EFN mener at bestemmelsene om rettslig vern av DRM-teknologi i paragraf 53 a i KKDs lovforslag[1] innebærer en rekke skadelige konsekvenser for individ og samfunn, dvs. for borgernes og allmennhetens rettigheter og interesser i forhold til bevaring og tilgjengelighet av kultur, for opprettholdelsen av et mangfoldig og variert kulturliv, og i forbindelse med den konkurransevridning og produktinnlåsing til fordel for monopoler og karteller i kultur- og underholdningsindustrien som et omfattende rettslig vern av DRM med nødvendighet må medføre. Lysarkene beskriver EFNs utgangspunkt og løsningsforslag. I dette notatet begrunner vi EFNs løsningsforslag ved å gi en nærmere beskrivelse av problemene vi ønsker å løse og interessene og rettighetene vi ønsker å ivareta.
Den norske opphavsrettstradisjonen, formulert av bl.a. juristen Ragnar Knoph, har vært og er enn så lenge basert på tanken om at både opphavsretten og bruksretten hvilte på like solide grunnlag, i gjensidig balanse med hverandre: "Professor Ragnar Knoph, nestor i norsk åndsrett, var allerede i 1936 inne på at Åndsverkloven bærer i seg et mønster for allmenn bruksrett gjennom flere regler om grenser for opphavsrådighet i ulike bestemmelser i loven"[2].
I sin lærebok om opphavsrett[3] påpeker Knoph at opphavsrettsinnehavers enerett kun omfatter offentlig bruk og fremføring av verket, ikke privat bruk, og at privat bruk av verket "ikke skader opphavsmannen synderlig, idet den gjerne mangler det moment av ervervshensikt og konkurranse som han har rimelig krav på å være beskyttet mot" (s. 87). Dette prinsippet uttrykkes eksplisitt i paragraf 2 i Åndsverkloven, som sier at "Opphavsretten gir innen de grenser som er angitt i denne lov, enerett til å råde over åndsverket ved å fremstille eksemplar av det og ved å gjøre det tilgjengelig for almenheten" og at "Verket gjøres tilgjengelig for almenheten når det fremføres utenfor det private område, eller når eksemplar av verket frembys til salg, utleie eller utlån eller på annen måte spres eller vises utenfor dette område."
DRM-kontrollteknologi krenker imidlertid kunders og brukeres rettigheter til privat bruk av ting de har kjøpt, ved at den i prinsippet gjør det mulig å fravriste brukeren kontrollen over privat bruk av eksemplaret eller verket, og legge denne kontrollen i produsentens eller utgiverens hender. I praksis vil ikke DRM alene kunne gjennomtvinge dette, idet brukeren på egen hånd eller med hjelp fra en teknisk kyndig vil kunne omgå dette. Men med lovbeskyttelse av DRM, vil brukeren da begå en ulovlig handling, selv om omgåelsen gjøres for at brukeren skal kunne gjennomføre en bruk av verket som ikke bare er lovlig og privat, men som til og med, når det gjelder privat fremføring, ikke en gang er en opphavsrettslig relevant handling(!), og derfor ikke hører inn under Åndsverkloven.
Lovbeskyttelse av DRM innebærer dermed et inngrep i brukerens rett til å råde over privat fremføring og bruk av verket. Dette er et rettighetsrøveri som strider imot den alminnelige rettsfølelse og som derfor ikke vil bli godtatt, og som dessuten vil være umulig å håndheve (uten å gjennomføre rene politistatsmetoder med grove inngrep i den private sfære).
Den riktige og eneste mulige løsning på dette problemet er at Åndsverkloven eksplisitt slår fast at et teknisk beskyttelsessystem som hindrer ulovlig bruk, men som samtidig også hindrer privat fremføring, lovlig skal kunne omgås. Og dette sto også i KKDs opprinnelige lovforslag. Et slikt beskyttelsessystem skulle altså ikke beskyttes av loven, i overensstemmelse med at privat fremføring ikke er en "opphavsrettslig relevant handling" (jfr. åvl. § 2, se ovenfor).
