NOEN FORSLAG TIL HVORDAN FINANSIERE
PRODUKSJONEN AV DIGITALE ÅNDSVERK

Copyright 2006 Per Inge Østmoen og Thomas Gramstad

Ubegrenset kopiering og distribusjon av denne teksten er eksplisitt tillatt og
oppfordres til så fremt teksten forblir uforandret og forfatternes navn beholdes.

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-NonCommercial-NoDerivs 2.5 License.

• Nettbutikker som tilbyr streaming for prøvesmaking (gratis) eller for abonnement (leie) og som i tillegg tilbyr salg av filer (f.eks. Spotify, Amiestreet, Magnatune, Voddler).
• "Merkevarebygging" av artister via TV og kringkasting, f.eks. i form av konkurranser og/eller reality-TV (Idol-modellen).
• Få finansiell støtte fra ad hoc-grupper av små investorer (Broadway show-modellen).
• Genero-modellen: opprettelse av et register der både skapere og distributører kan være medlemmer, der skaperne legger ut sine verk, og der alle distributørene som vil kan distribuere/selge verket videre ved å betale skaperne av verket. Se http://www.fribit.no/prosjekter/genero/.
• På individuelt nivå: Bli flink til å lage egne søkeannonser.
• På systemnivå: Bedre metoder for søking og finnbarhet, f.eks. vha. semantisk web.
• Lage apps for kreativ bruk av eget innhold på Iphone o.a. dingser.
• Forhåndsbestilling/betaling fra kunder basert på forutgående avtaler.
• Fastlønn istedenfor royalties. F.eks. ville mange forfattere foretrekke en sikker og trygg månedslønn fremfor usikkerheten ved salg og royalties av salget.
• Legge mer jobb i Facebook-grupper og -sider, ditto for andre sosiale medier og nettsamfunn.
• Bli flinkere til å selge inn musikken sin til firmaarrangementer.
• Ta kostnader ut av distribusjonskjeden, f.eks. legge ned CD-distribusjonen, for å få folk over til egne digitale markedsplasser (som må lages).
• Få til støtteordninger for skriving/innspilling/studioarbeid/filming etc.
• Artistic Freedom Voucher (AFV):
  http://p2pfoundation.net/Artistic_Freedom_Voucher
  http://www.cepr.net/index.php/publications/reports/the-artistic-freedom-voucher-internet-age-alternative-to-copyrights/
• Frikjøp av verk ved at skaperne får utbetalt et større engangshonorar ved utgivelsen av verket, samtidig som verket utstyres med en fribrukslisens (f.eks. Creative Commons). Dette gir en forutsigbar inntekt for skaperne, samt god markedsføring av verk og skapere. Dette vil nok i økende grad erstatte royalty-modellen, og kan gjennomføres på flere måter, se nedenfor.
• Forhåndsbetaling fra utgiver/distributør basert på forutgående avtaler, med klausuler for distributørens fortjenesteandel av omsetningen.
• Spontan innbetaling for performance-kunstnere ("The Street Performer Protocol"). Sannsynligvis vil dette bli en lite omfattende finansieringsform.
• Forsikringsselskap- eller kooperativ/produksjonskollektiv-modellen. Denne kan organiseres ved at skapere av åndsverk i fellesskap organiserer et "forsikringsselskap" eller kollektiv, dvs. en felles virksomhet hvor alle involverte setter inn penger. Deretter kan både tap og vinning deles på samtlige. Hvis noen av deltakerne mangler inntjening eller av andre grunner går med tap, kompenseres dette via den felles kassen. På samme måte fordeles inntekten på alle når noen oppnår fortjeneste. Når alle således går inn med penger deles både risiko og suksess. En slik modell synes velegnet for å sikre inntektsgrunnlaget for selvutgivelser eller utgivelser i små opplag. Både bøker og andre typer verk kan tenkes finansiert på denne måten.
• Frivillige personlige betalingsordninger som kan organiseres ved at donasjoner gis ved kontoinnbetaling via kort eller via nettbank. Alle frivillige ordninger vil etter all sannsynlighet måtte brukes i kombinasjon med andre finansieringsformer, men gitt en bevissthet om at det er verd å betale for digitale rettigheter for å oppnå dem vil de kunne spille en større eller mindre rolle.
• Kollektive kompensasjonsordninger som fordeler en pott, f.eks. med utgangspunkt i nedlastings- og streamingfrekvenser og statistiske overslag over kopieringsfrekvenser. Potten kan komme f.eks. fra skatt, eller fra en avgift via Internettleverandørene, eller avgifter på lagringsmedia, eller fra en post på statsbudsjettet. Administrasjonen og fordelingen av potten kan forvaltes av et organ sammensatt fra alle interessegrupper, inkludert forbrukere, teknologer og teknologi-innovatører og representanter for nye medier og uttrykksformer:
  http://www.eff.org/share/compensation.php
  http://www.eff.org/share/collective_lic_wp.php
  http://cyber.law.harvard.edu/people/tfisher/PTKChapter6.pdf
  I Norge og Europa har vi allerede kollektive rettighetsforvaltningsorganisasjoner som burde kunne bidra til organiseringen av dette - men altså uten å styre det helt alene.
• Stipendier og stiftelser.
• Sponsing fra bedrifter, lik systemet med mesener i tidligere tider. Her skal vi være oppmerksomme på at det i mange bedrifter og virksomheter er en økende erkjennelse av kunstneriske miljøelementers betydning for både arbeidsmiljø og den ultimate produktivitet, så dette er ikke så urealistisk.
• Bruk av inntekter fra skatter og avgifter, som kanaliseres gjennom statlige og kommunale prosjekter. Disse kan være en del av en større "pott" som utdeles hvert år etter bestemte fordelingsnøkler.
• Fastlønnsordninger og legater som finansieres gjennom en kombinasjon av faste offentlige og private bidrag. Herunder kommer ulike varianter og grader av kunstnerlønn.
• Livstidslegater og Statens Kunstfond, administrert av kunstnere.
• Skattefritak for kunstnere, musikere og forfattere (og andre skapere, f.eks. filmskapere), f.eks. med utgangspunkt i den irske modellen:
  http://efn.no/skattefritak.txt
  http://www.oasis.gov.ie/culture_and_recreation/arts_and_culture/exemption_from_income_tax_for_artists.html
  
