From pioe@coldsiberia.org Tue Dec 17 20:04:13 2002 Date: Tue, 17 Dec 2002 17:50:08 +0100 From: Per Inge Oestmoen To: efn-listen Subject: Referatet fra siste dag av rettssaken mot Jon Johansen Referat fra siste dag av saken mot Jon Johansen, 16.12.2002 Av Per Inge Østmoen, EFN Denne avsluttende dagen var vi kommet til prosedyrene. Først aktors prosedyre, så forsvarerens, før en avsluttende replikkveksling. Dom i saken faller 07.01.2003 kl. 10:00. Aktors prosedyre: Aktor, førstestatsadvokat Inger Marie Sunde fra Økokrim, åpnet med å fremheve hva hun betegnet som sitt første punkt og "sakens prinsipielle kjerne." Ifølge Sunde er dette begrepet "elektronisk beskyttelse." Sunde fortsatte med å poengtere at det dreier seg om en straffesak, med betydning langt ut over det som direkte angår piratkopiering. "Kjernen er at man skal ha respekt for elektroniske sperrer," sa hun. Dermed mente Sunde at tiltalen og saken hadde en almenpreventiv betydning. Da selvfølgelig ikke minst for å tvinge gjennom en slik respekt. Til orientering: Tiltalens begrunnelse for hvorfor Jon Johansens tilgang til sin egen DVD-plate var uberettiget og lovstridig ble formulert slik: "Adgangen var uberettiget fordi DVD-filmene var solgt med forutsetning om at brukeren skulle bruke autorisert avspillingsutstyr og respektere kopibeskyttelsen." Referentens kommentar: Denne ordlyden er i realiteten en betingelsesløs oppslutning om industriens ønske om kopisperrer. Den indikerer et standpunkt fra Økokrims side som derved ikke bare sammenfaller fullt og helt med industriinteressenes og innholdsleverandørenes ønsker, men dertil støtter opp om idéen om at tekniske sperrer skal gis en særskilt beskyttelse, og at disse sperrene med sin arbitrære karakter skal fylle rollen som premissleverandører for hvordan kjøpere og innehavere av digitalt materiale i enhver form skal få adgang til å behandle det. En slik situasjon kan karakteriseres ved at tekniske sperrer introdusert av industriinteressene gis lovbeskyttelse av staten og myndighetene, og at de tekniske sperrer således tenderer mot å erstatte konvensjonell opphavsrettslovgivning og dennes tidligere avveining mellom ulike parters interesser med den digitale teknologiens upersonlige og nådeløse avgjørelseskraft. Dette er det reelle bakteppet for saken mot Jon Johansen. Etter sin innledning, kom Sunde med sterke angrep på Jon Johansen og det bildet hun tegnet av ham og hans miljø. Sunde mente at Johansens virksomhet var destruktiv adferd, og benyttet flere ganger begrepet "hærverksprogrammering." Videre sa hun at: "Elektroniske sperrer skal respekteres - de er der ikke for å være en utfordring for hackere." "Hacking går ut over industriell utvikling." Her ble det tydelig at Sunde brukte uttrykket "hacker" som en betegnelse på en person som bedriver kriminell og skadelig adferd. Sunde repeterte ofte at "elektroniske sperrer må respekteres" og det var ingen tvil om at dette var prosedyrens ubetingede hovedtema. Deretter dvelte Sunde lenge ved Jon Johansens miljø, og hevdet at piratvirksomhet "var en del av bakteppet." For å forsøke å underbygge dette, trakk hun frem sitater fra IRC-logger funnet på Johansens maskin etter at denne var beslaglagt av Økokrim i januar 2000. Sunde tegnet her et dramatisk bilde av piratvirksomhet, særlig på Internett, og mente at piratvirksomhet var en del av det miljø som Johansen tilhørte høsten 1999. Sunde fremhevet at Johansen fylte 16 år den 18.11.1999, og slik var godt over den kriminelle lavalder, og betegnet ham videre som en ressurssterk person. Johansen er tiltalt etter: "Straffeloven § 145 annet jf tredje og fjerde ledd," og Sunde gjennomgikk kort de objektive og de subjektive straffbarhetsvilkår. De objektive angår hvilken gjerning som faktisk er utført, de subjektive vedrører forsett. Sunde mente at begge sett av vilkår