Etter høringsrunden har KKD imidlertid ombestemt seg på dette punktet, se ot.prp. 46, s. 117. KKD foreslår nå at et teknisk beskyttelsessystem som hindrer eksemplarfremstilling og/eller offentlig fremføring, men som samtidig også hindrer privat fremføring (f.eks. avspilling av CD i bil), skal være beskyttet av loven, og således ikke lovlig kunne omgås. EFN ber Stortinget om å rydde opp i dette ved å beskytte og bevare brukernes og allmennhetens rettigheter og interesser.
Dette eksemplet med privat fremføring viser at lovforslaget innebærer et stort og radikalt brudd med norsk opphavsrettstradisjon. Lovforslaget innebærer en avskaffelse av eksemplar- og brukerrettighetene og etableringen av en utvidet og i prinsippet uinnskrenket opphavsrett med ensidige og eneveldige rettigheter til rettighetshaverne.
Retten til å kopiere til privat bruk er hjemlet i dagens åndsverklov. I det nye lovforslaget blir det derimot opp til utgiver å bestemme om du skal ha en slik rett eller ikke. Alt utgiver behøver å gjøre er å legge inn en teknisk sperre som får lovbeskyttelse, og dermed er dine rettigheter borte. Lovforslaget innebærer derfor et omfattende rettighetstyveri fra landets borgere.
Som Nærings- og handelsdepartementet og flere andre har påpekt, innebærer KKDs lovforslag dermed "privat lovgivning" - altså at lovens innhold avgjøres av private aktører (de store aktørene i musikk- og filmbransjen).
Lovforslaget kan og bør endres:
EFN anbefaler på det sterkeste at det gjøres lovlig å omgå DRM som hindrer kopiering - og dermed bevaring - av digitalt innhold eller konvertering til andre formater, f.eks. fra CD-plate til mp3, harddisk og mobiltelefon, eller fra Windows til Mac og Linux. Med andre ord, det må være lov å omgå DRM til privatkopiering, slik at dagens legale rett til privatkopiering videreføres i den nye loven.
Lovforslaget i sin nåværende form innebærer støtte til produktinnlåsing av forbrukere og kunder, og åpner for bransjestyrte oppgraderingsspiraler der kundene tvinges til å kjøpe den samme filmen eller musikken om igjen og om igjen.
Lovforslaget bør derfor endres til å si helt klart at det er lov å omgå DRM for å gjennomføre enhver lovlig bruk av eksemplaret, slik at DRM ikke kan brukes til å hindre lovlig bruk, og slik at privat lovgivning unngås. Det må altså være lov å omgå DRM for det eksplisitte mål å tillate brukeren å oppbevare og avspille verkene slik det passer brukeren best, dette inkluderer å kunne kopiere verket til andre formater eller lagringsmedier etter brukerens behov. Dette er en helt grunnleggende borgerrettighet i et informasjonssamfunn, og forbud mot eller innskrenkninger av denne rettigheten vil være umulig å håndheve i et fritt, demokratisk samfunn.
Retten til å kjøpe og eie musikk og andre kulturprodukter er en viktig rettighet for mange mennesker og for kulturlivet og samfunnet. Det kan sikkert komme mange nye distribusjonsformer som vi ikke vet om idag, og det vil sikkert komme 'jukebokser på nett' der man kan spille av ved behov, og andre former for utleie av musikk, slik de store etablerte aktørene ønsker. Men dette er og må være kun én måte blant mange å bruke musikk på. Det må ikke bli den eneste måten eller det eneste tilbudet. Om få år vil vi ha musikkspillere omtrent som dagens mp3-spillere men med mye større lagringskapasitet, så stor kapasitet at hver enkelt kan gå med all verdens samlede musikk i lomma. Men de største i musikkbransjen ønsker dessverre ikke at vi skal få lov eller mulighet til å oppleve dette.
Den amerikanske opphavsrettsjuristen Pamela Samuelson sier at det viktigste formålet med kopisperrer ikke er å forhindre at "pirater" kopierer materialet, men å over tid forandre kundenes oppfatninger og forventninger om hva det er rimelig å kunne gjøre med digitalt innhold[4].
