Copyright er ikke retten til å ta kopier, det er retten til å ta betalt for kopier.
            (- Erik Naggum, EFN-listen 23. april 2003)

Dette er et helt grunnleggende skille i et samfunn der gratis kopiering er mulig og dermed utbredt.

Copyright oppsto som en inntektsgaranti for forfattere for å hindre trykkere i å trykke og selge bøker uten avtale med og fortjeneste til forfatterne.

Copyright er en økonomisk rettighet, en begrenset enerett eller statlig monopol, som myndighetene ga dem som produserte ting som var mye lettere å kopiere enn å skape i første omgang.

Copyright oppstod altså idet kopiering
(1) ble en viktig inntektskilde for skaperne, og
(2) kunne misbrukes av andre til å generere illegitime inntekter på bekostning av skaperne.

Copyright - et begrenset og kortvarig monopol på retten til å ta betalt for kopier - er nok fremdeles en god ide.

Men idag er kopiering blitt mye enklere og billigere enn før. Kopiering er nå allemannseie. Teknologisk utvikling har muliggjort ikke bare stadig nye former for medier, verkstyper og kopiering - men også gratis kopiering som sosial, kulturskapende, reklamerende og bevarende aktivitet.

Derfor er det så vesentlig at retten til å ta betalt for kopier er noe helt annet enn retten til å kopiere. Det første er copyright; det siste er en menneskerett.