Lovbeskyttelse av DRM binder skaperne av åndsverk såvel som kunder og brukere til distributørleddet - som kontrollerer verkene ved å kontrollere låsene og nøklene både på verkene og i avspillerne - et mellomledd som er i ferd med å bli mer og mer overflødig.

DRM hindrer hverken eksemplarfremstilling (kopiering) eller spredning/distribusjon (tilgjengeliggjøring). Derfor kan ikke DRM føre til økte inntekter fra eksemplarsalg eller fremføring for kultur- og åndsarbeidere. Tvertimot, DRM gjør ånds- og kulturproduktene dyrere og dårligere for kundene og brukerne, og vil derfor forårsake lavere etterspørsel og reduserte inntekter.

DRM fører til avspillermonopol, konkurransevridning og økt makt hos noen få store distributører eller korporasjoner, slik at disse får større makt til å gjennomføre husmannsbetingelser overfor ånds- og kulturarbeidere.

Skapere og brukere er i samme båt og har et sterkt, gjensidig avhengighetsforhold og interessefellesskap i å bevare den tradisjonelle balansen i sine respektive rettigheter og friheter, organisert rundt frivillig salg, kjøp, eierskap, bruk og tilgjengelighet av frie verk - verk uten låser, nøkler og avspillermonopoler.