Copyright
Thomas Gramstad 2002, 2008
Tidligere versjoner av denne artikkelen er publisert i
Computerworld 31. januar 2001
AGI Norsk Grafisk Tidsskrift nr. 80, februar 2001
Det å kjøpe et eksemplar av et verk innebærer retten til å:
Disse rettighetene, la oss kalle dem eksemplarrettigheter, har alltid vært uadskillelig forbundet med eierskap av eksemplaret. Eiendomsrett til eksemplaret består i å ha eksemplarrettigheter. Teknologien har imidlertid utviklet seg slik at det nå er mulig å frata mennesker rettigheter som man tidligere ikke trodde kunne fjernes. Eksemplarrettigheter kan nå fjernes ved tekniske inngrep. Faktisk er slik rettighetsfjerning i ferd med å bli en storindustri. Det er forunderlig at i en tid hvor kostnadene forbundet med både fremstilling og distribusjon er lavere enn noensinne, bygges det opp en industri som ikke produserer noe av verdi, og hvis eneste formål er rettighetsfjerning for å hindre tilgang!
Når eksemplarrettighetene fjernes har kundens eiendomsrettighet til eksemplaret reelt blitt opphevet. Eksemplaret tilhører i realiteten ikke lenger kunden. Da er det svindel å kalle den aktuelle transaksjonen for et salg av eksemplaret til kunden. I beste fall dreier det seg om en form for utleie; i verste fall dreier det seg om et kunstig monopol der kunden må betale for det samme produktet om igjen og om igjen og om igjen.
Idag er det mange eksempler på at distributører av verk på nye medieformater tilbyr utleie (med fravær av eksemplarrettigheter), men likevel kaller det for salg av eksemplaret til kunden. Eksempler på dette er "salg" av DVD-plater, E-bøker og nå også CD-plater med diverse brukssperrer, dvs. med innlagt programvare som hindrer kunden eller brukeren i å utøve sine eksemplarrettigheter gjennom å hindre, vanskeliggjøre eller kvalitetsredusere spesielt avspilling eller kopiering av innholdet. Brukssperrer er som oftest kopisperrer eller avspillingssperrer, men også regionskoding av DVD-plater <1> og ulike krypteringsmekanismer er eksempler på brukssperrer. Et annet eksempel på fjerning av eksemplarrettigheter er "salg" av programvare med svært begrensende lisenser på bruk av programvaren (i realiteten en form for utleie). Dessverre er distribusjonsmonopolistene gjennom intens politisk lobbying i ferd med å skaffe seg spesiallover som ikke bare gir dem full beskyttelse for uregulert bruk av slike brukssperrer, og strenge straffer for å omgå dem, men som til og med i praksis opphever lover som beskytter eksemplarrettigheter, forbrukerrettigheter, og offentlighet.
Distribusjonsmonopolistene ønsker intet mindre enn full kontroll over alle digitale eksemplarer av et verk, inklusive full overvåkning av hva kundene og brukerne gjør på sine maskiner med verkene. Hvis undergravingen av eksemplarrettigheter får fortsette uhindret, vil distributørene av verkene kunne få uinnskrenket makt over verkene og full kontroll over kulturlivet og offentligheten. Til og med anmeldelser, kritikk og sitering av verkene prøver de å forby, ved å kalle det brudd på lisensavtaler, offentliggjøring av forretningshemmeligheter og angivelige krenkelser av copyright. <2>
Det settes ofte likhetstegn mellom interessene til skaperen av et verk og distributøren. Men det som idag er i ferd med å skje er at distributørene er i ferd med å tilrane seg rettighetene til både skaperen av verket såvel som rettighetene til brukere, kunder og publikum. Dette skjer i alle deler av mediebransjen (musikk, video, film, litteratur m.m.). E-bøker er kun ett aktuelt eksempel på dette<3> , som dessverre er en allmenn trend og trussel. Et annet eksempel er den såkalte "DVD-saken" mot Jon Lech Johansen<4>, der DVD-bransjen prøvde å gjøre det forbudt for eiere av DVD-plater selv å kunne velge eller bygge sin egen DVD-spiller.
Ofte brukes ordet "opphavsrettsinnehavere" om de nye distribusjonsmonopolistene. Dette er formelt riktig, men denne betegnelsen blander sammen to svært forskjellige aktører - skapere versus distributører eller mellommenn. Mellommennene blander disse to sammen, slik at de kan skjule seg bak moralisering om opphavsrett, mens de selv uthuler eller stjeler skaperens rettigheter til verket ved å søke full kontroll, juridisk og teknologisk, over de nye mediekanalene.