er til stede, og sa at "Etter mitt skjønn er dette ikke tvilsomt" til spørsmålet om JJ var klar over det faktiske forhold, som var at hans handling var straffbar. Sunde kom videre inn på dette med "gjengkriminalitet," og var av den oppfatning at JJ hadde vært involvert i sådan. Her sa hun at "Internett ser vi er en arena for gjengkriminalitet slik som ute i den fysiske verden." Sunde var meget opptatt av å male bildet av Internett som tumleplass for kriminelle elementer, og kom med utsagn som "gjengkriminaliteten kommer veldig godt til uttrykk gjennom at man bistår hverandre med å finne warez. (=ulovlig kopierte dataprogrammer.) Det ble ikke klargjort hvilket omfang dette hadde i det aktuelle miljøet, og ingen av de øvrige bortsett fra JJ var blitt spurt eller avhørt for å bringe dette på det rene. (Imidlertid ble det hos JJ funnet åtte CD-plater med ulisensiert programvare, uten at dette hadde noen nødvendig sammenheng med DeCSS eller det aktuelle miljøet.) Sunde utdypet sitt bilde av de kriminelle gjengene på Internett ved å snakke om "konkurrerende gjenger" og nevnte at JJ konkurrerte med en annen gruppe, kalt "Drink or Die" om å lage det beste krypteringsprogrammet. Igjen ble det med bred pensel malt et sterkt bilde av kriminelle og uansvarlige elementer på nettet. Sunde sa dessuten at dette beskrevne konkurranseforholdet "slår litt bena under påstanden om at det primære var å utvikle en DVD-spiller for Linux." Her var det uklart for tilhøreren hvordan akkurat dette resonnementet var fremkommet. Aktor dvelte videre ved "gjengen" og hevdet at den såkalte Nomad, som etter sigende var "JJs primære samarbeidspartner ved utviklingen av DeCSS fra 24/9 1999, "manglet lovlig rådighet over Xing-spilleren" som ble brukt i utviklingen av DeCSS. I følge Sunde var JJ helt klar over at Nomad ikke hadde en lovlig kopi av programmet, og hun fortsatte med å stille spørsmålet: "Hvilken betydning har dette for Johansens eventuelle ulovlighet"? (Dvs. at Nomad angivelig manglet legal adgang til Xing-DVD) Sundes svar var at dette viser at JJ da ikke kan ha trodd at det var et lovlig grunnlag for å innhente de kunnskaper man kom til. Neste trinn i prosedyren var at aktor søkte å vise at JJ ikke var en del av "Linux-miljøet." Det var her uklart hva "linux-miljøet" konkret refererte til. Deretter sa Sunde at "Han (JJ) har tatt avstand fra Linux som operativsystem," og siterte postinger fra JJ som var ment å skulle underbygge dette. Sundes formål med disse sitatene var å sannsynliggjøre at JJ ikke var spesielt opptatt av å utvikle en spiller for Linux, eller for den saks skyld av Linux i seg selv. Sunde mente å kunne vise at JJ hadde en nedsettende holdning overfor Linux og det såkalte "Linuxmiljøet." Hun sa blant annet: "Essensen er at JJ [i disse postingene] er nedsettende overfor Linux-miljøet." Denne delen av aktors prosedyre besto i stor grad i å forsøke å vise at JJ ikke var en del av Linux-miljøet, og heller ikke var interessert i å lage noen Linux-DVD-avspiller. Dette skjedde gjennom en lang rekke sitater fra IRC-logger og poster. Videre uttalte aktor at "Windows var hovedmaskinen. Det var på den at all programmeringen skjedde," og hun fortsatte: "Hva JJ har gjort, er å lage en Windows-dekrypter." "Prosjektet var å lage en dekrypter for Windows. Ingenting tyder på at JJ ønsket å lage en for Linux." JJ laget første versjon av DeCSS den 24.09.1999, og samarbeidet deretter sammen med Nomad om å forbedre DeCSS, fortsatte aktor, men "dette gjelder funksjonalitet på Win9x, NT og 2000" i følge Sunde. Aktor går her videre med de objektive straffbarhetsvilkår etter straffelovens paragraf 145, hvor beskyttelsesbrudd er sentralt. Hun går gjentatte ganger sterkt ut med å si at "DeCSS er et uberettiget brudd på en beskyttelse." "Det ultimate mål" var, ifølge aktor, "å ødelegge CSS, slik