme.  Det platebransjen da ønsker er å få en
tilleggsbetaling ut over betalingen fra f.eks. NRK eller P4.

I et slikt bilde krever EUCD at Kulturdepartementet griper inn i
markedet med handelsreguleringer som sikrer konkurransevridning
til fordel for medie- og programvareindustrien.  Dette vil gå på
bekostning av forbrukere og kunstnere.  Sistnevnte er de som så
oftest sist får betalt for sitt arbeide da f.eks. plateselskap,
distributør og forhandler skal ha betalt sine
"produksjonskostnader" før kunstneren får betalt.

2.9.1 BRANSJENS USANNE PÅSTANDER OM GATEVERDI

NRK-journalist Arne Kristian Gansmo tar opp problemet med
musikk-kopiering i en artikkel om demokratisk underskudd fra
4. april 2003:

  En undersøkelse MMI utførte for rettighetsorganisasjonen NORWACO
  viser at 1,1 millioner nordmenn kopierer musikk, og at den
  kopierte musikken i 2002 har en gateverdi på 7 milliarder
  kroner.  Hvor mange som kopierer fra "en ulovlig fremstilt kopi"
  vet ingen.
  http://www.nrk.no/magasin/musikk/nyhende/bransje/2666376.html

Ifølge bransjebladet Farojournalen hadde bransjeorganisasjonen
IFIP 90,7% av platemarkedet i 2000.  Den gang omsatte de for litt
i overkant av 1 milliard kroner.  Salgsvolumet økte med 2% og
omsetningen med 5%.  I 2001 gikk salget tilbake med 7% i verdi og
9% i volum for å øke med 14% i volum og 6% i verdi i 2002.
Musikkinformasjonssenteret publiserer årlig artikler om salg av
plater og film.  I artikkelen "Økning i platesalget for 2002" står
det:

  Den samlede omsetning i 2002 av grammofonplater til forbruker,
  inklusive merverdiavgift, anslås av GGF til ca. 1,9 milliarder
  kroner.  Det er ikke uventet musikk på DVD som har den mest
  eksplosjonsartede utviklingen, med en økning på hele 142 % i
  verdi i forhold til fjoråret.  Slår man sammen album, singler og
  musikk på DVD viser tallene et samlet salg på 15 millioner
  stk. til en verdi av NOK 982,4 millioner.  Dette representerer
  en økning i volum på 14%, og 6% i verdi.  Det klassiske
  repertoaret holder seg jevnt på 4 % av totalen, mens
  internasjonal popmusikk utgjør 76 % av totalmarkedet.
  http://www.mic.no/nmi.nsf/doc/art2002011709502740050812

I korte trekk impliserer rettighetsorganisasjonen Norwaco at det
"omsettes" musikk for 7 milliarder i gateverdi bak selskapenes
rygg.  Platebransjen omsetter selv for kun 1,9 milliarder kroner.
Virkeligheten er at det er fullstendig lovlig å privatkopiere
musikk til bruk i hytta, i bilen eller hos en venn.  Å "prissette"
lovlig kopiering av musikk med det negative begrepet "gateverdi"
- gjør at lovlig musikk-kopiering assosieres med ulovlig salg av
narkotika.

Slik EFN ser det bruker platebransjen statistikk på en spekulativ
måte som et angrep på 1,1 millioner kunder hvor mange bidrar til
totalomsetningen på 1,9 milliarder kroner.  Gjennom å angripe
lovligheten av å ta kopier, angriper platebransjen prisstrukturen
og lovverket som regulerer dagens avtalebalanse mellom kunde og
leverandør.  Hvis gevinsten for bransjen er at de kan doble eller
tredoble inntektene på bekostning av forbruker, der en
MMI-undersøkelse brukes som "sannhetsvitne", så er det vel verdt
et forsøk.

Kulturdepartementet bør kontakte Konkurransetilsynet og Nærings-
og handelsdepartementet for å se på hvordan EUCD-lovgivningen
virker konkurransevridende og begrensende i forhold til
grunnleggende forbrukerrettigheter.  I den forbindelse bør nevnes
at Forbrukerrådet og Konkurransetilsynet har platebransjen under
oppsikt grunnet mangelfull merking av plater med sperrer, og
uttalelser fra IFIP om prismanipulering:

http://www.digi.no/php/art.php?id=66132
http://www.dagsavisen.no/kultur/2003/01/708210.shtml

Kulturdepartementet bør også se på platebransjens kreative bruk av
statistikk hvor de fremmer utenlandske artister på bekostning av
norske.  Dette blir viktig om Kulturdepartementet fortsatt ønsker
å ta kopieringsavgifter på lagringsmedier, samtidig som de ønsker
å forby privatkopiering fra Internett.

http://www.dagsavisen.no/nyetakter/2002/11/695711.shtml

2.9.2 TEKNISKE SONER SOM PRISREGULERING

Filmindustrien har opplevd en eventyrlig vekst de siste 15-20
årene.  Salg av T-skjorter, dagbøker og figurer i forbindelse med
filmlanseringer har gitt betydelige ekstrainntekter.  Stadig mer
spilletid i stadig flere medier har gitt industrien mangedobling i
sendetid - noe som igjen gir betydelige ekstrainntekter.

Filmindustrien har også gjort stor lykke med relansering av filmer
som først har gått på kino, for så å selges på video eller DVD,
for igjen å vises på TV.  Lanseres en film på kino i USA, for så å
lanseres i f.eks. Norge 9 måneder senere, kan det hende at filmen
er ute på DVD i hjemlandet før den kommer på kino her til lands.
Fans og andre interesserte kan da kjøpe filmen fra USA før den
kommer på kino i Norge.

Filmindustrien mener de vil tape merinntekter ved parallellimport
av DVD-filmer fra USA til Europa.  Derfor har de delt verden i 7-8
økonomiske soner.  Sonene er lagt inn som svært enkle nøkler på
DVD-ene.  Dette er nøkler som er knyttet til DVD-spilleren.  Det
er intet magisk med nøklene annet enn at de kan deaktiveres på
enhver DVD-spiller man får kjøpt hos El-kjøp eller HiFi-klubben.
http://www.dvdarkivet.no/dvdintro4.php

Filmindustrien ønsker først og fremst å hindre parallellimport.
På den måten kommer filmene først på kino, for så å lanseres på
DVD, for så å sendes på TV.  En annen hyggelig effekt er at
sone-inndelingen, om den hadde virket, muliggjør store
prisforskjeller.  DVD-filmen med sone 1 (USA) koster kanskje 150
kroner.  I sone 2-utgaven av filmen som lanseres i Europa koster
samme DVD-film 250 kroner.  Selv om DVD-filmer koster 100 kroner
mer i f.eks. Norge sammenliknet med USA, så er det flere eksempler
på at sone 2-filmer har mindre tilleggsstoff og annet.
Tilleggsmaterialet inspirerer mange til å kjøpe sone 1-filmer
privat.

Det er selvsagt mange praktiske grunner til at
underholdningsindustrien velger forskjellige lanseringstidspunkt.
Samtidig lansering hindres av landegrenser, kulturforskjeller,
avstander og lignende.  Det er f.eks. vanskelig for en artist å
være to steder samtidig hvor artistens tilstedeværelse er viktig
for lanseringen.  Selv med geografiske hindringer lanseres det
stadig flere artister, filmer og musikk på samme tid i flere
verdensdeler hvor også underholdningsindustrien blir mer
internasjonal.

I tillegg er det svært mange som deaktiverer sonebegrensningene på
sin DVD-spiller rett fra butikken.  Butikken tar mindre for denne
jobben en hva en DVD-film koster.

Det sone-inndelingen av DVD-mediet egentlig bidrar til, er å øke
prisen for forbruker ved å bidra til merinntektene filmindustrien
vil ha.  Samtidig påføres forbruker en ekstra kostnad og risiko
ved fjerning av sone-sperren på DVD-spilleren.  Fjerning av
sone-sperren gjør at garantien bortfaller fra apparatet.  Siden
systemet har betydelige tekniske mangler i forhold til den lovede
funksjonalitet, ønsker filmindustrien å lovregulere selve
avspillermekanismen.  Dette for å beholde en avspillingssperre som
enkelt kan omgås i brunvarebutikken.

Lovregulering av avspillermekanismen vil også hindre konkurrenter
i å lage bedre avspillerutstyr på egenhånd.  Det vil også hindre
utviklingen av Internett (bredbånd etc.).  Skal myndighetene
subsidiere filmindustrien med fordelaktige handelsreguleringer som
favoriserer amerikansk filmindustri, må man spørre om ikke dette
er et spørsmål for Nærings- og handelsdepartementet, ikke et
spørsmål for Kulturdepartementet.

