Hvis det ikke kan kopieres ubegrenset, og ubegrenset fra kopien av kopien av kopien osv. vil privat langsiktig bevaring av materialet umuliggjøres. Dette er derfor et direkte angrep på bevaring av åndsverk og dermed på kulturarven. Privatpersoner og deres samlingers betydning for bevaring av åndsverk og kulturliv kan ikke overvurderes, men det er nettopp privatpersoners mulighet til å ha samlinger av varige eksemplarer av verk som utpekes til underholdningsindustriens fremste fiende. Mao., langsiktig bevaringsmulighet og varig verdi ofres på WIPOs og den kortsiktige fortjenestes alter.

Det antas som et premiss av monopolene og i EUCD at kopiering vil gi et visst økonomisk tap for copyrighteieren (og at dette lett kan kvantifiseres). Det er ikke godtgjort at dette er tilfelle. Videre antas det som et premiss at også all lovlig kopiering innebærer et økonomisk tap for opphavsrettsinnehaverne: men hvorfor skal vi godta premisset om at all lovlig kopiering fører til økonomisk tap? Hvorfor skal copyrighteierne tjene penger på ethvert tilfelle av kopiering? Hva med å se på kopiering som en investering i verkets bevaring og derfor som en gevinst for både skaper, bruker og samfunnet?

Monopolistene vil ha både kopisperrer og kopiavgift. Altså blir du som forbruker først hindret i å kopiere og truet med straffer for dette, og deretter skal du betale kopiavgift for verkene du ikke har lov til å kopiere.

Det er kun kopiering som gjør at verk kan bevares. En kopieringsfiendtlig politikk er en åndsverksfiendtlig og kulturfiendtlig politikk. Å kriminalisere kopiering og overbeskytte kopisperrer kan sammenlignes med å brenne biblioteket i Alexandria.