• Borgerlønn, som kan øke fra et gitt minimumsnivå i tråd med individets påviste produktivitet i forhold til den premierte virksomhet.

Vi kan tenke oss varierende kombinasjoner av disse finansieringsformene.

Fremtiden vil ikke innebære én enkelt løsning eller vinnermodell. Det vil være en rekke ulike løsninger, modeller og nisjer som eksisterer side om side, dels i samarbeid, dels i konkurranse, og dels uavhengig av hverandre. Modellene som beskrives ovenfor omfatter både markedsløninger og statlige løsninger. En analyse av samspillsmuligheter og evt. inkompatibiliteter mellom ulike markedsløsninger og statlige løsninger ligger utenfor det denne artikkelen kan rekke over, og utgjør dessuten et stort og uavklart forskningsfelt der vi i stor grad må "vente og se" hva som skjer. Vi må ikke prøve å bestemme altfor mye på forhånd, da det utvilsomt er mange modeller og teknologier som per idag fortsatt er ukjente eller ufullstendig utviklet. Noe av det verste som kan skje idag er dersom det skulle oppstå en tradisjonell skyttergravskrig der politikere fra høyresiden kun vil ha det de oppfatter som rene markedsløsninger mens politikere på venstresiden kun vil ha det de oppfatter som rene statlige løsninger. Det vi trenger er rom for at et samspill mellom ulike løsninger kan få utvikle og etablere seg, og det vil måtte omfatte et samspill mellom stat og næringsliv, kulturpolitikk og kapital -- kort sagt et samspill mellom høyre, venstre og sentrum -- i et stort handlingsrom med god plass til og vektlegging av teknisk og sosial innovasjon, brukerrettigheter, kultur og kunnskap.