at filmer blir tilgjengelig i ukryptert stand." Når det gjelder selve tiltalen, ble denne endret etter hovedforhandlingene og bevisførselen, og omfattet nå også kodenøklene som ligger i selve DVD-spilleren. Sunde uttalte: "Knekkingen av kodenøklene er en vesentlig del at det beskyttelsesbruddet som har foregått." Igjen ble de tekniske sperrene og det forbryterske ved å "bryte en beskyttelse" fremhevet, og aktor forklarte funksjonen slik: "Kunden skal få lov til å se platen, men skal ikke få lov til å kopiere den" og summerte nok en gang opp situasjonen: "Kopibeskyttelsen er det sentrale i denne saken." "CSS er en beskyttelse mot dekryptering og kopiering av filmene." Så gikk aktor over til hva hun betegnet som den fundamentale problemstilling for rettighetshaverne, nemlig hvordan utøve kontroll med sine opphavsrettigheter samtidig som kopier skal selges. Hun beskrev hvordan en måte å løse dette på er å ha et system med en dekoder og en fremviser, men at dette systemet ikke må gi adgang til kopiering. Sunde uttrykte det slik: "Produsentene satset på at brukerne er lojale i forhold til systemet." Både i selve tiltalens ordlyd og i Sundes prosedyre var dette med å "respektere kopibeskyttelsen" et sentralt element, og denne vektleggingen er signifikant fordi den er en eksakt gjengivelse av innholdsindustriens syn, da denne også synes å favorisere kopi- og tilgangssperrer som forsvar for sine rettigheter. At man i tillegg har fått en egen industri, for ikke å si storindustri, som har til eneste oppgave å lage og markedsføre systemer som regulerer almenhetens adgang til og bruk av digitalt innhold, er særdeles interessant. Neste problemstilling hun tok opp, var "Kan du ha en så dårlig lås du bare vil og likevel kreve beskyttelse etter paragraf 145, 2. ledd?" "Ja," mente aktor, Et passord eller bare en merkelapp er nok til at innholdet må ansees for å være lukket. "Rimelige foranstaltninger må sies å være stikkordet," fortsatte hun, "og det er ingen tvil om at MPAA (Motion Pictures Recording Association of America) og DVD Copy Control Association har truffet slike" sa Sunde, og fremmet synspunktet at enhver tilgang er uberettiget dersom gjerningsmannen har overvunnet eller trengt gjennom en eller annen form for beskyttelse eller hindring. Dette fremhevet Sunde igjen og igjen, og argumenterte for den oppfatningen at man prinsipielt skal legge til grunn at det er rettighetshaver som [alene] bestemmer graden av beskyttelse. "Beskyttelsen er ikke der for å gi hackerne en utfordring," sa aktor, "men fordi rettighetshaveren har bestemt at materialet skal gjøres tilgjengelig på en bestemt måte." Med henvisning til Åndsverkslovens paragraf 39 sa Sunde at "The Nomad" ikke hadde lovlig grunnlag for sin virksomhet; "Det som er tilfelle her, er at det har foregått ulovlig bruk av ulovlige nøkler." Igjen kom Sunde inn på "hackernes" angivelige forbryterske natur: "Hackerne formidler opplysninger til hverandre om hvilke siter man kal bryte seg inn på." Hun fortsatte: "At det er mange som gjør det samme, som trenger seg inn i serveren, og skaffer seg uberettiget adgang, endrer ikke på at det har foregått en straffbar handling," sa hun, og sammenliknet Jon Johansens handling direkte med slike innbrudd, ved å konkludere med at "Jon Johansen står tiltalt for sitt angrep." Videre: "JJ har brutt en beskyttelse, av data som er lagret og beskyttet. Både ved å dekryptere filmen og ved å bruke det knekkede nøkkel-lageret." "Nøkkel-lageret omfattes av begrepet 'data.'" Aktor fortsatte: "Knekkingen av filmene står som sentralt i saken" og understreket at det ikke er innholdet, men derimot lagringsformen, som avgjør hva som er "datalagret informasjon." "Å gi en definisjon av 'data' er vanskelig," "men forarbeidene inneholder ingenting som tyder på at innholdets karakter har noen betydning