Alle materialer slites, og digitale informasjonsbærere (CD- og DVD-plater, harddisker osv.) er mindre holdbare og robuste enn de tradisjonelle "analoge" bærerne (vinylplater, kassetter, papirbøker). Slitasje- eller friksjonsskader på en digital informasjonsbærer medfører større tap av innhold og funksjonalitet enn tilsvarende på en analog bærer. Videre har CD- og DVD-plater innebygd planlagt foreldelse, idet industrien bevisst valgte å ikke laminere platene. Men digitale verk er lette å kopiere, og kopien får like god kvalitet som originalen. Kopiering for back-up blir derfor den logiske og nødvendige løsningen på dette holdbarhetsproblemet.
Uten teknisk kopieringsmulighet og lovbeskyttet kopieringsrett har ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt eget materiale. Kun retten og muligheten til å kopiere til privat bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet. Alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert må regnes som tapt.
Private samlinger av bøker, plater og andre verk spiller en vesentlig rolle for bevaring av verkene og formidling av kulturelle verdier til nye generasjoner. Mange offentlige institusjoner som biblioteker, arkiver, museer m.m. har sin historiske opprinnelse i private samlinger.
Samfunnsmessige interesser tilsier at borgerne må ha muligheten til å etablere og opprettholde sine digitale samlinger av informasjon på samme måte som de hadde da de analoge og mer håndgripelige og robuste informasjonsbærerne var enerådende. Vi kan ganske enkelt ikke tolerere at innholdsleverandørene og distributørene av digital informasjon av musikk, bøker, film m.m. legger premisser for vår bruk av dette materialet som styrer og evt. avskaffer vår fremtidige tilgang til vår kulturarv. En slik monopolisering av vår felles kulturelle og intellektuelle kapital innebærer en form for tanke- og kunnskapskontroll som er uforenlig med et fritt, demokratisk samfunn.
Kopieringsfiendtlighet og forsøk på å skape kunstig knapphet på og tilgangskontroll over digitale verk blir derfor en dypt kulturfiendtlig praksis som er ødeleggende for både selve åndsverkene, for deres skapere og brukere, og for kulturinstitusjonene som forvalter, bevarer og tilgjengeliggjør åndsverk.
EFN anbefaler på det sterkeste at det gjøres lovlig å omgå DRM som hindrer kopiering - og dermed bevaring - av digitalt innhold eller konvertering til andre formater, f.eks. fra CD-plate til mp3, harddisk og mobiltelefon, eller fra Windows til Mac og Linux. Med andre ord, det må være lov å omgå DRM til privatkopiering, slik at dagens legale rett til privatkopiering videreføres i den nye loven.
Lovforslaget bør derfor endres til å si helt klart at det er lov å omgå DRM for all lovlig bruk av eksemplaret, inkludert privat kopiering, slik at DRM ikke kan brukes til å hindre lovlig bruk, og slik at privat lovgivning, der private aktører eneveldig og med loven i sin hånd setter alle premisser for bruk unngås. Dette er en helt grunnleggende borgerrettighet i et informasjonssamfunn.
Opphavsrettsjuristen Thomas Rieber-Mohn har i flere artikler kritisert den ukritiske juridiske beskyttelsen av teknologiske beskyttelser og argumentert for at lovgiverne bør vurdere å forby eller regulere slike brukersperrer, siden de visker ut forbrukerrettighetene, ødelegger opphavsrettslikevekten og dessuten virker konkurransevridende. At karteller prøver å skaffe seg monopol ved hjelp av slike midler er ikke noe rart, påpeker han. Det rare er derimot at lovgiverne ikke griper inn og regulerer denne monopolismen ved å sette klare grenser for sperrenes omfang og grad av vern.
Lovforslaget nevner kun muligheten for at tekniske beskyttelsessystemer vil hindre kopiering og ulovlig bruk. De tekniske beskyttelsessystemer som er på markedet i dag hindrer først og fremst lovlig bruk. De er rene avspillings- eller brukssperrer som ikke nødvendigvis forhindrer kopiering, men som tvinger forbrukerne til å benytte en spesiell avspillingsteknologi, og virker dermed konkurransevridende.