2.10 BEGREPET "NÅRSTÅENDE RETTIGHETER"

Dette begrepet brukes hyppig i høringsutkastet, spesielt hyppig i
forbindelse med lovforslagets bakgrunn, men brukes ikke i det hele
tatt i selve lovformuleringen.  I følge høringsutkastet betyr
"nærstående rettigheter" rettighetene til utøvende kunstnere,
fonogram- og filmprodusenter og kringkastingsselskap.  Et fonogram
er en lydbærer, det vil si lyd lagret i et medium.  Begrepet
omfatter alle typer av lydinnspillinger slik som
fonografsylindere, vinylskiver, CD, magnetbånd, og DAT (Digital
Audio Tape).

Selve betegnelsen "nærstående rettigheter" er uheldig siden den er
domenespesifikk.  Det er bare innenfor konteksten opphavsrett at
den har mening.  Ordet "nærstående" kan bety ganske mye og brukes
i andre deler av lovverket i andre betydninger.

Et annet viktig moment er at selve ordet "nærstående" gir
assosiasjoner om at disse rettighetene følger logisk av
opphavsrettsbegrepet.  Dette er ikke tilfelle.  I mange
situasjoner vil tvert om en økning av rettighetene til disse andre
aktørene komme i konflikt med rettighetene til den aktøren som har
opphavsretten.  Dermed er dette snakk om helt nye rettigheter.
Begrepet "nærstående rettigheter" innebærer derfor å gi
rettigheter til andre enn dem som har opphavsretten.

Det mest uheldige med dette begrepet er den måten det setter
utøvere og produsenter i samme bås.  Det er mange som ønsker å
støtte utøvere, men som ikke er like begeistret for å støtte
produsenter.  Derfor er det bedre å dele begrepet "nærstående
rettigheter" i tre:

- utøverrett
- produsentrett
- kringkastingsrett

Det er spesielt forholdet mellom de to første som er interessant.
Utøverrett er rettigheter som refererer til enkeltpersoners rett
til sitt arbeid.  Det omfatter spesielt utøvende kunstnere, men
regissører av filmer og og dirigenter må også komme inn her.
Produsentrett er kjent som fonogram- og filmprodusent-rettigheter.
Produsentrett er en pen måte å beskrive lovverkets direkte
beskyttelse av selskapers overtagelse av opphavsrettigheter, og
dette begrepet burde dessuten være unødvendig.  Opphavsrett og
utøverrett er tilstrekkelig beskyttelsesgrunnlag mot ulovlig
kopiering av et verk.

Slik beskyttelse nyter også selskapene godt av gjennom overdratte
økonomiske rettigheter.  Overdratte økonomiske rettigheter er en
avtale der en overdrar den økonomiske retten til det en selv
skaper mot at en får lønn.  Det at selskapene nå får direkte
rettigheter i lovverket vil være med på å skjule denne prosessen
med overdragelse av rettigheter og vil i det lange løp være med på
å undergrave rettsvernet for opphavsrettsinnehavere (skapere) og
utøvende kunstnere.  EFN mener derfor at begrepet "nærstående
rettigheter" er uheldig og bør unngås.

2.11 TEKNISKE BESKYTTELSESSYSTEMER/BRUKERSPERRER

2.11.1 LOVBESKYTTELSE AV TEKNISKE SPERRER

Mediekartellene utstyrer i økende grad digitale verk med tekniske
sperrer som hindrer eller begrenser avspilling og kopiering samt
konvertering av verkene til åpne formater.

Lover som gir disse tekniske sperrene samme rettsbeskyttelse som
verkene selv, uthuler den historiske opphavsrettslikevekten.
Opphavsretten som pleide å være en beskyttelse for kulturliv og
skapende arbeid blir dermed en brekkstang for dem som ønsker å
enerettseie, kontrollere og sperre inne kulturelle ytringer.

EFN betrakter slike sperrer som en trussel ikke bare mot brukernes
individuelle eiendomsrett og samfunnets tilgang til nye verk, men
også mot eksisterende og gamle verk i det fri eller i "public
domain" - fordi også digitale versjoner av slike verk utstyres
med tekniske sperrer, og lukkede formater - selv om disse verkene
altså har utløpt vernetid eller ikke har copyright.

Tekniske sperrer og lukkede formater har ingen utløpsdato.  Dermed
har vi i realiteten fått en evigvarende copyright - eller rettere
sagt, en evigvarende "intellektuell eiendom" som er mye strengere
enn copyright og som gir eneveldig makt til kartellene og
monopolene.
http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2003031709122358781414

2.11.2 BRUKERSPERRER ER KONKURRANSEVRIDENDE

Opphavsrettsjuristen Thomas Rieber-Mohn har i flere artikler
kritisert den ukritiske juridiske beskyttelsen av teknologiske
beskyttelser og argumentert for at lovgiverne bør vurdere å forby
slike brukersperrer, siden de visker ut forbrukerrettighetene,
ødelegger opphavsrettslikevekten og dessuten virker
konkurransevridende.  At karteller prøver å skaffe seg monopol ved
hjelp av slike midler er ikke noe rart, påpeker han.  Det rare er
derimot at lovgiverne ikke griper inn og regulerer denne
monopolismen ved å sette klare grenser for sperrenes omfang og
grad av vern.

Høringsutkastet nevner kun muligheten for at tekniske
beskyttelsessystemer vil hindre kopiering og ulovlig bruk.  De
tekniske beskyttelsessystemer som er på markedet i dag hindrer
først og fremst lovlig bruk.  De er rene avspillings- eller
brukssperrer som ikke nødvendigvis forhindrer kopiering, men som
tvinger forbrukerne til å benytte en spesiell
avspillingsteknologi, og virker dermed konkurransevridende.

Høringsutkastet kan leses som at slike sperrer ligger utenfor hva
som er opphavsrettslig relevant, men det er like fullt en
konsekvens av lovforslaget at medieindustrien vil bli stimulert
til å ta i bruk enda flere brukssperrer, slik at det etableres
kunstige monopoler.  Dette er en pågående trend, og det er liten
tvil om at kartellene i medieindustrien ser på direktivet som en
anerkjennelse av berettigelsen av slike sperrer.

Konsekvensen av disse sperrene, og sannsynligvis en underliggende
motivasjon bak dem, er økt markedsmakt for et fåtall aktører.
Muligheten for å bruke generell datateknologi til å bygge sine
egne spillere blir ødelagt eller vanskeliggjort.
Gutteromsforskningen, som er en av de store kreative kildene i den
tekniske verden, tørkes ut.  Det er vanskelig å tenke seg at slik
gründervirksomhet som for eksempel Tandberg i sin tid sto bak
ville la seg gjennomføre under et regime der tekniske sperrer
hindrer kreative sjeler i å utforske tilgjengelige formater.  Det
blir bortimot umulig for nye aktører å komme inn på markedet, som
allerede i dag er dominert av et fåtall selskaper.

2.11.3 BRUKERSPERRER HINDRER KULTURELT MANGFOLD

Når vi samtidig ser at teknologiprodusentene smelter sammen med
innholdsprodusentene, står vi overfor en situasjon der et monopol
eller oligopol effektivt begrenser forbrukernes valg - og ikke
bare valget av teknologi, men også av innhold. For et dominerende
mediekartell er det åpenbart lønnsomt å konsentrere produksjonen
til et lite antall filmer, bøker eller musikkverk som kan
markedsføres globalt.

For et lite land med sårbart språk og utsatt kultur, betyr dette
kulturelle konsekvenser som langt overgår de kortsiktige
økonomiske konsekvensene som nevnes i høringsutkastet.

2.11.4 BRUKERSPERRER HINDRER BEVARING

De lagringsmedier (CD-plater, DVD-plater, harddisker, magnetbånd,
m.m.) som brukes i dag er ømfintlige og har kun en begrenset
levetid, grunnet alminnelig bruks-slitasje og andre ytre faktorer
som magnetfelt, temperatur, skjødesløs håndtering m.m.

Ikke bare de fysiske lagringsmediene, men også lagringsformatene
foreldes.  I stor grad benyttes det idag proprietære, lukkede
formater for lagring av tekst film og lyd.  Eierne av formatet har
erfaringsmessig vist større interesse for å innføre nye utgaver av
sine produkter/formater enn å tillate brukeren å fortsette å lese
sine gamle dokumenter, med det resultat at gamle filer enten må
konverteres til et nyere format med jevne mellomrom (med
medfølgende fare for informasjonstap) eller må bli glemt/gå tapt.

Samtidig er avspillingsmekanismene for disse lagringsmediene kun
tilgjengelige i et begrenset antall år.  Har man et historisk
arkiv med 5 1/2-tommers disketter fra 80-tallet med software eller
musikk trenger man hardware som idag er vanskelig eller umulig å
anskaffe.  Denne situasjonen vil med tiden sannsynligvis forverre
seg.

Uansett lagringsformat eller medium vil alminnelige brukere få
problemer, ved at deres tekster, musikk eller filmer på et
tidspunkt blir utilgjengelige.