her." "Poenget er at det dreier seg om datalagret informasjon." "Dette er avgjørende - er det datalagret informasjon." "Avgrensningen ligger altså i at det er data som er lagret elektronisk." Hun konkluderte slik angående filmer: "Filmer er lagret i digitalt format - det dreier seg om datalagret informasjon." Videre uttalte aktor at: "Lagringsformen avgjørende for beskyttelse." "Man ville få veldig store problemer med avgrensningen dersom innhold skulle danne grunnlaget for 'data.' "Lagringsmåten er avgjørende" sa Sunde, og slo fast at "da får man et sammenfall mellom de tekniske og juridiske kriterier." Deretter gikk hun tilbake til å snakke om JJs aktivitet, og igjen ble uttrykket "hærverksprogrammering" brukt. Sunde sa at "JJ var uberettiget til å ha tilgang til nøkkellageret." Som en kommentar til hva den lovlige bruker bør kunne gjøre, sa Sunde at "brukeren har rett til dataene på den måten rettighetshaver gjør dem tilgjengelig, og ikke mer." Hun fortsatte langs den samme linjen: "Det er _kontrollen_ som er det helt overordnede kriteriet for en rettighetshaver." "Man har forutsatt at innholdet skal kunne brukes, men ikke kopieres." Etter dette, leverte aktor Sunde noe som vel må sies å være en meget sterk uttalelse: "Man har ikke noen ubegrenset adgang til å ta backup." Sunde mente at hackermiljøet gjentar denne forestillingen talløse ganger, og impliserte at selv ikke den som på lovlig vis bør kunne forvente å kunne ta backup. Aktor fortsatte med å si at "MPAA ville ikke ha lansert DVD-filmer hvis de ikke hadde vært kopibeskyttet" og ga sterkt uttrykk for oppfatningen om at kopiering undergraver filmselskapenes fortjeneste og deres opphavsrett. Videre henviste Sunde til at det hadde foregått "en radikal økning i omfanget av eksemplarfremstilling" og henviste her til paragraf 12 i åndsverkloven. Som et eksempel på at man ikke nødvendigvis har rett til å ta backup, fremhevet aktor at man ikke har rett til å kopiere og ta backup av sine bøker. Enkelte på tilhørerbenken sperret øynene opp ved denne sammenlikningen. Etter dette, slo Sunde fast at "spredning av programmet [DeCSS] er å medvirke til at også andre kan bryte beskyttelsen." Så gikk hun over til å drøfte det subjektive straffeansvaret. Hun spurte: "Var JJ klar over alle faktiske omstendigheter, klar over hva han gjorde da han knekket nøkler sammen med Nomad og Brian D."? Sunde svarte "Ja" på sitt eget retoriske spørsmål, og fortsatte med å si at "Johansen visste at det var ulovlig," og her uttalte aktor Sunde noe som i sannhet var bemerkelsesverdig. Hun viste til at både Nomad og Brian Demsky ville være anonyme - og slo fast at dette innebar "lyssky virksomhet." Om dette kan det ikke herske tvil. På side åtte i Sundes egen disposisjon til prosedyren står skrevet følgende: "- Både NMD og BD ville være anonyme - lyssky virksomhet." Referentens kommentar: Det er hypotetisk mulig at Sunde ikke mente dette så bokstavelig som tekstens ordlyd tyder på, men det gjenstår at det her i det minste via implikasjon foretas en prinsipiell kobling mellom "anonymitet" og "lyssky virksomhet." Dette er alvorlig for rettssikkerheten i samfunnet, dersom det skal trekkes slike slutninger. Det kan uten videre sies at åpenhet om navn tyder i retning av at uærlige hensikter ikke er til stede, men det er ikke dermed gitt at ønske om anonymitet reflekterer et lyssky eller forbrytersk sinnelag. Derfor bør ikke anonymitet i seg selv kunne brukes som argument for at vedkommende gjør eller har til hensikt å gjøre noe kriminelt. - Neste poeng fra aktors side var at lanseringen og spredningen av DeCSS angivelig sammenfalt med en økning i piratkopiering. Sunde trakk slutningen at Jon Johansens virksomhet medførst økonomisk tap og skade for industrien, og uttrykte det slik: "Inntektstap for filmbransjen, umulig å kalkulere." Sunde