Lovforslaget kan leses som at slike sperrer ligger utenfor hva som er opphavsrettslig relevant, men det er like fullt en konsekvens av lovforslaget at medieindustrien vil bli stimulert til å ta i bruk enda flere brukssperrer, slik at det etableres kunstige monopoler. Dette er en pågående trend, og det er liten tvil om at kartellene i medieindustrien ser på direktivet som en anerkjennelse av berettigelsen av slike sperrer.
Konsekvensen av disse sperrene, og sannsynligvis en underliggende motivasjon bak dem, er økt markedsmakt for et fåtall aktører. Muligheten for å bruke generell datateknologi til å bygge sine egne spillere blir ødelagt eller vanskeliggjort.
"DVD-Jon"s nylige aksjon mot Apples kundeinnlåsing til iPod illustrerer dette poenget. Den DRM'en han omgikk hindret hverken ripping (kopiering) eller fildeling, men derimot hindret den avspilling av iTunes-musikken på andre avspillere enn iPod. Sagt på en annen måte: Hverken Apples eller Microsofts DRM beskytter verkene mot massekopiering - alt de gjør er å sørge for at f.eks. Linux-brukere ikke får kjøpt musikk på lovlig vis i de respektive selskapers nettbutikker. Dette eksemplet viser at DRM brukes for å oppnå produktinnlåsing av kundene, ikke for å hindre ulovlig eksemplarfremstilling og distribusjon. KKDs lovforslag innebærer altså å lovbeskytte en teknologisk "greie" hvis formål er å låse kunden til Apples programvare og portable spillere, og dermed altså lovbeskytte konkurransehindre.
Når vi samtidig ser at teknologiprodusentene smelter sammen med innholdsprodusentene, står vi overfor en situasjon der et monopol eller oligopol effektivt begrenser forbrukernes valg - og ikke bare valget av teknologi, men også av innhold. For et dominerende mediekartell er det åpenbart lønnsomt å konsentrere produksjonen til et lite antall filmer, bøker eller musikkverk som kan markedsføres globalt.
For et lite land med sårbart språk og utsatt kultur, betyr dette kulturelle konsekvenser som langt overgår de kortsiktige økonomiske konsekvensene som nevnes i lovforslaget.
De lagringsmedier (CD-plater, DVD-plater, harddisker, magnetbånd, m.m.) som brukes i dag er ømfintlige og har kun en begrenset levetid, grunnet alminnelig bruks-slitasje og andre ytre faktorer som magnetfelt, temperatur, skjødesløs håndtering m.m.
Ikke bare de fysiske lagringsmediene, men også lagringsformatene foreldes. I stor grad benyttes det idag proprietære, lukkede formater for lagring av tekst film og lyd. Eierne av formatet har erfaringsmessig vist større interesse for å innføre nye utgaver av sine produkter/formater enn å tillate brukeren å fortsette å lese sine gamle dokumenter, med det resultat at gamle filer enten må konverteres til et nyere format med jevne mellomrom (med medfølgende fare for informasjonstap) eller må bli glemt/gå tapt.
Samtidig er avspillingsmekanismene for disse lagringsmediene kun tilgjengelige i et begrenset antall år. Har man et historisk arkiv med 5 1/2-tommers disketter fra 80-tallet med programvare eller musikk trenger man maskinvare som idag er vanskelig eller umulig å anskaffe. Denne situasjonen vil med tiden sannsynligvis forverre seg.
Uansett lagringsformat eller medium vil alminnelige brukere få problemer, ved at deres tekster, musikk eller filmer på et tidspunkt blir utilgjengelige.
Spørsmålet er da hvem som skal bære ansvaret for at vår tids kulturelle strømninger er tilgjengelige for fremtidens generasjoner.
EFN mener dette er en oppgave som ikke kan overlates hverken til industri, næringsliv eller stat alene, men bør påligge alle borgere i landet. Kultur i enhver form (både fin-, populær- og ukultur) har sin subjektive verdi, og det er ikke ønskelig at et fåtall institusjoner får eneretten til å bestemme hva som skal bevares for ettertiden.
Film- og musikkindustrien vil med innføringen av rettslig vern for DRM få en markant større makt til å bestemme hvilke verk som vil bli tatt vare på. Disse verkene vil fortsatt kunne leve, fordi rettighetshaverne tillater nyutgivelser av disse. Resten - samme hvor mye den enkelte måtte sette pris på verket - forsvinner.