Forøvrig er det viktig å være klar over at musikkbransjen er i sterk vekst: flere og stadig flere mennesker jobber med og tjener penger på å lage musikk. Dette til tross for at noen personer blir sagt opp hos plateselskapene, og til tross for at produktsalget går nedover. De mange nye jobbene innebærer å lage musikk til dataspill, video/DVD, film og TV-programmer. Musikkbransjen/plateselskapene opplever en overgang fra å selge produkter til å selge tjenester. Den samme overgangen pågår innen film- og forlagsbransjen. Overgangen fra produktorientering til tjenesteorientering utgjør en stor endring, og den er en systemeffekt som skyldes både overgangen til enkel og billig digital distribusjon, og overflodsmodellene som innebærer avskaffelse av knapphet på eksemplarer. Dette fører til nye "mentale knappheter" (begrensninger i folks tid, oppmerksomhet og mentale kapasitet) som legger grunnlaget for nye behov og dermed nye inntektsmuligheter og -modeller, slik bl.a. Kevin Kelly beskriver. Se f.eks. http://kunnskapsallmenning.no/digin/cc07.html.

Ettersom utstrakt kopieringsmulighet trolig vil medføre at fortjenesten på eksemplarsalg vil avta, iallfall på lang sikt, både ved at eksemplarsalget avtar og ved at salgsprisen per kopi vil synke, samtidig som ny teknologi og nye medievaner åpner opp nye inntektskilder og markeder, er det nødvendig å finne ut hvilke andre goder (enn salg av eksemplarer) som brukere er villige til å betale for. "Tilhørighet" er her et viktig stikkord, og utfordringen er å sørge for at følelsen av tilhørighet gir lyst til å støtte de skaperne man føler tilknytning til. Det burde være mulig, spesielt dersom brukerne/tilhengerne/supporterne får innsikt i mekanismen. En kan her trekke inn et eksempel utenfor de egentlige åndsverkers område, og nevne fotballtilhengeres vilje til regelmessig å betale betydelige pengesummer for å se hjemmelagets kamper. I forhold til åndsverk som skal oppfylle kriteriet om å være ha bestandighet og derigjennom varig verdi blir dette litt mer komplisert enn når det gjelder øyeblikksunderholdning. Men det bør ikke være umulig hvis en kunne få folk til å bli bevisste om at man må støtte det man setter pris på. I forhold til musikk bør modeller som bygger på medlemskap og tilhørighet være spesielt realistiske, fordi sceneopptredener, performances og hva man gjerne kaller "image" i musikkverdenen har stor betydning. Man vil gjerne ha den fysiske musikken som kan spilles i hjemmet et ubegrenset antall ganger, men man vil også ha nye tolkninger av det samme stykket, og man vil gjerne fra tid til annen se sine favorittutøvere fremføre musikken "live". Dette skaper grunnlaget for å bruke følelsen av tilknytning og tilhørighet. Denne tilknytningen kan styrke betalingsviljen og brukes som grunnlag for inntjening.

En ren kopiering av filer medfører ikke den tilknytningen mennesket som et sosialt vesen har behov for, og den som ønsker å få betaling for de åndsverk han eller hun lager kan ta utgangspunkt i dette og stille seg selv spørsmålet: "hvilken tilleggsopplevelse, hvilken merverdi er det jeg kan tilby mine kunder som de ikke kan få dekket gjennom en isolert fildeling/kopiering?" Et medlemskontor, en medlems-nettside, et medlemsblad kan enkeltvis eller i kombinasjon tilby en kontakt og tilhørighet som brukerne av de åndsverk som lages av et band/orkester, en forfatter eller et forlag vil respondere på og som vil føre til at mange vil finne det naturlig å betale for denne merverdien. Dette kan så kombineres med at de betalende medlemmene får eksplisitt rett til tilgang/kopiering av åndsverkene, slik at et etableres en psykologisk bevissthet om sammenhengen mellom tilknytningen/medlemskapet og tilgangen til og privat eierskap av eksemplarene av åndsverk.

EKSEMPLARKONTROLL ELLER BELØNNING AV SKAPERNE?
REALISMEN I DE NYE FINANSIERINGSFORMER

Man må forvente at de ovenfornevnte forslag vil bli angrepet, og at både de som er blitt opplært i økonomiske modeller som forutsetter eksemplarkontroll og kopi"beskyttelse" - bruk vennligst aldri dette ordet uten i ironiske anførselstegn - og de økonomiske aktører som har investert sin forretningsvirksomhet i eksemplarkontrollbaserte opphavsrettsbeskyttede selskaper vil kjempe for sine posisjoner og forretningsmodeller.