fortsatte videre med å fortelle at DeCSS fortsatt er tilgjengelig på nettet, og refererte til at et søk etter DeCSS resulterte i mellom 10 000 og 35 000 treff. Ikke alle disse kan ha vært pekere ('linker') til programmet selv, men at det er tilgjengelig er klart. Videre mente aktor Sunde at "JJs handling minner om grovt skadeverk," som har en strafferamme oppad på seks år. Deretter kom hun med en ganske sterk sammenlikning. Sunde foretok nemlig en indirekte sammenlikning med barneporno, ved at hun refererte til en høyesterettsom mot spredning av barnepornografi på Internett, hvor det i domspremissene var poengtert at barna som var avbildet på fotografier som ble spredd på Internett var utsatt for en langvarig og permanent skade ved at disse bildene ikke kunne fjernes etter at de var blitt spredt. Sunde trakk så en parallell til det faktum at DeCSS også er spredt på Internett, og at heller ikke DeCSS kan fjernes derfra når det først er spredt. Riktignok søkte Sunde å mildne uttalelsen noe ved å si at denne saken ikke er direkte relevant til den foreliggende sak mot JJ, men det gjenstår at det fra aktors side faktisk ble trukket en parallell mellom spredning av barneporno, som i alle tilfeller er et grovt overgrep og ubetinget ulovlig, straffbart og etisk utålelig, og spredning av dekrypteringsprogrammer som bryter kopi"beskyttelser." Sunde konkluderte sin prosedyre med å gi uttrykk for at: "Det Johansen har gjort, er mye mer enn et enkelt datainnbrudd. Han har forvoldt en varig skade." Etter dette, kom aktoratets straffepåstand. Den lød på 90 dagers fengsel, gjort betinget med en prøvetid på to år, inndragning av PC 1 stk som ble benyttet til programmeringen av DeCSS, inndragning av åtte CD-plater med ulisensiert dataprogramvare, samt saksomkostningene som ble sagt å være på 10 000 kroner. ---- Etter aktors prosedyre med etterfølgende påstand, kom forsvareren Halvor Manshaus med sin prosedyre. Manshaus åpnet med å uttrykke sin forundring over Økokrims siste endring av tiltalen, og konstaterte at det var en underlig praksis å komme med en slik endring midt under rettsforhandlingene og til og med etter bevisførselen, og dermed etter at forsvaret hele tiden hadde lagt opp sitt forsvar etter en opprinnelig tiltale som nå altså var blitt modifisert på et så sent tidspunkt. Siden det er formelt adgang til å gjøre dette, godtok forsvarer likevel endringen da Økokrim endret tiltalen den 13.12, og da heller ikke dommer hadde satt seg i mot at dette skjedde gikk saken sin gang. Forsvareren gikk deretter til å snakke om aktoratets bevisførsel, og poengterte at det må skilles mellom relevante og ikke relevante fakta. Med dette siktet han blant annet til IRC-loggene og deres beviskraft, og han karakteriserte innholdet i disse, hvor mennesker kommuniserer på Internett typisk etter en adferdskode som kan være vanskelig å forstå og tolke riktig for en utenforstående, som ikke relevante i en bevisførsel. Heller ikke kan Johansens utvikling av et GUI ved å arbeide på en Windows-plattform sies å være et relevant ledd i en bevisførsel, mente forsvarer. Når det gjaldt det objektive straffeansvaret slo Manshaus fast at det er dokumentert at Jon Johansen kun har testet deler av filmer, og at han i alle fall ikke har foretatt noen piratkopiering og distribusjon av DVD-filmer. Videre slo han fast at "Økonomiske motiver eller økonomisk vinning har ikke spilt noen rolle for Jon Johansen," og at "Økokrim velger å ikke tro ham på hans utsagn om at han ønsket å utvikle en DVD-spiller for Linux." Manshaus gikk etter dette over til å snakke om hva JJ er tiltalt for, og ramset opp følgende realiteter i så måte: * JJ er ikke tiltalt etter Åndsverksloven paragraf 54 * Heller ikke paragraf 54 a i samme lov * Heller ikke er han tiltalt etter paragrafen om bedriftshemmeligheter * Han er tiltalt etter