Spørsmålet er da hvem som skal bære ansvaret for at vår tids
kulturelle strømninger er tilgjengelige for fremtidens
generasjoner.

EFN mener dette er en oppgave som ikke kan overlates hverken til
industri, næringsliv eller stat alene, men bør påligge alle
borgere i landet.  Kultur i enhver form (både fin-, populær- og
ukultur) har sin subjektive verdi, og det er ikke ønskelig at et
fåtall institusjoner får eneretten til å bestemme hva som skal
bevares for ettertiden.

Film- og musikkindustrien vil med innføringen av EUCD få en
markant større makt til å bestemme hvilke verk som vil bli tatt
vare på.  Disse verkene vil fortsatt kunne leve, fordi
rettighetshaverne tillater nyutgivelser av disse.  Resten - samme
hvor mye den enkelte måtte sette pris på verket - forsvinner.
 
For å hindre dette kulturtapet, er vi helt avhengige av at enhver
kulturbruker har muligheten til å reprodusere sine eksemplarer for
arkiveringsformål.  Vi kan rett og slett ikke tillate at
kortsiktige økonomiske interesser skal kvele våre barns
kulturhistorie.

Av hensyn til disse forholdene - konkurransefrihet, kulturelt
mangfold og hensynet til kulturarven - er det EFNs oppfatning at
tekniske beskyttelsessystemer ikke bør ha noen beskyttelse i
loven.  EFN er altså prinsipielt imot kopi- eller
avspillingssperrer.

Hvis en slik lovbeskyttelse av sperrene likevel vedtas, er det
viktig at de nevnte samfunnsinteresser sikres gjennom klart
definerte unntak fra lovbeskyttelsen.  EFN går altså subsidiært
inn for at det legges føringer eller begrensninger på bruken av
kopisperrer.  EFN ber departementet vurdere å pålegge
bransjeaktører å muliggjøre slik bruk som loven åpner for, ved at
sperrer som går urimelig langt i å begrense slik bruk forbys i
loven.  EFN finner det prinsipielt betenkelig å la det være opp
til bransjekreftene å trekke grensene her.

Dette er den samme bransjen som på 1970-tallet satte seg imot
videospillere, selv når man ble forespeilet muligheten for å
utstyre hver enkelt kassett med et tilbakespolingssystem som
krevde at kunden for hver gang han eller hun skulle se filmen på
ny, måtte gå til butikken og reaktivere kassetten.  Selv ikke
dette var nok for representanter for bransjen fra Disney som
utbrøt: "How could [the industry] know how many people are going
to be sitting there watching a film?" "What's to stop someone else
coming in and watching for free?"  (Beskrevet av Lawrence Lessig
på side 234 i "The Future of Ideas".)  Etter EFNs mening vil det
være avgjørende for vår fremtid som kultur- og kunnskapssamfunn at
denne typen interesser, og de holdningene de er bærere av, ikke
tillates å alene diktere premissene for samfunnets behandling av
digitale åndsverk.

2.11.5 KOPIERBARHET FREMMER BEVARING

Det ville være en ulykksalig situasjon dersom det digitale
informasjonssamfunn også skulle bli den epoken der borgerne fratas
den retten som er ekvivalent med å eie en fysisk bok i ubegrenset
tid.  Hvis kopisperrer, restriksjoner og straff skal være
hovedkomponentene i informasjonssamfunnet reiser dette en lang
rekke problemer, som gjør at vi ønsker å så sterkt som mulig
advare mot en utvikling der kunnskapssamfunnet blir en arena for
bestrebelser på å etablere restriksjoner på den informasjon vi
tidligere kunne sikre vår råderett over for all fremtid gjennom
den fysiske boken, platen eller hvilken håndgripelig
informasjonsbærer det nå dreide seg om.  Retten og muligheten til
kopiering til eget bruk av alle former for digitalt materiale er
et helt grunnleggende kriterium for at digital informasjon skal ha
verdi nå og i fremtiden, og for at brukeren skal kunne sikre og
bevare informasjonen.  Distributørenes premiss om at det
opphavsrettsbeskyttede materialet må "sikres" mot forbrukeren er i
lys av dette uakseptabelt, og innebærer en krenkelse av hevdvunne
forbrukerrettigheter og den allmenne eiendomsrett som vi i denne
sammenheng kjenner som eksemplarrettighetene, eiendomsforholdet
til de informasjonsbærere vi har skaffet oss.

At kopieringsmuligheten pekes ut som den store og farlige
truSselen er egnet til å vekke bekymring.  Kopiering til eget bruk
er en helt sentral rettighet på individnivå som også kommer hele
samfunnet til gode.  Forholdet er at alle enkelteksemplarer av
digitale informasjonsbærere uunngåelig vil komme til å ødelegges
eller på annen måte bli ubrukelige før eller siden.  Da blir
spørsmålet hvorvidt og hvordan man skal kunne forhindre tap av
innholdet.  Det finnes kun én måte å gjøre dette på, og det er å
sikre at materialet kan kopieres, og kopiere i god tid før mediet
blir skadet, ødelagt eller foreldet.  Det er ingen prinsipiell
forskjell her, uansett om innholdet er musikk, film,
dataprogramvare eller en elektronisk bok.

Dersom det i mellomtiden har gått noen år, vil situasjonen
dessuten være at den aktuelle innspillingen, utgivelsen eller
programvaren ikke lenger er å få tak i på det kommersielle
markedet.  En slik situasjon kommer før eller siden.  Følgelig må
den enkelte privatperson ha mulighet til å kunne bevare digitalt
innhold for å sikre den fremtidige tilgjengelighet og forhindre
det informasjonstap som vil bli den uunngåelige følge dersom
kopiering ikke skjer.  Mens store økonomiske ressurser settes inn
på å forhindre kopiering, er realiteten den at uten lovbeskyttet
og teknisk gjennomførlig kopieringsrett og -mulighet har ikke
forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt materiale.  Dette er
et helt vesentlig poeng, da kun retten og muligheten til å kopiere
til eget bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre
materialet for fremtiden.  Vi er nødt til å innse og før eller
siden ta konsekvensen av at omfattende for begrensninger i retten
og muligheten til kopiering vil forhindre bevaring for fremtiden.
Denne bevaringen er i sin tur nødvendig dersom vi hver for oss og
kollektivt skal kunne bevare digital informasjon på samme måte som
vi kan bevare LP-plater og bøker ganske enkelt ved å oppbevare
dem.  Digitalt materiale er ikke bare kopierbart, det er samtidig
også langt mer sårbart for planlagt foreldelse og spontan
ødeleggelse enn de mer bastante og fysisk solide analoge medier.

Å kunne foreta en kopiering er ikke alene nok, og det kan være
grunn til å understreke dette, særlig ettersom det ofte, og senest
også i Departementetes høringsutkast på side 65 under "Særlig om
privatbrukskopiering" sies at "Rettighetshaverne gis ved dette en
mulighet til å utvikle fornuftige løsninger som kjøperne av deres
produkter kan akseptere, f.eks. ved begrensninger av antall kopier
som kan tas til privat bruk."  Så fremt denne begrensningen er av
teknisk art, vil den bety at det ikke kan tas kopi av kopi av
kopien osv., dermed er en avgjørende forutsetning for langsiktig
bevaring brutt.  Kopiering er et gode, og retten til back-up og
annen kopiering i den private sfære må være ubegrenset og
ubeskåret.

Som en oppsummering: Det må være et krav for den langsiktige
bevaringsmulighet at materialet som kopieres lovlig er og forblir
fritt fra bindinger til bestemte maskinvare- og
programvareplattformer eller krav til for eksempel
Internett-oppkobling for å aksesseres, likeledes at det må være
fritt for registrerings- eller aktiveringsrutiner, at materialet
ikke er forsynt med selvdestruerende koder eller begrensninger i
antall kopieringer som kan foretas, og at det må kunne kopieres
til et selvvalgt medium.  Vi er også nødt til å erkjenne at det
ikke eksisterer og ikke kan eksistere noen kopikontrollsystemer
som ikke også underminerer den enkelte forbrukers krav på å få den
samme råderett over digitalt materiale som man hadde før digitale
innholdsbærere ble introdusert.  En del leverandører tenker seg
antakelig en transparent informasjonsstrøm, hvor "alt"
tilsynelatende er tilgjengelig, men hvor ingenting egentlig er
mulig å lagre og bevare, og hvor ingen aksess kan skje uten
gjennom nettbaserte tjenester som umuliggjør privat lagring av
informasjon.

Detaljene for hvordan det digitale
rettighetsadministasjonssystemet tenkes utformet fra
distributørenes side kan variere og vil også endres over tid, men
det er ikke tvilsomt at dersom leverandører av digitalt materiale
blir gitt makten til å regulere folks tilgang til og bruk av
informasjonsinnholdet, vil en mulighet til å ta private kopier som
samtidig "beskytter" mot piratkopiering uunngåelig måtte medføre
at også muligheten til å ta de lovlige kopier nå og i fremtiden
blir underlagt en så streng regulering at "retten til
privatkopiering" blir et skuebrød for massene for å få dem til å
godta innskrenkninger i digitale rettigheter som i praksis
eliminerer all virkelig permanent råderett over digitalt innhold.