Dette kan vi ikke la oss stoppe av. Dersom vi skal unngå å tilføre vår kulturarv og vårt demokrati alvorlig skade, har vi intet valg. Man kan med stor treffsikkerhet spå at nye løsninger for hvordan produsere og distribuere åndsverk vil møte intens motstand fra selskaper og leverandører som baserer seg på eksemplarkontroll, og som ser sine interesser tjent med å opprettholde et system med tilgangs- og bruksrestriksjoner. Vi bør imidlertid unngå å la oss påvirke av den enkle argumentasjonen om at "vi må hindre privat kopiering, ellers undermineres hele opphavsretten og skapernes fortjenestemulighet". I virkeligheten er det helt andre og langt mer fundamentale verdier i et kultursamfunn som i første rekke står på spill.

Hva som kanskje mer enn noe annet illusterer det irrasjonelle og håpløse i kopisperrer og eksemplarkontroll, er at det nå har vokst frem en hel industri hvis eneste formål er å utvikle maskin- og programvarebaserte tilgangs- og kopikontrollsystemer. Med andre ord; det har oppstått en industri som i det hele tatt ikke produserer noe av verdi, dens eneste funksjon er å lage systemer som skal regulere tilgang og forhindre kopiering. Det burde være mulig for de fleste å se vanviddet i dette, selv om denne tilgangs- og kopikontrollindustrien nå i neste omgang vil legitimere sin eksistens ved å hevde at den også skaper arbeidsplasser og bidrar til sysselsetting og skatteinnntekter, slik programvareindustrien også gjør til tross for at Linux og Åpen Kildekode-basert programvare forlengst har vist at de store konsernene er mye mindre nødvendige enn mange tror for produksjonen av dataprogramvare.

Vi nevner dataprogramvare her, fordi denne kategori åndsverk var den første som kom i skuddet som objekt for "piratkopiering", og fordi den samtidig på en overbevisende måte illustrerer at andre former for produksjon og distribusjon er mulig, former som gjør det mulig å klare seg uten store selskaper som på grunn av sin "elefantsyke" størrelse alltid vil måtte søke maksimal kontroll over markedet for å opprettholde pengestrømmen inn til sin svært ressurskrevende organisasjon. Her er vi ved noe av et kjernepunkt, fordi en stor organisasjon, som eksempelvis de kjente dataprogramvareprodusentene Microsoft og Adobe, vil måtte søke kontroll over markedet fordi de store antall ansatte i de utallige funksjonene som for flertallets vedkommende ikke har noe med den egentlige skapende virksomheten å gjøre, tilsammen utgjør en elefantsyk "kropp". Selv om det lyder brutalt, er det tvingende nødvendig å oppløse dette systemet. Alternativet vil over tid være atskillig mer brutalt i sine følger for individ og samfunn: Et opphavsrettspolitisk regime preget av streng "beskyttelse" av den "intellektuelle eiendomsrett", med utstrakt bruk av kontrollmekanismer og straffereaksjoner. Dette er noe vi definitivt ikke bør ønske oss.

Vi må således i fellesskap erkjenne og ta konsekvensen av at den sentraliserende og kontrollerende forretningsmodellen ikke kan fortsette, og vi er nødt til å se at det finnes alternativer til et system hvor informasjonstilgangen, informasjonssikkerheten og den fremtidige bevaring undermineres av eksemplarkontroll. Det blir stadig tydeligere at dersom samfunnet skal fortsette med eksamplarkontroll som hjørnestenen i sin administrasjon av digitale åndsverk, vil langt viktigere interesser enn produsentenes og leverandørenes fortjeneste bli alvorlig skadelidende, og mer desto lenger tid som går.

Dette er grunnen til at vi bør anse det som maktpåliggende å problematisere eksemplarkontrollfilosofien, med henblikk på å avskaffe den og finne frem til andre måter å sikre den skapernes fortjeneste som vi forutsetningsvis alle er enige om er en nødvendighet for å sikre både skapernes eksistensgrunnlag og fortsatt åndsverkproduksjon i samfunnet.