For å hindre dette kulturtapet, er vi helt avhengige av at enhver kulturbruker har muligheten til å reprodusere sine eksemplarer for privat bruk og arkiveringsformål. Vi kan rett og slett ikke tillate at kortsiktige økonomiske interesser skal kvele våre barns kulturhistorie.
Ifølge lovforslaget:
"Den adgang direktivet gir til å muliggjøre bruk etter visse unntaksbestemmelser, innebærer ikke at bruker har krav på å kunne benytte den plattform han selv ønsker for avspilling og kopiering."
EFN mener at brukeren, ved å være borger i et fritt samfunn og deltaker i en markedsøkonomi, nettopp har en slik rettighet eller krav. Det er EFNs bestemte oppfatning at lovverket bør utformes på en slik måte at det ikke kommer i konflikt med dette kravet.
Det bør være eksplisitt lov å omgå DRM/sperrer for all lovlig bruk av eksemplaret, slik at DRM ikke kan brukes til å fjerne rettigheter eller hindre lovlig bruk. Dette er hovedpoenget. Om dette blir gjennomført, vil de aller fleste problemene med lovforslaget med ett enkelt slag være løst.
EU-direktivet gir pålegg om at DRM må være lovbeskyttet, men godtar noen unntaksbestemmelser. EFN ber Kulturkomiteen om å vurdere å etablere dette som en unntaksbestemmelse. DRM vil fremdeles kunne være lovbeskyttet, men da kun når den hindrer bruk som vil være ulovlig bruk (kopiering og spredning utenfor den private sfære).
Lovbeskyttelse av DRM har flere andre skadevirkninger og EFN foreslår følgende tiltak for å redusere disse:
1. Alle og enhver må kunne lage og tilby DRM-et avspillerutstyr, og gjerne som fri programvare - dette for å unngå diskriminering av norsk programvareindustri som Opera og Skolelinux.
2. Det må være lov å omgå DRM på verk som er i det fri, dvs. som ikke er vernet av opphavsrett (utløpt vernetid). (Her vil det forøvrig være viktig å lage og vedlikeholde et system for oversikt over når verk faller i det fri, en oppgave som bør høre naturlig inn under Nasjonalbiblioteket.)
3. Krav om utløpstid/datostempling på DRM/tekniske sperrer. Kan de programmeres til å slå seg av, åpne seg eller selvdestruere i det vernetiden utløper, kan lovgiver stille krav om dette?
4. Kan loven kreve at det er den som skaper verket, og ikke utgiver, som bestemmer hvorvidt verket skal utstyres med DRM? Kan dette være en ikke-overførbar rettighet?
5. Forbudet mot "fremmedhjelp" må fjernes fra lovforslaget. Dette forbudet innebærer at teknisk ukyndige personer ikke får lov å spørre familiens eller nabolagets nerd om hjelp til å omgå DRM for å muliggjøre lovlig privat bruk av eksemplaret eller verket. Dette er med andre ord et forbud som innfører eller opprettholder digitale skiller, stikk i strid med regjeringens uttalte målsetninger om å få alle med i informasjonssamfunnet. Og EU stiller ikke noe krav om forbud mot fremmedhjelp, så denne usosiale bestemmelsen kan fjernes fra lovforslaget uten å komme i konflikt med EUs direktiv.
Lovforslaget skriver om fremmed hjelp:
"Det redegjøres så for et forslag om å innføre forbud i § 12 mot bruk av fremmed hjelp ved kopiering av musikkverk og filmverk. Dette forslaget er ikke en følge av direktivet, men et forslag som vil bringe norsk rett i samsvar med de øvrige nordiske lands lover på dette punkt."
Det går her klart frem at dette ikke er noe som Stortinget må vedta på grunn av EØS-avtalen.
Definisjonen av fremmed hjelp er gitt i lovverket og er gjengitt i lovforslaget:
"Det fremgår av Ot.prp. nr. 15 (1994-95) side 110 at det anses som fremmed hjelp når den som initierer privatkopieringen får "hjelp til selve eksemplarfremstillingen av noen som befinner seg utenfor vedkommendes familie eller vennekrets".