Her kommer lokaliseringsproblematikken inn, og EFN vil fremheve
viktigheten av at digital informasjon realiserer sitt potensiale
ved å beholde både evnen til mobilitet og ikke-lokalisering, dvs.
en utstrakt tilgjengelighet uavhengig av sted, evnen til å kunne
lagres individuelt på lokale selveide og brukerkontrollerte
lagringsmedier som i permanent tilgjengelighet tilsvarer de
tidligere analoge medier.

Et sentralt moment i diskusjonene omkring digitale åndsverk, er
deres kopierbarhet, ved at et stort antall kopier med like god
kvalitet som originalen kan produseres på kort tid.  Denne
egenskapen kan sies å øke mulighetene for misbruk og spredning av
opphavsrettslig vernet innhold mot rettighetshavernes vilje.
Imidlertid er dette kun én side av saken, og EFN ønsker å fremheve
at et like fremtredende aspekt ved digitalt materiale er at det
ikke bare kan spres, men faktisk også krypteres slik at
begrensninger kan legges på innholdet slik at kopiering og dertil
en rekke former for bruk kan umuliggjøres.  I slike tilfeller kan
kopiering - derunder sikkerhetskopiering som den lovlige erverver
av materialet har behov for å utføre for å sikre at åndsverket
bevares og er tilgjengelig også i fremtiden - bli vanskelig eller
helt ugjennomførlig.  En slik sperre kan typisk ikke omgås uten
programmeringsinngrep i koden, en type inngrep som i sin tur søkes
forhindret gjennom forbud.  Spesielt dersom vi tar i betraktning
de mer langsiktige samfunnsmessige følger av at tekniske sperrer
tas i bruk og deretter lovbeskyttes for å sikre deres
opprettholdelse blir det klart at digitalt materiale og digitale
åndsverks krypterbarhet og muligheten til å sperre innholdet for
så vel kopiering som ulike typer bruk som rettighetshaver eller
distributør måtte finne uønsket, er en minst like karakteristisk
egenskap ved digitalt kodet innhold som dets evne til å bli
kopiert når omstendighetene ligger til rette for det.

2.12 RETTIGHETSHAVERS PLIKT TIL TILGJENGELIGGJØRING

EFN mener at det bør være kraftige reaksjoner mot de
rettighetshavere som ikke oppfyller kravene etter §53b.

   "How can teachers, researchers, disabled people, the press, and
   other beneficiaries of limitations make use of them when
   exploiters prevent unlicensed usage through DRM? The EUCD for
   this case envisioned voluntary measures by rightsholders.  The
   German government apparently did not put much hope in voluntary
   industry action.  The law therefore gives beneficiaries of
   certain limitations the right to demand access from the
   rightsholders under the threat of a fine of 50,000 Euro.  E.g.,
   a blind person who purchased an e-book that technically
   prevents output via a text-to-speech software has the right to
   demand the means to perceive the work."
   (sitat vgrass@rz.hu-berlin.de)

EFN foreslår at istedenfor en nevnd, eller i tillegg, så bør alle
de som har lovlig tilgang etter §53b (§§13, 13a, etc) ha mulighet
til å saksøke rettighetshaver hvis denne ikke muliggjør lovlig
utnyttelse av verket.

2.13 PRIVATBRUKSKOPIERING SOM MULIG UNNTAKSBESTEMMELSE

   "Departementet foreslår ikke nå bestemmelser for å pålegge
   rettighetshaver å muliggjøre privatbrukskopiering.
   Rettighetshaverne gis ved dette en mulighet til å utvikle
   fornuftige løsninger som kjøperne av deres produkter kan
   akseptere, f.eks. ved begrensninger av antall kopier som kan
   tas til privat bruk."

Hvis det ikke teknisk sett kan kopieres ubegrenset, og ubegrenset
fra kopien av kopien av kopien osv. vil situasjonen være at en
privat langsiktig bevaring av materialet umuliggjøres.  Dette er
derfor et direkte angrep på bevaring av åndsverk og dermed på
kulturarven.  Privatpersoner og deres samlingers betydning for
bevaring av åndsverk og kulturliv kan ikke overvurderes, men det
er altså nettopp privatpersoners mulighet til å ha samlinger av
varige eksemplarer av verk som utpekes til
underholdningsindustriens fremste fiende.

Med andre ord, langsiktig bevaringsmulighet og varig verdi ofres
på WIPOs og den kortsiktige fortjenestemulighets alter.  Dette er
en dypt kulturfiendtlig politikk.  Følgen av dette blir at det
legges til rette for at kulturverdier destrueres, fordi forholdet
er at stadig kopiering er eneste mulig strategi for langsiktig
bevaring av digitalisert informasjon. 

Departementet foreslår ikke nå bestemmelser for å pålegge
rettighetshaver å muliggjøre privatbrukskopiering.  EFN er primært
mot å innføre lovbeskyttelse av tekniske beskyttelsessystemer.
Hvis dette likevel gjøres, mener EFN subsidiært at det er
nødvendig å sikre muligheten for privatbrukskopiering også når
slike beskyttelsessystemer er i bruk.  I motsatt fall oppstår en
alvorlig forrykking av balansen mellom forbruker og
opphavsrettsinnehaver, der eksemplarrettighetene reelt sett har
blitt avskaffet.

En mulig måte å gjøre dette på kan være å sidestille
privatbrukskopiering med de andre unntaksbestemmelsene som
lovforslaget åpner for.  EFN ber departementet om å vurdere denne
løsningen.

EFN ber om at §53b utvides til også å dekke §12.

2.14 RETTEN TIL Å VELGE PLATTFORM OG FORMAT

3.5.1

På side 57 i utkastet står det at:

"Den adgang direktivet gir til å muliggjøre bruk etter visse
unntaksbestemmelser, innebærer ikke at bruker har krav på å kunne
benytte den plattform han selv ønsker for avspilling og
kopiering."

EFN mener at brukeren, ved å være borger i et fritt samfunn og
deltaker i en markedsøkonomi, nettopp har en slik rettighet eller
krav.  Det er EFNs bestemte oppfatning at lovverket bør utformes
på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med dette kravet.
Hvis dette ikke lar seg gjøre bør direktivet returneres
forslagstilleren med beskjed om at det ikke kan implementeres før
denne konflikten er løst.

2.15 DEMOKRATI, FORSKNINGSFRIHET OG DATASIKKERHET

Flere av kravene i EUCD vil innskrenke mulighetene for
samfunnsdeltakelse for blinde, svaksynte og hørselshemmede.  Det
vil også svekke muligheten forskere har til å avdekke feil og
mangler ved IT-systemer og krypteringsmetoder.
Forskningsbegrensningene i EUCD vil igjen svekke nasjonens evne
til å motstå kyberangrep mot samfunnsvitale IT-installasjoner.

I høringsutkastet volder §53 helt spesielle bekymringer når man
"gjør det forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer
som har til formål å kontrollere tilgang til og bruk av et vernet
verk".

2.15.1 EUCD TIL HINDER FOR BLINDE OG DØVE

Det finnes flere måter blinde og svaksynte kan bruke digitalt
innhold.  Tekst på skjermen kan omformes og leses som blindeskrift
på en lesestav knyttet til datamaskinen.  Tekst kan også omformes
til gjenkjennelig maskinprodusert tale.  Døve kan "lese" lyd som
er omgjort til tekst.

Skal blinde eller døve kunne delta i samfunnet ut fra egne
forutsetninger, vil beskyttelsessystemene være til stort hinder.
Lovverket vil gjøre det ulovlig å tilgjengeliggjøre innhold i en
form som "synliggjør" informasjon for spesielle brukere - enten
det er lyd som omformes til tekst, eller det er tekst som gjøres
om til blindeskrift eller lyd.

2.15.2 EUCD KRIMINALISERER FORSKNING PÅ DATASIKKERHET

EUCD griper også inn i forskningsmiljøenes virke hvor
ytringsfrihet er et arbeidsredskap.  En viktig del av forskningen
innen IT-sikkerhet, kryptografi o.l. viser sikkerhetsmangler i
programvare eller krypteringsteknikker.  Dessverre forbyr
lovutkastet i brede vendinger muligheten for distribusjon av
verktøy for omgåelse av brukersperrer.  Da nærmest alle
sikkerhetssystemer kan brukes som adgangssperrer tvinger
lovforslaget forskere og sikkerhetseksperter ut i en juridisk
gråsone som skader forskning og utvikling.