straffelovens paragraf 145, annet ledd. Forsvareren fremhevet videre at det er fullt mulig å kopiere en DVD-plate med det nødvendige utstyret, slik at DeCSS ikke er nødvendig for kopiering. (Denne form for massekopiering er det som utføres av de som virkelig bedriver piratkopiering, og de vil neppe stoppes av kopisperrer som er beregnet på å hindre privatpersoners lovlige og ulovlige kopiering. Kopisperrer er derfor noe som først og fremst hindrer hjemmekopiering.) Manshaus kom også inn på dette med lysskyhet, og understrekte at "Johansen har hele tiden opptrådt under fullt navn - tyder ikke på lyssky hensikter." Dernest tok forsvarer for seg aktoratets vitneførsel, og sa at: "Økokrim har ingen direkte vitner" og "Aktors bevisførsel er en blanding av teknisk kunnskap og kvalifisert synsing." Han kritiserte Økokrims fokus, som hele tiden både under etterforskningen og rettsforhandlingene har lagt stor vekt på det tekniske, som kopi"beskyttelsen" (denne referentens karakteristikk), underforstått at aktoratet hadde lagt all vekt på dette å "respektere en elektronisk sperre" i stedet for å sørge for relevant bevisførsel. Videre kom forsvarer Manshaus inn på den famøse uttalelsen fra tidligere justisminister Hanne Harlem, som i sin tid kom med sterke utsagn om hvilken skade Jon Johansen hadde påført næringslivet. Manshaus' kommentar til dette var at minister Harlem dermed hadde brutt mot uskyldspresumpsjonen. (Og vi husker at det altså var ingen ringere enn landets justisminister som gjorde dette) Manshaus fortsatte: "Kryptering er, rent teknisk, en beskyttelse." "Det er jeg enig i." Og videre: "Sakens kjernepunkt er at ettersom DVD-spillere er alment tilgjengelig avspillingsutstyr nyter ikke DeCSS noen beskyttelse etter straffelovens paragraf 145 annet ledd." Derpå gjorde han et poeng av at den første og opprinnelige tiltalen mot JJ, av 21. desember 2001, "inneholdt ingenting om hva som gjorde Jon Johansens tilgang 'uberettiget.'" "Hva karakteriserer det uberettigede eller urettmessige?"" spurte Manshaus, og svarte slik: "Det er urettmessig innsyn hvis gjerningsmannen skaffer seg informasjon han ikke er berettiget til å få," og fortsatte: "I dette tilfellet er dataene - DVD-platen - ikke skaffet på uberettiget vis." Straffelovens paragraf 145 er myntet på data man ikke skal ha adgang til, understreket forsvareren. Manshaus prosederte videre på at "har du berettiget adgang til dataene, så har det ikke noe å si at det ligger en beskyttelse der." Videre konstaterte han at "DVD'er er forgjengelige." Han beskrev innholdsleverandørenes virksomhet på området slik: "Det man [dvs. leverandørene] prøver å gjøre med CSS, er å utvide de rettigheter som rettighetshaver har i forhold til gjeldende lovverk og de gjeldende bestemmelser der." Videre fremhevet Manshaus at det er "feil når Økokrim fremstiller det slik at opphavsrettsinnehaver ikke har beskyttelse uten CSS. Her slo han ettertrykkelig fast at den legale opphavsretten ligger fast uansett og er reelt upåvirket av hvorvidt materialet er kopisperret eller ikke. Etter dette kom han inn på eksemplarfremstilling, og viste til Åndsverkslovens paragraf 12, som sier at "Når det ikke skjer i ervervsøyemed, kan enkelte eksemplar av et offentliggjort verk fremstilles til privat bruk. Slike eksemplar må ikke utnyttes i annet øyemed." Forsvarer Manshaus fortsatte med å si at "'privat' er en vid definisjon, som omfatter også familie og venner." "For dataprogrammer er bestemmelsene strengere, men også her gjelder at du har lov til å ta en sikkerhetskopi." "Det samme må minst gjelde for DVD-plater." Disse resonnementene brukte Manshaus for å vise at privat eksemplarfremstilling har hjemmel i lov for derfor å underbygge at det å sette seg i stand til å ta kopier ikke i seg selv bør være straffbart. Han refererte videre til da videospilleren