I andre omgang er det egentlige formålet med DRM en agenda om å over tid ENDRE forbrukernes forventninger over hva de kan gjøre med digitalt materiale. Forbrukerne skal vennes til at elektronisk informasjon, dataprogramvare og multimedialt innhold skal kontrolleres av andre enn dem selv.

DRM-konseptets kjerne er at en forbruker ikke skal ha rett/mulighet til selv å velge hvordan han eller hun skal bruke et åndsverk innenfor den tradisjonelle og balanserte åndsverklovgivningens rammer. DRM representerer altså noe fundamentalt nytt. Med DRM oppstår en situasjon hvor leverandøren av åndsverket skal kunne bestemme omstendighetene for bruken, og definere hvordan og eventuelt hvor lenge åndsverket skal være tilgjengelig for brukeren. Dette betyr at den tidligere åndsverklovgivningens finstemte balanse er erstattet av de tekniske sperrenes vilkårlige ubønnhørlighet. Vi får i praksis privat lovgivning, dersom distributørenes innebyggede begrensninger beskyttes av lovverket.

Utleieordninger er i seg selv greit, men de må ikke bli den eneste tilgjengelige distribusjonsform. Det har blitt en akutt viktig politisk oppgave å aktivt verne om tradisjonelle rettigheter forbundet med kjøp og salg av eksemplarer, eksemplarrettighetene, såsom valg av avspiller, retten til privat bruk og til privat kopiering.