Et eksempel er professor Edward Felten fra Princeton University
som offentliggjorde et musikk-sikkerhetshull på en
USENIX-konferanse i 2001.  En gruppe ledet av Felten aksepterte en
offentlig utfordring fra Secure Digital Music Initiative (SDMI) om
å knekke et nytt sikkerhetssystem.  De gav ikke fra seg
ytringsfriheten som tillater å lære bort hva de selv har lært.
Gruppen ble så truet av SDMI og Recording Industry Association of
America (RIAA) om å holde tett eller stå rettslig ansvarlig i
forhold til Digital Millennium Copyright Act (DMCA) som er den
amerikanske motparten til EUCD.
http://www.eff.org/IP/DMCA/Felten_v_RIAA/

19. juli 2002 postet en forsker et notat til en populær
feilrapporteringsliste hos SecurityFocus.com.  Han la med en link
til et dataprogram som ga brukere sjefstilgang til
operativsystemet True64.  True64 er et Unix-system fra Hewlett
Pachard.  En visepresident hos HP's Unix-systemenhet sendte straks
et brev hvor han truet forskeren med brudd på DMCA.  Amerikansk
IT-industri har også truet utenlandske forskere som har avdekket
sikkerhetshull i datasystemer.
http://news.com.com/2100-1023-947325.html

EUCD slik Kulturdepartementet foreslår i høringsutkastet strider
også mot det syn EU har på datasikkerhet.  EU har vedtatt
resolusjoner mot programmer som leveres som lukket kildekode.  EU
anbefaler åpen kildekode for å unngå spionasje og lekkasje av
industrihemmeligheter.  EU ønsker også å bidra til en bedring av
personvernet i nettsamfunnet.  EU er også på vei til å vedta lover
mot personovervåkning som begrenser muligheten for private foretak
å spore nettbevegelser.  Datatilsynet i Norge følger arbeidet i EU
med stor interesse, og sier at enkelte deler av
personvernlovgivningen i Norge allerede er på linje med det EU
ønsker å vedta.

http://fas.org/irp/program/process/europarl_draft.pdf
http://www.europarl.eu.int/committees/echelon_home.htm

MITRE har for snart ett år siden laget en FOSS-rapport om bruk av
frie og åpne kildekodeprogrammer i Det amerikanske forsvaret (US
Department of Defence).  Teksten fra oppsummeringen side 2 er
oversatt til norsk av Knut Yrvin:

  Hovedkonklusjonen av analysen er at fri og åpen programvare
  spiller en mer kritisk rolle i Department of Defense enn hva som
  har vært allment kjent.  Fri programvare er viktigst innen fire
  hovedområder: støtte til infrastruktur, programvareutvikling,
  sikkerhet, og forskning.

  Et uventet resultat var graden av hvor mye sikkerhet som
  avhenger av fri programvare.  Å forby fri programvare vil ha som
  følge at man fjerner bestemte typer infrastruktur-enheter
  (f.eks. OpenBSD) som bidrar til sikkerheten i datanettverkene.
  Man vil begrense Departementets tilgang til - og ekspertise
  innen - bruk av kraftige fri programvare-baserte analyseverktøy
  og oppdagelses-programmer som kan brukes av fiendtlige grupper
  til å forberede dataangrep.  Til slutt vil det fjerne den
  demonstrerte evnen fri programvare har til stadige og hurtige
  oppdateringer som svar på nye typer dataangrep.

  Helhetlig sett vil disse faktorene implisere at et forbud mot
  fri programvare vil få umiddelbare, brede, og sterke negative
  følger for muligheten til forsvar mot dataangrep som er et
  viktig anliggende for mange sikkerhets- og
  sensitivitets-orienterte grupper i Department of Defense.

Kilde: "FOSS" within the U.S. Department of Defense 
(versjon 1.2.04 fra 2. januar 2003): 
http://www.egovos.org/pdf/dodfoss.pdf

2.15.3 EUCD ØKER IT-SÅRBARHETEN I SAMFUNNET

Problemene knyttet til EUCD griper rett inn i muligheten til å
finne feil og mangler i dataløsningene.  Kåre Willoch advarer
kraftig mot å undervurdere betydningen av datasikkerhet.  Som
leder av Sårbarhetsutvalget holdt Willoch et oppsummerende
foredrag "Et sårbart samfunn" i Oslo Militære Samfund 15. januar
2001:

  Jeg må understreke at datateknologien også er en særlig viktig
  bidragsyter til den mer omfattende nye risiko for samfunnet som
  det er mitt oppdrag å tale om nå. (...) Når man ser hva
  amatør-"hackere" kan få til, bør man bli bekymret over hva som
  kan skje dersom ressurssterke grupper eller stater vil lamme
  våre datasystemer.

Willoch plasserer også ansvaret for datasikkerheten:

  Utvalget anbefaler at man beholder den grunnleggende
  retningslinje for sikkerhetsarbeidet som man har bygget på
  gjennom svært mange år nå, nemlig at den instans som har
  ansvaret for driften av en virksomhet, har også ansvaret for at
  sikkerheten er god nok.  Men vi erkjenner at dette ikke alene
  kan bli godt nok, av særlig to grunner.  Den ene er den normale
  tendens til at sikkerhetsarbeid altfor lett kan komme i
  bakgrunnen når tid eller økonomi er presset, hvis det ikke er
  noen utenfor vedkommende instans som passer på at man ikke
  forsømmer det.  Den andre grunnen til at man trenger en
  fornyelse av hele opplegget er det uvanlig høye tempo i de
  teknologiske og økonomiske forandringer.

Kåre Willoch spør om ikke eierne av elektroniske systemer selv vil
sørge for at de blir sikre nok.

  Men det er dessverre ikke så enkelt.  Hard konkurranse betyr at
  eierne kan finne det umulig å bruke betydelige midler for å
  forebygge ulykker som mest sannsynlig ikke inntreffer, selv om
  de blir fryktelige hvis de kommer.  Det gjelder generelt at når
  skaden ved et sammenbrudd, i data eller andre systemer, blir
  relativt større for samfunnet enn for eieren, kan det være behov
  for at staten stiller krav om større sikkerhet enn eierne finner
  forretningsmessig riktig.

Kåre Willoch belyser her på en god måte hvorfor kommersielle
aktører ikke kan råde over, eller gis enerett på tekniske
beskyttelsessystemer.  Rettslige trusler og sanksjoner fra
programleverandører synliggjør hvilke prioriteringer som gjøres av
medieindustrien og den lukkede leverandøreide delen av
programvareindustrien.

Oppsummering:
I det litt større bildet svekker EUCD tilgangen til nye medier for
blinde og hørselshemmede.  Grunnleggende friheter står på spill
hvor innholdsindustrien med loven i hånd ønsker å stanse
innovasjon.  Programvareselskap vil rettsforfølge forskere som
bidrar til å lage sikrere datasystemer - når industrien
oppfordrer til dette.  Til slutt vil dette føre til en varig
svekkelse av grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet,
deltakelse, og sikkerhet.  EUCD gjør dette for å tilfredstille en
reguleringsivrig industri som leverer lukket leverandøreid
programvare, og en medieindustri som ikke er fornøyd med moderat
omsetningsvekst.  EFN mener at demokratisk bestemte toll- og
importbestemmelser er bedre virkemidler ved handelsregulering enn
leverandøreide brukersperrer.

I spørsmål som berører datasikkerhet, syns-, og hørselshemmede,
handelsreguleringer, og ytringsfrihet så kan det ikke være
bransjekreftene som regulerer bruken.  Det må være samfunnet som
bestemmer graden av brukersperrer, eller beskyttelse av
avspillingsmekanismer.

Spørsmålet er om man skal tillate markedsaktører full tilgang til
å regulere hele teknologien.  Det er dette Kulturdepartementet må
svare på.

Kulturdepartementet må da ta stilling til:

1. Ansvaret for datasikkerheten slik Kåre Willoch og
   Sårbarhetsutvalget plasserer det.  Demokratisk kontroll er
   avgjørende grunnet unnfallenhet hos markedsaktørene og
   bransjekreftene.  Man må også sikre forskningsfrihet som
   impliserer ytringsfrihet.
2. Handelsbegrensningene som DVD-sonesperrene er et eksempel på.
   (der det er demokratiske myndigheter som skal bestemme
   tollsatser)
3. Tilgangskontroll som fjerner mulighetene til samfunnsdeltakelse
   for syns- og hørselshemmede.
4. Personvern hvor virkemidlene til innholdsindustrien er i strid
   med norsk datalovgivning.

I forhold til punkt fire er følgende lenker av interesse: 
   Ifølge Datatilsynet ønskes California velkommen etter!
   http://www.digi.no/php/art.php?id=90339
   Microsoft utnevner "ledende personvernstrateg"
   http://www.digi.no/php/art.php?id=90345

2.16 FORSKNINGSFRIHET OG RETTEN TIL PRIVATLIV

I Forprosjektet til Skolelinux (1. mai 2001) betalt av Utdannings-
og forskningsdepartementet ble det sjekket med jusprofessor Jon
Bing om det nye EU-direktivet for vern av datamaskinprogrammer.
Frem til høsten 2001 var det lovlig å byttekopiere programmer.