Grensen for vennekrets er i flere situasjoner uklar. Lenger ned skriver departementet "Selvbetjent bruk av utstyr som ens arbeidsgiver stiller til rådighet" er ikke bruk av fremmed hjelp. Hva hvis en får hjelp av en kollega til denne kopieringen?
Departementet foreslår i klartekst:
"Departementet foreslår en endring i § 12 slik at det innføres forbud mot bruk av fremmed hjelp ved privat eksemplarfremstilling av musikkverk og filmverk på linje med det som gjelder for "gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, skulptur, billedvev eller kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk"."
EFN finner ingen gode argumenter for dette forslaget, men derimot flere argumenter mot:
1. Dette forslaget vil ramme usosialt, det vil innføre i norsk lov et forbud mot at mennesker skal hjelpe hverandre. Det er en diskriminering mot eldre mennesker eller mennesker med mindre ressurser. Dette vil hindre ikke bare biblioteker, men også eldresenter og frivillighetssentraler i å ha en CD-brenner der en kan få hjelp til å få utført kopieringen av andre.
2. Dette forslaget har ingen økonomisk betydning. De som driver med ulovlig kopiering trenger ingen fremmed hjelp fra andre. De driver heller ikke med å gi bort gratis eksemplarer av CD-plater. I den grad det kan være noe problem her måtte det være om noen la ut en fil med musikkmateriale på Internett - men dette har i såfall ingenting med fremmed hjelp å gjøre, og fildeling eller Internettdistribusjon adresseres i andre deler av loven.
3. Departementet kommer også inn på problemstillingen knyttet til biblioteker: "Endringsforslaget må også ses i sammenheng med at datamaskiner med Internett-tilgang vil være tilgjengelig bl.a. i biblioteker." Til dette er å si at for datamaskiner med Internett-tilgang på biblioteker kan det anbefales at de ikke har CD-ROM-spiller eller andre masselagringsenheter. La dem være lukkede bokser, med nettverkstilgang. CD-brenneren kan tilsvarende være en avgrenset boks uten nettverkstilgang. Dersom biblioteket driver utlån av CD-plater uten kopisperre så bør de muligens ikke ha en CD-brenner tilgjengelig for allmennheten. Tilsvarende problemstillinger har vi for filmer og utleievirksomhet.
4. Kravet om fravær av fremmed hjelp med musikkverk og filmverk i §12, er ikke et krav fra EU-direktivet, kun en harmonisering med andre nordiske land. Dvs. at Norge står fritt til å avstå fra dette kravet.
EFN går inn for at bruk av fremmed hjelp skal være tillatt for privat eksemplarfremstilling av eksemplar som en eier selv. Det skal være lov å hjelpe naboen.
[0] EFNs lysark:
http://efn.no/foredrag/02/
[1] Ot.prp. nr. 46
http://www.dep.no/kkd/norsk/dok/regpubl/otprp/043001-050019/dok-bn.html
[2] Nils E. Øy: Til kamp mot sensur ved kildene!
http://www.nored.no/artikkelbase/neosensur.html
[3] Ragnar Knoph: Åndsretten (Oslo: Nationaltrykkeriet, 1936.)
[4] Pamela Samuelson: DRM {and, or, vs.} the law.
Communications of the ACM April 2003/vol. 46 No. 4.
http://www.sims.berkeley.edu/~pam/papers/acm%20on%20drm.pdf
Se også:
Thomas Gramstad: Gjenreis eksemplarrettighetene!
http://efn.no/eksemplarrettigheter.html
Per Inge Østmoen: Kopiering: en grunnleggende
rettighet
http://efn.no/kopirett.html
EFNs høringsuttalelse til
KKDs høringsutkast om
endringer i Åndsverkloven m.m. som følge av EUCD i
Norge:
HTML
pdf .
Med vennlig hilsen for Elektronisk Forpost Norge,
Thomas Gramstad
thomas@efn.no
www.efn.no
Dette dokumentets adresse:
http://www.efn.no/kulturkom-notat.html
Forfatterens adresse:
thomas@gramstad.no
Elektronisk Forpost Norge er en rettighetsorganisasjon som jobber
med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
www.efn.no.
Sist oppdatert av Thomas Gramstad 13. april 2005.