Vi trenger altså ord som skiller klarere mellom dem som faktisk har skapt informasjonen/verkene og dem som kun distribuerer dem. Distribusjonsmonopolistene blander bevisst disse to sammen, slik at de kan skjule seg bak moralisering om opphavsrett, mens det som i virkeligheten skjer er at både rettighetene til kunder, brukere og publikum og rettighetene til skaperne blir uthulet eller overtatt av distribusjonsmonopolistene. Forfattere har ofte ingen rettigheter eller innflytelse over sine verk og er ofte avmektige i forhold til forlagenes makt, både i Norge og i andre land. Tilsvarende er det med musikere i forhold til musikkselskaper.
Skapernes naturlige allierte er brukerne eller kundene, og ikke mellommennene. Teknologisk sett er distributørene i ferd med å bli overflødige, da skaperne og deres kunder i økende grad kan finne frem til, kommunisere og handle med hverandre direkte, uten bruk av fordyrende mellomledd. Men mellommennene søker å opprettholde sin makt ved innføre ulike typer brukssperrer, kombinert med lobbying for at lovverket skal støtte opp om denne makten. I USA har de f.eks. fått vedtatt den omstridte DMCA-loven, som brukes til å forfølge alle som utøver sine eksemplarrettigheter ved å omgå brukssperrene. Borgerrettighets- og forbrukerorganisasjoner kjemper mot denne skadelige loven.<5>
Skaperen av et verk har ingen interesse i å frata sine kunder deres eksemplarrettigheter. Tvertimot, eksemplarrettighetene innebærer gratis PR og dermed økt salg for skaperen, som vanligvis også ønsker å bli lest/sett/hørt av flest mulig. Det er derfor ingen naturnødvendig konflikt mellom rettighetene til henholdsvis skaper og bruker/kunde. Å påstå noe annet er å si at kjøp og salg ikke er i selgers interesse.
Dessuten finner selv den mest kreative kunstner seg hyppigere i rollen som eksemplareier enn som skaper. Alle vil derfor tape på at eksemplarrettighetene opphører å eksistere. Det er kun store distributører som ønsker seg monopol som kan ha interesse av å forby eller fjerne eksemplarrettigheter.
Enda en alvorlig trussel oppstår når distributørene klarer å presse verket inn i et lukket, proprietært format<6> som de har full kontroll over. Da har både skaperen og brukerne mistet alle sine rettigheter. Lukkede, proprietære medieformater er en historisk nyhet som lovverket ikke har noe forhold til og ingen regulering av. De er en trussel mot både ytringsfrihet og en demokratisk offentlighet fordi format-eieren får altfor stor makt i forhold til både skaperen av verket, brukeren og allmennheten. Tenk om papir hadde vært et proprietært, lukket format. Da kunne papirformat-eieren ha hindret hvem som helst i å skrive eller lese, og ville kunne slette eller gjøre utilgjengelig tidligere skrifter ved å gjøre endringer i papirformatet. Dette eksemplet viser at det å eie et medieformat er noe helt annet enn det å eie et verk. Et fritt og demokratisk samfunn krever at medieformatene må være basert på åpne standarder, dvs. åpne for innsyn og tilgjengelige for bruk av alle og enhver (slik papir er).
Skaperen av et verk såvel som kunder, brukere og allmennheten har felles interesser i å forsvare eksemplarrettighetene mot distribusjonsmonopolistenes mange og velkoordinerte angrep. Nå må forfatter- og kunstnerforeninger, brukergrupper, forbrukerråd, og allmennopplysere som skolevesen og bibliotek komme sammen og komme på banen. Det er påkrevet med en presisering i lovverket av hvilke rettigheter kjøp av et eksemplar innebærer. Eksemplarrettighetene må gjenreises og gis eksplisitt vern både i teori og praksis, slik f.eks. rettighetsorganisasjonen EFN (www.efn.no) går inn for. Dette vil måtte innebære regulering av brukssperrer, lukkede formater og andre kontrollmekanismer som distribusjonsmonopolistene prøver å påtvinge kundene og forbrukerne. Å gjenreise eksemplarrettighetene vil si å verne frihet og eiendomsrett for alle, istedenfor å gi monopol-privilegier til noen få.
Dette dokumentets adresse:
http://www.efn.no/eksemplarrettigheter.html
Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no
Elektronisk Forpost Norge er en rettighetsorganisasjon som jobber
med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
www.efn.no.
Sist oppdatert av Thomas Gramstad 4. november 2013.