  Etter EU-direktivet om vern av datamaskinprogrammer er det helt
  på det rene at å bytte kopier av programmer ikke er tillatt,
  programmer tillates ikke kopiert til privat bruk.  Det er riktig
  at jeg har stilt meg sterkt skeptisk til den rettspolitiske
  begrunnelsen for dette forbudet, men det er likevel utvilsomt en
  del av europeisk og norsk rett (for Norge, åndsverkloven § 12).
  Det er også riktig at jeg tror det nylig vedtatte
  InfoSoc-direktivet går for langt i vern av "Technical Protection
  Devices".

Bing var sterkt skeptisk til omleggingen fordi det lovfestes en
betydelig ubalanse mellom bruker av et verk, og de som eier
verket.  Dette er spesielt viktig da håndhevelsen av
opphavsrettslig vern medfører betydelige innskrenkelser i
bruksretten, legitimerer overvåkning og innskrenker retten til
privatliv.  Bing sier:

  Talsmennene for den industrielle opphavsretten forsøker å presse
  sine eneretter til åndsverket så langt det går - da risikerer
  de at de presser dem så langt at det brekker.

  En bieffekt av kontrollmekanismene for bruk av programvare er at
  leverandørene kan bli sittende igjen med informasjon om hva du
  liker og når du brukte systemene.  Hvis du laster ned en låt
  eller film, vil systemet vite hvilken film og når og hvor ofte
  du spiller den.  Jeg, og mange andre, synes dette er ubehagelig.

Passport, DRM og Palladium (NGSCB) er navn og akronymer på
teknologier som sporer og overvåker bruk av opphavsrettsbeskyttet
materiale.

8. august 2002 ble det inngått et forlik mellom Federal Trade
Commission og Microsoft grunnet brudd på amerikansk
personvernlovgivning.  I forliket blir det slått fast at Passport
slik systemet er i dag samler inn for mye informasjon.  Forliket
nevner spesielt barn, som kan føle seg tvunget til å oppgi mer
opplysninger om seg selv enn de bør, uten foreldres samtykke.

  http://www.ftc.gov/opa/2002/08/microsoft.htm

Microsoft har også inngått forlik med EU i forhold til Passport.
EU følger også med i forhold til fremtidige
autentiserings-tjenester fra selskapet.  Microsofts tekniske
anretning har i det skjulte videreformidlet personopplysninger til
ukjent tredjepart.

  http://www.computing.co.uk/Analysis/1138643
  http://www.computing.co.uk/News/1138435

Systematiske lovbrudd avdekket av både europeiske
personvernmyndigheter og amerikanske handlesmyndigheter påfører
borgerne betydelige ulemper ved bruk av teknologiske sperrer.  Ved
at et foretak "selger TV med lenestol på kjøpet" - hvor ulovlig
programvare obligatorisk følger med produktet du kjøper i
butikken, påføres borgerne uttrygghet og betydelige ulemper når
man må utbedre feil og mangler i systemene.

  "For those who are already using Passport, Microsoft will have
  to ship a migration tool rather than a patch to put things
  right," Longbottom said. "All these systems will have been set
  up already, but if the data is wrong, clients and servers may
  have to be updated."

Når EUCD ønsker å beskytte kopi- og avspillingssperrer og
leverandøren knytter dette sammen i intrikate systemer for
personovervåkning, står forbrukere hjelpeløse i det praktiske liv.
Som legmann vil utbedring av manglene bety store endringer i
systemene, som for praktiske formål er alt for kompliserte å rette
opp i.  Uten at ny opphavsrettslov tilby gode løsninger for
personvern, og mulighet for å fikse planlagte og innebygde feil,
når leverandøren selv har brutt loven, ser vi en vedvarende
svekkelse av grunnleggende personvernrettigheter.

Selv med bruk av alle kjente teknikker for å forhindre det, vil
det aldri være mulig å eliminere kopiering, selv om det gjentatte
ganger er blitt gitt uttrykk for at en mulig løsning for å få
slutt på all uautorisert kopiering av åndsverk ville være å
utvikle så effektive tekniske sperrer at ulovlig kopiering
fullstendig kunne elimineres.  Disse synspunktene ble fremført
særlig tydelig av WIPO-representanter under konferansen om
"Opphavsrett i Norden" på Hotel Bristol i Oslo 29.05-30.05 2002,
der også EFN var tilstede.  Den massive viljen til å med alle
midler søke å stoppe kopiering må nærmest lovmessig lede til en
eskalering av både hva lovverkets forbud omfatter og etterhvert
også straffereaksjonene.  I tillegg kan vi forvente at privatliv
og personvern vil bli alvorlig skadelidende dersom vår
elektroniske hverdag skal overvåkes i detalj for å kartlegge om
den enkelte borger har utført en illegal handling, og da illegal
etter en stadig videre definisjon av begrepet.  I denne
forbindelse kan det ikke være tvilsomt at ønsket om sterkere
kontroll med spredningen av åndsverk i samfunnet utgjør en stor
del av motivasjonen bak planene om å utsette befolkningen for en
storstilt elektronisk overvåkning med krav om sporbarhet i
ettertid av alt fra e-post via telefonsamtaler til hvilke
Internett-sider man har besøkt og hva man evt. har lastet ned
derfra.

2.17 FJERNING AV RETTIGHETSINFORMASJON

3.5.2

EFN stiller seg i utgangspunktet positiv til forslaget om å forby
fjerning av elektronisk rettighetsinformasjon.  Forslaget bidrar
til å tydeliggjøre skillet mellom forbrukernes og
opphavsrettsinnehaverens rettigheter, noe vi ser på som en fordel
for alle parter.

Tilgjengelig rettighetsinformasjon er en fordel, også for
brukeren.  Det gjør det lettere å holde seg innenfor lovens rammer
og lettere å forstå opphavspersonens intensjoner med verket.

Vi mener også at rettighetsinformasjon som informerer om
opphavspersonens identitet vil bli desto mer sentral dersom nye og
mer direkte distribusjonskanaler tar over for de store
innholdsleverandørene.  Da er det avgjørende for skaperens
muligheter at hun eller han blir kjent og kan skaffe seg nye
oppdrag på det grunnlaget.

Vi er også åpne for at annen metainformasjon - informasjon om
verket - som opphavsrettsinnehaver har lagt inn, bør ha
tilsvarende lovbeskyttelse.

Vi ser imidlertid at det finnes tilfeller der
rettighetsinformasjon bør kunne fjernes eller utelates.

Det er i visse tilfeller nødvendig å produsere eksemplarer på
andre format enn det opprinnelige for å kunne nyttiggjøre seg
verket på selvvalgt avspillingsutstyr.  Hvis dette formatet ikke
har rom for rettighetsinformasjon må denne kunne utelates.

Rettighetsinformasjon kan sammen med tekniske sperrer misbrukes
til å kontrollere brukernes utstyrsvalg, for eksempel ved at en
CD-spiller nekter å overføre musikk av en spesiell opphavsperson
til utstyr fra en uavhengig produsent.  Også i slike tilfeller må
det være mulig å sette rettighetsinformasjonen midlertidig ut av
spill for egen, privat bruk.

Rettighetsinformasjon i form av produkt-identifikatorer kan
misbrukes i markedsføringsøyemed og være i strid med personvernet.
En intelligent avspillingsmekanisme med nett-tilgang kan bruke
produktidentifikator til å kartlegge brukerens forbruksvaner for
siden å ta dette i bruk til aggressiv markedsføring.  I slike
tilfeller bør brukeren kunne fjerne rettighetsinformasjon for å
kunne nyttiggjøre seg produktet på en rimelig måte som ikke
krenker brukerens personvern.

Rettighetsinformasjonen kan også tenkes å fungere som en "trojansk
hest" som inneholder programmer som overvåker brukerens utstyr,
åpner det for innbrudd og i verste fall skader både maskin og
data.  Det kan hevdes at dette ville være et produkt med en så
alvorlig feil at det ikke har noe på markedet å gjøre.  Det
hindrer likevel ikke at forbruker kan ha kjøpt produktet og at den
mest hensiktsmessige måten å gjøre seg bruk av det vil være ved å
fjerne rettighetsinformasjonen.

Hvorvidt det er akseptabelt å fjerne rettighetsinformasjonen
avhenger altså av hva denne inneholder og hvordan den fungerer
sammen med verket og det aktuelle avspillingsutstyret.

EFN foreslår at loven åpner for å fjerne rettighetsinformasjon i
private kopier og midlertidige eller flyktige eksemplarer innenfor
privatsfæren.  Slike eksemplarer kan ikke omsettes eller gjøres
tilgjengelige for allmennheten.

