I et nyhetsprogram på TV 2 rettet nylig kulturminister Åse Kleveland oppmerksomheten mot elektroniske oppslagstavler (kalt BBSer, eller "baser"). Hun hevdet at for å få bukt med at styggedom som barnepornografi og sprengstoff-oppskrifter spres gjennom disse basene, er det nødvendig å innføre redaktøransvar. Dette vil i følge ministeren innebære at den som opererer basen også er ansvarlig for all informasjon den formidler.

Dessverre er dette et svært lite gjennomtenkt og potensielt uhyre farlig forslag. En BBS er nemlig et elektronisk møtested som er mer lik en kafé enn en avis. Et påbud om redaktøransvar vil være urimelig på samme måte som et påbud om at en kafévert skal være ansvarlig for samtalene rundt bordene i kaféen. Dersom en kafévert ble pålagt et slikt ansvar ville det mest sannsynlige utfallet være at kaféen ble stengt. Jeg er redd det samme ville bli resultatet for BBSer og tilsvarende fora på Internett: De vil bli lagt ned dersom verten blir tillagt et redaktøransvar.

Dataformidlet kommunikasjon er et nytt medium for transport av informasjon. Kleveland gjør derfor, helt korrekt, et stort poeng av at det er nødvendig å klargjøre hvem som er ansvarlig for informasjonen som distribueres.

Imidlertid oppstår det en smule forvirring når redaktørbegrepet bringes inn. Straffelovens paragraf 430 definerer en redaktør som "den som treffer avgjørelse om skriftets innhold eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som utgiver på annen måte.".

For et sentralisert medium som en avis, radio- eller TV-stasjon er det den som eier produksjonsmidlene som gjennom sin utpekte representant, redaktøren, bestemmer hva som skal produseres og publiseres. I en BBS bestemmer den som er ansvarlig for systemet hverken hva som blir lagt ut på systemet eller hva som skal leses fra det. Det er den som sender inn et innlegg som bestemmer hva som skal stå i det, og enhver som ser gjennom basen som bestemmer om et innlegg skal leses eller ikke.

FORFATTER/AVSENDER SOM REDAKTØR

Et innlegg som sendes til basen blir automatisk en del av innholdet i den. Det virker derfor rimelig å betrakte enhver bidragsyter som redaktør for sine egne innlegg.

BBS-brukerens redaktør-rolle kan trekkes ennå litt videre. Det er nemlig helt vanlig å bruke filter-programmer som plukker ut meldingene en ønsker å lese, dermed bortfaller også den utvelgende og presenterende rollen en redaksjon tradisjonelt har hatt for den individuelle leseren.

Det viktige her er at det er den enkelte bidragsyter og leser som utøver redaktørfunksjonen, både med hensyn til å bestemme hva som skal leses og hva som skal produseres. Det finnes ingen sentral autoritet.

Tanken om at hver enkelt bruker kan være sitt eget lille "forlag" virker litt uvant fordi vi etter snart to hundre år med kapitalkrevende, sentralisert publikasjonsindustri synes det er rart å tenke på enkeltmennesker som utgivere og som selvstendige redaktører for det de leser. En av de mer drastiske effektene av dataformidlet kommunikasjon er imidlertid at publiseringskostnader kan gjøres helt minimale. Det tekniske utstyret som skal til for å nå et publikum på flere millioner mennesker koster i dag under ti tusen kroner, og prisen halveres ca. hvert år, så neste år vil den antagelig være under fem tusen kroner.

Når de økonomiske premissene for publisering forandres så radikalt, er det rimelig at lovverket som ble laget for den gamle teknologien ikke alltid passer.

SENTRALISERT REDAKTØRANSVAR FOR DISKUSJONSGRUPPER OG OPPSLAGSTAVLER ER UMULIG PÅ GRUNN AV DE ENORME DATAMENGDENE

En BBS-operatørs rolle ligner altså mer på den en krovert har og mindre på det vi forbinder med en redaktør. Hun holder et lokale, serverer kundene småretter og drikke, musikk, og kanskje litt video fra en vegg-monitor, tar gjerne litt betalt for å slippe dem inn, men har ikke noe ansvar for samtalene gjestene holder rundt bordene.

Hittil har jeg kun nevnt BBSer, men argumentene over er like anvendelige på og gyldige for andre former for elektronisk publisering, såsom "nyhetsgrupper", "pratekanaler", åpne og anonyme filarkiver m.v. Alle disse kommunikasjonsformene er allerede idag i utstrakt bruk både i akademiske og kommersielle miljøer.

Hver dag strømmer det fra internasjonale informasjonskilder som Internett inn en informasjonsmengde tilsvarende en flere meter høy stabel av telefonkataloger. Et krav om redaktøransvar vil antagelig omfatte distributører av disse informasjonskildene.

Det er helt urealistisk å tro at systemoperatører har anledning til å se gjennom alle data som flyter inn i og over nettene for å luke ut de få bitene de vet er ulovlige. Den eneste realistiske formen for avsperring er å sperre flyten av alt materiale, slik at ingenting av det noensinne lagres i Norge. Resultatet vil være at kun de som har tilgang til dataene direkte fra utenlandske kilder vil kunne dra nytte av dem. Direkte tilgang til utlandet koster med dagens priser noe under fem hundre kroner per måned.

Legg merke til at data som tas inn til Norge stort sett hverken er barneporno eller bombeoppskrifter, men tvertimot nyttig og verdifull informasjon. Reglene som settes opp for å hindre fri flyt av skadelig informasjon med utgangspunkt i et redaktøransvar vil med stor sannsynlighet begrense den frie flyten av nyttig og verdifull informasjon. Siden det fortsatt er enkelt og billig å hente alle typer informasjon fra utlandet vil forskjellige typer "styggedom" likevel kunne hentes inn uten større problemer av dem som måtte ønske det. Et redaktøransvar vil dermed ikke kunne løse noen problemer, men vil innføre mange nye.

Den eneste farbare vei ser ut til å være at individer selv er ansvarlig for data de publiserer og leser, og at de "elektroniske krovertene" som en hovedregel ikke holdes ansvarlig for hva deres gjester gjør.