BAKGRUNN

I høringen foreslås det en generalisering av straffelovens § 262 til å gjelde alle informasjonssamfunnstjenester og en betydelig utvidelse av omfanget av nåværende lov.

Man må være klar over at en slik generalisering vil ha helt andre, dyptpløyende effekter enn det den mye mer begrensede og oversiktlige effekt dagens lovtekst har. Det er derfor helt umulig å vurdere straffelovens § 262 uten å se den i direkte sammenheng med åndsverkloven. I enda større sammenheng må man se på hvordan man ønsker å forvalte menneskehetens felles kultur.

Ut fra de klare signaler man ser ellers i verden, er det vanskelig å trekke en annen slutning enn at den foreslåtte lovendring kan sees på som et første trinn inn i en prosess for sterkt å øke eiernes rettigheter, og derav redusere brukernes - menneskehetens - rettigheter i forhold til adgang til åndsverk.

Åndsverkloven trår en hårfin balansegang mellom opphavsmennenes, eiernes og brukernes rettigheter. Denne balansegangen er på mange måter en erkjennelse av at intet åndsverk oppstår i et vakuum, men alltid er fremkommet i symbiose med og under innflytelse og inspirasjon fra samfunnet. Selv om åndsverkloven naturlig nok gir de primære rettigheter i forhold til et verk til opphavspersoner og eiere, får også brukerne og allmennheten eksplisitte rettigheter. Disse omfatter bl.a. sitatrett, bruk i biblioteker og museer, samt bruk i forbindelse med undervisning og forskning. Dette er både ut fra moralske synspunkter basert på hva opphavet til åndsverk består i, og ut fra mer praktisk samfunnsmessige og kulturbærende vurderinger av hva vi på lang sikt er tjent med.

BINDING TIL MEDIET

Den teknologiske utviklingen gir uanede muligheter for å skape bindinger mellom det åndsverk som formidles, og selve mediet det formidles gjennom. Dette innebærer at en og samme interesse kan bruke disse bindingene til å få kontroll over hele formidlingskjeden. Mulighetene for slike bindinger er sterke katalysatorer for monopoldannelser, tendenser vi allerede har sett meget klare konturer av.

Vi har eksempler på at dominerende aktører styrker sin monopolstilling ved å søke kontroll over eierrettighetene til åndsverk, kanalene de distribueres over, og rettighetene til det utstyret og den programvare som brukes for å fremføre det. De teknologiske mulighetene gjør at man lett kan legge inn sterke bindinger slik at det ene leddet i kjeden er helt avhengig av det neste.

Dess større andel av mediene som blir slike kontrollerte kanaler, dess større vil konsekvensene bli. Et bekymringsfullt scenario er at man for å kunne delta og orientere seg i samfunnsdebatten vil være helt avhengig av å kjøpe tilgang til åndsverk, fremføringskanaler og fremføringsutstyr, alle kontrollert av samme aktør.

Vi er på flere områder allerede fremme ved dette scenario, og vi har allerede klare eksempler på hvordan monopoler på mediesiden brukes for å understøtte monopoler på programvaresiden.

ORIENTERING MOT VEDERLAGSINTERESSEN

Fra et bedriftsøkonomisk ståsted, er det naturlig at man ønsker å maksimalisere det økonomiske utbyttet som er mulig å hente ut fra eierrettighetene til det enkelte åndsverk.

Særlig i USA har meget sterke interesser innenfor medieindustrien drevet utstrakt lobbyvirksomhet for å endre hele synet på rettigheter til åndsverk i offentlighetens disfavør. Velfriserte medieutspill på strategiske tidspunkter om til dels enorme, om enn ikke alltid like sannsynliggjorte tap er godt kjent også her til lands.

Slike uttalelser står gjerne i kontrast til rapporter om økende omsetning og overskudd. Historisk har det også vist seg at slike skrekkscenarier har hatt lite hold. Et eksempel er den amerikanske filmindustriens visjoner om hva videoteknologien ville bringe da de gikk til sak mot Sony for at de solgte slikt utstyr.

Det er også en meget klar tendens til at rettighetshaverne har et ønske om at tilgang til åndsverk i mye større grad skal knyttes til lisensavtaler, åpenbart med sikte på å ta fra brukerne de rettigheter som er knyttet til åndsverklovens eksemplar-begrep.

SAMFUNNSMESSIGE PERSPEKTIVER

Det er viktig at lovgivningen er basert på samfunnsmessig helhetlige og langsiktige perspektiver, og ikke på kortsiktige økonomiske interesser alene. Samfunnet vårt er bygget på en tradisjon av grunnleggende fri tilgang til informasjon.

Institusjonen med åpne biblioteker er et godt eksempel på hvordan helhetlige samfunnsinteresser er ivaretatt. Ved å tenke kun på snevre vederlagsinteresser, ville bibliotekenes virksomhet ikke kunne karakteriseres som annet enn tyveri.

Det samme gjelder for hver og en av de rettighetene som åndsverkloven gir. Sitatretten er en helt klar forutsetning for å kunne drive samfunnsdebatt og journalistikk på en fornuftig måte, men vil igjen ut fra en snever vederlagsinteresse karakteriseres som tyveri, tap og piratvirksomhet.