2.18 SPREDNING VS. BRUK

5.1.4 vurdering og forslag

På side 63 i utkastet står det at:

"Rettighetshaver bestemmer over spredningen av sitt verk, også i
måten spredningen skjer, og i hvilke formater han ønsker å tilby."

EFN ber om en presisering som sier at mens spredningen av verket
er opphavsrettsinnehavers område, så er bruken av verket
forbrukerens domene.  Det vil si at det må være opp til brukeren
av verket hvilke formater han ønsker å benytte for å spille eller
lagre verket.  (Jfr. innledningen ovenfor, punkt 1.1-1.3, samt
EFNs lovforslag (vedlegg).)

Det er først med fremveksten av moderne kommunikasjonsteknologi
med et stort utvalg av mulige formater at dette er blitt et
aktuelt problem.  Det innebærer imidlertid ikke at tidligere
tiders forbrukere var bundet av de formater verket i
utgangspunktet ble levert på.  Det har lenge vært normalt å
kopiere musikk fra vinyl til tape for å spille på selvvalgt
utstyr.  Det er heller ikke uvanlig å ta private avskrifter av for
eksempel matoppskrifter eller noteark, uten å føle seg bundet av
de tekniske konvensjoner eller format originalen følger.

2.19 KOMMENTAR TIL KAPITTEL 7 LOVFORSLAG

Vi foreslår følgende endringer i lovforslaget:

2. kapittel §11 nytt tredje ledd: (om lovlig kopieringsgrunnlag)

Primært synspunkt: Foreslått nytt tredje ledd utelates.

Dette har vi argumentert for i seksjon 2.1.

Sekundært synspunkt: Det to forekomstene av ordet "som" erstattes
med "hvis det er kjent eller åpenbart at eksemplaret".

Begrunnelse: Man bør her ikke kriminalisere handlinger gjort i god
tro.  For åndsverkseksemplar funnet på Internettet kan det være
umulig å etterspore opphavet.

§12 tredje ledd (om fremmed hjelp)

Primært synspunkt: §12 tredje ledd blir stående uendret slik den
er i dagens lovtekst.

Dette har vi argumentert for i seksjon 2.6.

§13 (om bruk i undervisningsvirksomhet)

Primært synspunkt: Ordene "undervisning" og
"undervisningsvirksomhet" erstattes med "undervisning og studier"
og "undervisnings- og studievirksomhet" i hele paragrafen.

Begrunnelse: Det bør presiseres at individuelle studier har samme
status og behov som kunskapstilegnelse gjort i en
undervisningssammenheng.

§16 (bruk i arkiv etc.)

Primært synspunkt: Utelat frasene "ved hjelp av terminaler" og "i
egne lokaler".

Begrunnelse: Begrepet "terminaler" gir en unødvendig binding til
en teknologi som raskt kan endre seg.  Om få år kan ordet ha fått
et nytt innhold, eller teknologien kan ha gått ut av bruk.  Vi ser
ingen grunn til at ikke prosjektører, høyttalere eller hittil
ukjente innretninger skal ha samme status.

Å knytte reglene opp til begrensede fysiske lokaler er direkte
teknologifiendtlig.  Hensikten med moderne kommunikasjonsteknologi
er nettopp å frigjøre kommunikasjonen fra det fysiske rom.  Det er
ingen grunn til at biblioteker og andre viktige institusjoner skal 
utestenges fra denne utviklingen.

Kapittel 6a. Ny §53a og b (vern av tekniske beskyttelsessystemer)

Primært synspunkt: Ny §53a og b utelates.

Dette har vi argumentert for i seksjon 2.11.

Sekundært synspunkt: §53a, annet avsnitt, skrives om slik at
avsnittet lyder:

"Det er videre forbudt for ervervsmessige formål å enten produsere
eller innføre, fremby for salg eller leie, tilby tjenester eller
besitte innretninger som ...".

Begrunnelse: I den grad dette forbudet skal gjelde bør det
innskrenkes til ervervsmessige formål.  Å kriminalisere
idealistisk, ikke-kommersiell distribusjon av egenprodusert
programvare er noe som ikke hører hjemme i et åpent samfunn.  Det
er vanskelig å tenke seg at noe slikt kan være mulig å håndheve
uten ekstreme tiltak som vil ramme personvern og privatlivets
fred.

Sekundært synspunkt fortsettes: I §53a skytes inn som nest siste
avsnitt: "Bestemmelsene i denne paragrafen gjelder ikke omgåelse
av tekniske beskyttelsessystemer som hindrer avspilling på
brukerens selvvalgte avspillingsutstyr. "

Begrunnelse: Dette er en presisering av det som er sagt i
forarbeidene om at tekniske beskyttelsessystemer ikke skal være
til hinder for brukers personlige tilegnelse av verket.  Se
utkastets kapittel 3.5.1.4 avsnitt 4 og 5.  EFN oppfatter dette
momentet som så viktig at det bør slås uttrykkelig fast i loven og
ikke bare nevnes i forarbeidene.  Selv om departementet finner
dette tilstrekkelig, mener vi at debatten som har pågått både i
Norge og Danmark viser at en slik presisering er nødvendig i selve
lovteksten.

Presiseringen gjelder hele paragrafen.  Siden omgåelse bør være
lovlig når beskyttelsessystemet hindrer avspilling, bør også hjelp
til omgåelse være lovlig i de samme tilfellene.

Sekundært synspunkt fortsettes: I §53b, annet avsnitt, legges §12
til i opplistingen som begynner med §§13, 13a.  Avsnittet blir da
lydende:

"Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang til et
vernet verk, uten hinder av effektive tekniske
beskyttelsessystemer kan gjøre bruk av verket i henhold til §§ 12,
13, 13a, 15, 16, 17, 17a, 21, 26-28, 31 og 39h fjerde og femte
ledd."

Begrunnelse: Vi mener at adgangen til å ta private kopier er av
like stor viktighet som de øvrige paragrafer som er nevnt i dette
avsnittet.  Dette har vi begrunnet i vårt kapittel 2.10

Sekundært synspunkt fortsettes: EFN foreslår at istedenfor eller i
tillegg til en nemnd, bør alle de som har lovlig tilgang etter
§53b (§§12, 13, 13a, etc) ha mulighet til å saksøke
rettighetshaver hvis denne ikke muliggjør lovlig utnyttelse av
verket.

Begrunnelse: Disse unntakene er absolutte og handler i liten grad
om skjønn.  En politianmeldelse vil være et skarpere og mer egnet
signal enn en behandling i nemnd.

Ny §53d (fjerning av rettighetsinformasjon)

Primært synspunkt: Føy til følgende setning: "Det er likevel lov å
fjerne rettighetsinformasjon i slike midlertidige eksemplarer som
er nevnt i §11a og i privatbrukskopier som beskrevet i §12, hvis
dette er nødvendig for å muliggjøre ellers lovlig bruk."

Begrunnelse: Dette har vi argumentert for i seksjon 2.17.

Sekundært synspunkt: Vi støtter innføringen av ny §53d uendret.

2.20 SPØRSMÅL OM KRYPTERING

Vi er det første samfunnet i historien som har den muligheten at
vi kan, forholdsvis enkelt (jfr. PGP, DES, RSA osv.) kryptere
informasjon og vente at INGEN kan få tilgang på den uten å ha
nøkkelen.  Alle tidligere samfunns ledere og domstoler har hatt
mulighet til å knekke datidens kryperingsmetoder; det kan ikke
dagens.

Hvordan vil samfunnet/departementet reagere på at brukerne av
dagens fildelingsprogrammer vil flytte over på fullt krypterte
varianter hvis lovgivningen presser dem til det?  Dette kan virke
som et litt søkt spørsmål, men det er et svært relevant og
høyaktuelt et.  Dersom departementet virkelig ønsker å håndheve
loven strengt så vil det måtte medføre forbud mot kryptering
generelt eller iallfall av sterk kryptering (i dag tilsvarende
nøkler over ca. 32 bit).  Er et slikt forbud forenlig med et
demokrati?

Dersom en forbruker blir utsatt for en, etter egen formening, for
streng lovgivning og da tyr til kryptering av alle sine lovlige og
ulovlige kopier og aktiviteter - hva vil samfunnet reagere med?
Her er det ikke snakk om en kjent forbryter, men over en million
norske forbrukere...

Det hadde ikke vært effektivt med fotobokser og automatisk
trafikkontroll uten at det samtidig er ulovlig å kjøre en
uregistrert bil.  Dersom forbrukerne blir presset til det så vil
de begynne å bruke "uregistrert" kommunikasjon.  Det er lite poeng
i å ha lover som både blir oppfattet som for strenge samtidig som
det er umulig å kontrollere at de blir overholdt og dermed umulig
å sanksjonere mot lovbrytere.

2.21 ANDRE SPØRSMÅL OG KOMMENTARER

I denne seksjonen fremsetter vi en del andre spørsmål,
innvendinger og kommentarer.

1. Det var i avisene i en periode en konflikt mellom journalister
   og redaktører der journalistene krevde ekstra vederlag for
   publisering av artikler fra papiravis til nettavis.  Vil
   lovforslaget få noen konsekvenser for denne problemstillingen?

2. Hvordan er en kringkaster definert?  Kan man tenke seg en
   kringkaster som eksisterer på Internett, med eller uten bruk av
   MBone-teknologi e.l.?

3. Vil bestemmelsene i §39k om flertallsavgjørelser vektes etter
   antall (én mann - én stemme) eller etter arveandel?

4. Generelt spørsmål: det virker som om det i høringsutkastet er
   overveiende fokus på kortsiktige økonomiske effekter av
   lovendringene; er dette et tegn på at departementet ser for seg
   mer hyppige lovendringer i en virkelighet som er utsatt for
   raske teknologiske endringer?

5. Ref 2.1 Innledning; utkastet nevner vern av plate- og
   filmselskapers tekniske og økonomiske innsats (investeringer?).
   Mange mener i dag at hele forretningsmodellen til plate- og
   filmselskapene, basert på fysisk distribusjon av kostbare
   enkelteksemplarer, er foreldet og kan/vil/bør bli erstattet
   av "flytende distribusjon" (uten et fast medium, som en bok,
   CD-plate osv.) i nettverk.  Den gamle modellen med distribusjon
   av fysiske eksemplarer er dermed truet av teknologiske
   nyvinninger, og det bransjen egentlig søker er juridisk
   beskyttelse av en foreldet profittmodell.  EFN savner en
   diskusjon av denne problematikken i høringsutkastet.

6. 2.1 setter fram som et faktum at åndsverk i digital form er
   dyre å produsere.  Hvordan underbygger departementet denne
   påstanden?

7. Utkastet mener at den nye åndsverkloven skal være mer
   'brukervennlig'.  Hva legger departementet i dette?

8. Med nye digitale avspillings- og kopisperrer vil åndsverk som
   ikke lenger er like kommersielt interessante lett bli umulige å
   få tak i.  Det har de siste årene vært en kraftig tendens til
   at særlig plateselskapene utgir færre artister med større
   markedsføring (profittmarginene er større for få produktserier
   som produseres i stort antall).  Vil høringsutkastet til ny
   Åndsverklov dermed kunne komme til å gi de største artistene
   nærmest monopol på å bli distribuert?

9. Departementet nevner at en del forbrukerinteresser må ivaretas
   i annen lovgivning, f.eks. forbrukerlovgivningen når det
   gjelder kontraktsvilkår.  Kommer departementet til å ta
   initiativ til endringer i andre deler av lovverket der dette
   er nødvendig for å opprettholde forbrukerrettighetene i
   fremtiden?

10. Ref. 2.3.3; Vi har sett at plateselskapene innrømmer at de har
    'gentlemen's agreements' seg imellom om å ikke utgi andre
    selskapers verker etter at vernetiden har gått ut.  Hvordan
    kan vi være sikre på at verkene faktisk blir tilgjengelige
    etter at vernetiden har gått ut, og på en hensiktsmessig måte
    (uten avspillings- og kopisperrer)?  Hva skjer i de tilfeller
    der innholdsleverandøren ikke lenger eksisterer når vernetiden
    går ut?

11. Ref 2.5 Nordisk Lovsamarbeid; hva er de konkrete forskjeller
    mellom de nordiske implementasjoner av EUCD?

12. Ref 3.4.2; Vil kompensasjon for eksemplarfremstilling til
    privat bruk være knyttet opp mot eksemplarpris?  Vil man kunne
    få kompensasjon for privat kopiering av gratis/frie verk?  Vil
    man kunne få kompensasjon for verk som ikke er til normalt
    salg i Norge?  Vil omfanget av kompensasjonen stå i forhold
    til det volumet som omsettes gjennom normale
    distribusjonskanaler?

13. Ref 3.4.2.2; Hvorfor er problemstillingen omkring 'fremmed
    hjelp' så viktig?  Vil begrensningene i anledningen til
    'fremmed hjelp' være med på å gjøre det vanskeligere for dem
    med få tekniske ferdigheter å benytte seg av sine
    forbrukerrettigheter?

14. Det har vært en voksende tendens de siste årene til at radio
    (og TV) spiller et lite utvalg av de mest populære artistene
    igjen og igjen (ref. spillelister), og at disse samme
    artistene dominerer platebutikkene og hit-listene.  Vil
    forslaget om vederlag delvis basert på radio- og TV-spilling
    gjøre denne tendensen kraftigere?  Finnes det
    bakgrunnsmateriale som viser at det er de verkene som
    eksponeres mest på radio og TV som også privatkopieres mest?
    Hva med verker som ikke lenger er i handelen, eller ikke er
    tilgjengelige kommersielt i Norge overhodet, og derfor bare er
    tilgjengelig gjennom privatkopiering?

15. Ref 3.4.5.2; På mange av områdene som omtales i utkastet blir
    forbrukerrettighetene snevret inn for å tilfredsstille EUCD.
    Når det gjelder opptak av kringkastingssendinger innen
    helseinstitusjoner er faktisk norsk lovgivning strengere enn
    EUCD, og departementet foreslår å beholde den eksisterende
    norske lovgivningen.  Vil denne praksisen føre til at
    forbrukerrettighetene blir snevret ned til et minste felles
    multiplum?

16. Det virker som om 3.4.6.2 forventer at kopi- og
    avspillingssperrene blir så effektive at bibliotekenes bruk av
    ikke-beskyttede digitale utgaver representerer en reell risiko
    for opphavspersonen, og at det er hensiktsmessig å legge
    sterke begrensninger på bibliotekens bruk for å redusere denne
    risikoen.  Er dette realistisk, sett i lys av
    programvarebransjens erfaringer med (dårlige, dysfunksjonelle)
    kopisperrer over en årrekke?

17. Ref 3.4.12.3; Ville dette forbudet bare gjelde under
    vernetiden?

18. Utkastet konstaterer at omgåelse av et beskyttelsessystem som
    er knyttet til et verk som ikke lenger er vernet ikke rammes
    av forbudet i artikkel 6.1.  Gjelder dette selv om samme
    beskyttelsessystem også benyttes for andre, vernede, verk?

19. Har departementet noen synspunkter på bortfallet av
    forbrukerrettigheter ved overføringstjenester som skjer på
    forespørsel, basert på avtalte vilkår?  Vil denne typen
    tilgjengeliggjøring av verk kunne fortrenge tradisjonell
    distribusjon i løpet av en nær fremtid, med den konsekvens at
    forbrukerrettighetene nærmest utslettes?  Medfører overnevnte
    begrensning at en web-butikk som selger CD-plater og en
    tradisjonell platebutikk juridisk sett behandles forskjellig?

20. Om privatbrukskopiering: krever EUCD at denne adgangen skal
    være fravikelig?  Vil en web-butikk som selger CD-plater kunne
    presentere obligatoriske avtalevilkår ved bestilling hvor
    kjøperen sier fra seg retten til privatbrukskopiering?

21. Departementet foreslår ikke bestemmelser for å pålegge
    rettighetshaver å muliggjøre privatbrukskopiering.  Hvordan
    forholder de andre nordiske land seg til dette?

22. Det nevnes i utkastet at omgåelse av beskyttelsessystemer for
    å muliggjøre handlinger som ikke er opphavsrettslig relevante
    (privat avspilling) ikke rammes av loven.  Vil det likevel
    være ulovlig å framstille, distribuere eller selge systemer
    som gjør denne omgåelsen mulig?


3.0 AVSLUTNING

Helt til slutt vil EFN påpeke at det å imøtekomme bibliotekenes og
andre kulturbæreres forslag og ønsker vil være til stor hjelp for
forbrukernes interesser.  Et sterkt vern av bibliotekenes
rettigheter og interesser kan naturligvis ikke erstatte
lovbeskyttede forbrukerrettigheter, men det vil likevel kunne være
en stor hjelp og avlastning for forbrukerne, og siden bibliotekene
på noen områder antagelig har litt større slingringsmonn etter
direktivets retningslinjer enn det forbrukerne har, ber EFN
departementet om å ta også dette momentet med i sine vurderinger
omkring forbrukerrettighetene.

3.1 FORFATTERE OG KREDITERING

EFNs høringsuttalelse om endringer til Åndsverkloven som følge av
EUCD er skrevet av Thomas Gramstad, Tord Akerbæk, Terje Reite, Per
Inge Østmoen, Knut Yrvin, Magnus Alvestad og Lars Gaarden, med
bidrag fra Helge Heyerdahl Follestad, Tom Fredrik Klaussen, Bjørn
Remseth, Karl Magnus Kolstø, Jan Erik Garshol, Rune Kristian
Viken, Thomas Rieber-Mohn og Jørund Rian og redigert av Thomas
Gramstad.


Vedlegg:
EFNs lovforslag om leserett til åndsverk,
http://efn.no/lovforslag.html