Forskning og utdanning er også bygget på fri flyt av ideer og informasjon. Det vil være sterkt hemmende for Norge som informasjonssamfunn med høyt utdanningsnivå om legitim tilgang til åndsverk skal gjøres straffbar.

KULTURPOLITISKE ARGUMENTER

EFN reagerer på at det i det høringsutkastet fremsettes kulturpolitiske argumenter for å begrense tilgang til åndsverk. Likesom biblioteker, har Internett vist at det er mangfold, åpenhet og frihet som får kultur til å blomstre.

Det betyr ikke at man skal se bort fra vederlagsinteressene. Tvert i mot er det meget viktig at de ivaretas. Men man må ta seg i akt for at denne ikke skal bli fullstendig overordnet andre, mer vitale og grunnleggende prinsipper og interesser.

Mange av de nye teknologiske begrensningene og kodingene er skapt for å begrense brukernes rettigheter. Det vil ikke bidra til å styrke det kulturelle mangfoldet. Den monopolisering og maktkonsentrasjon de legger til rette for, vil lett kunne medføre at de smalere kulturelle interesser ikke blir ivaretatt.

DEN PRIVATE SFÆRE

Åndsverkloven gir meget store friheter med hvordan åndsverk håndteres i den private sfære, f.eks. ved privat eksemplarfremstilling. Dette er ikke uten grunn.

For det første er den frihet det er å leke og eksperimentere med andres åndsverk en grunnleggende forutsetning for læring, kunstnerisk utfoldelse, utdannelse og utvikling.

For det annet er privatlivets fred i seg selv et viktig prinsipp. Man må bestrebe seg på å unngå regler som, hvis de skal etterleves, krever utilbørlige inngrep i den private sfære.

Like naturlig som den private sfære må skjermes, er det at offentlig fremføring, distribusjon og kommersiell utnyttelse av andres åndsverk må være beskyttet.

RESTRIKSJONER PÅ KUNNSKAP

Man må i det hele være ytterst forsiktig med å legge restriksjoner på tilgang til kunnskap, det er en meget farlig vei å gå.

I tillegg til det rent prinsipielle, er kunnskap om kodingsmetoder en viktig forutsetning for å se leverandørene i kortene. De kanaler som nå er tatt i bruk for informasjonsutveksling, er i stor grad toveis. Vi vet ut fra eksempler at fristelsen lett kan bli stor for at de som kontrollerer kodingen bruker dette skallet til å hente inn informasjoner de ikke har anledning til. Hemninger har vist seg som et lite vern mot slikt; det eneste som duger er muligheten for å kunne bli sett i kortene.

Muligheter for reverse engineering er også meget viktig for konkurranse og mangfold, og for å forhindre monopoldannelser.

RETTIGHETER FOR FUNKSJONSHEMMEDE

Åndsverklovens §17 gir særskilte rettigheter til funksjonshemmede, f.eks. blinde, for at disse skal ha tilgang til åndsverk selv om rettighetshaverne ikke selv er interessert i å tilby dette. Igjen er koding og lisensavtaler til hinder for at brukerne får ivaretatt sine lovfestede interesser.

KONKLUSJON

EFN ser det som uheldig at man i forarbeidet til dette forslaget til lovendring ser ut til å ha fokusert nokså ensidig på vederlagsinteresser, og synes å ha begrenset motforestillingene til eventuelle kortsiktige ønonomiske og administrative konsekvenser.

EFN ser det som overordnet viktig at man ved denne lovendringen ikke kriminaliserer noen som bryter en sperring i den hensikt å få oppfylt rettigheter som en har krav på etter åndsverkloven.

Dette kan gjøres ved at man presiserer at begrepet en vinning spesifikt ikke omfatter virksomhet og utstyr for tilgang til rettigheter man har i henhold til åndsverkloven. I den forbindelse er det viktig at åndsverklovens eksemplar-begrep ikke kan uthules.

Dette må også reflekteres av definisjonene rundt ulovlig dekodingsutstyr. Det er viktig at utstyr for lovlig virksomhet ikke omfattes av begrepet ulovlig dekodingsutstyr.

Åndsverkloven hjemler til dels utstrakt bruk av åndsverk uten tillatelse av rettighetshaveren, og vi mener det er essensielt at dette må gjelde i like stor grad for de nye, elektroniske medier. Det foreslås derfor at punkt h omformuleres til i strid med Lov om opphavsrett til åndsverk m.v., eller tilsvarende.

Vi har ikke sett at det argumenteres i høringsnotatet for dette, men vi vil allikevel understreke viktigheten av at det ikke er selve kodingsmekanismen som er beskyttet av § 262, men derimot rettighetene og vederlaget til åndsverket som formidles. Det er vitalt at tilegnelse, besittelse og formidling av kunnskap om dekodings- og krypteringsmetoder i seg selv ikke kriminaliseres.

KORT OM EFN

EFN (Elektronisk Forpost Norge), er en uavhengig organisasjon som siden 1995 har arbeidet med de nye elektroniske medier, og spørsmål knyttet til disse.

Organisasjonen har i dag omlag 300 individuelle medlemmer. Organisasjonen har hjemmeside på www.efn.no, og her finnes vedtekter såvel som annen informasjon.

Henvendelser kan rettes til:

Bjørn Remseth, <rmz@dunk.follo.net>
Leder i EFN

Egil Kvaleberg, <egil@kvaleberg.no>
Styremedlem