kom var filmbransjen meget redd for ulovlig kopiering, og så for seg at hele markedet skulle kollapse fordi det ble mulig for folk flest å foreta videoopptak av opphavsrettsbeskyttede filmer. Manshaus gikk deretter videre med å foreta en avgrensning i begrepet "piratkopiering." Hans definisjon på dette var: "De tilfeller av kopiering hvor det tas sikte på salg eller ervervsmessig utnyttelse." Manshaus mente at Johansen ikke på noe tidspunkt hadde vist slike hensikter, og viste her til det faktum at JJ etter eget utsagn nå hadde i alt 175 DVD-filmer i sin private besittelse, med en snittpris på 250 kroner. Manshaus snakket også en del om DVD-spillere som er i handelen. Et betydelig antall av disse er såkalt "sonefrie" slik at de kan spille filmer fra de ulike soner som filmindustrien har delt verdens markeder inn i for å kunne regulere tidspunktet for når en bestemt film slippes på det aktuelle markedet. I følge vitnemål avgitt i den samme rett av president og Chief Executive Officer hos DVD-CCA, John Hoy, var en spiller som kunne spille DVD-plater fra flere regioner 'non-compliant' og altså ikke godkjent av DVD-CCA. Referentens kommentar: Her skal jeg legge til side spørsmålet om hvordan det kan ha seg at en bransjeorganisasjon som ivaretar filmindustriens interesser kan ha retten til å lage regler for hvordan DVD-avspillere skal konstrueres, forsvarerens poeng er at den samme Hoy også bekreftet at soneringsprinsippet er en del av de kriterier som må være oppfylt for at DVD-CCA skal godkjenne den, på samme måte som CSS er det. Ved at 'sonefrie' spillere selges i store antall, er det klart at det omsettes utstyr som ikke er konstruert i overensstemmelse med filmindustriens ønsker og DVD-CCAs bestemmelser, selv om det i dette tilfellet gjaldt andre ting enn kopieringssperren som også er en del av DVD-CCAs standarder for en 'compliant' spiller. Forsvareren fortsatte så sine resonnementer rundt retten til privat eksemplarfremstilling innenfor de skranker som loven setter. "Retten til sikkerhetskopi vil uansett stå sterkere enn den alminnelige retten til privat eksemplarfremstilling." "Man må ha rett til å ta en sikkerhetskopi." Slik formulerte Manshaus seg, og fortsatte med å beskrive hvordan Økokrim begrunnet det uberettigede i Jon Johansens handling med at det har vært forutsatt at det skulle brukes 'autorisert' avspillingsutstyr, samt at kopibeskyttelsen skulle respekteres. Som svar på dette ga Manshaus et eksempel: "Johansen går inn i en butikk og kjøper en film." Forsvareren fortsatte med å at etiketter og liten skrift på en slik pakke ikke er bindende, og at "Denne form for klausulering anerkjennes ikke av norsk rett." Han konstaterte videre at "Content Scrambling System begrenser kjøperens rettigheter," og mente at systemet er å likne med privat lovgivning. Manshaus fortsetter: "Det virker som om Økokrim legger til grunn at JJ skal ha inngått en avtale om hvordan han skal bruke produktet." Forsvareren slo her fast at "man kan ikke bare forutsette en avtale." Så fremhevet han at "JJ har aldri fremstilt kopier som har noen økonomisk verdi," og at "tiltalen bygger på ikke eksisterende forhold, og det foreligger ikke noe grunnlag for å si at noe av det JJ har gjort er ulovlig." Han fortsatte med å si at "loven beskytter ikke beskyttelsen," noe som var et sentralt moment for Manshaus. Paragraf 145, 2. ledd i Straffeloven beskytter data, men ikke den eventuelle tekniske beskyttelsen, slo han fast. "Beskyttelsen er CSS. CSS i seg selv er ikke beskyttet etter paragraf 145, 2. ledd. Nøklene ble heller aldri inkorporert i DeCSS. Nomads nøkler var hentet fra Xing-spilleren, og i Xing-spilleren foreligger ingen beskyttelse." Dermed, konstaterte forsvareren, foreligger det heller ingen brudd på noen beskyttelse. Nomad har ikke brutt noen beskyttelse." "Johansen har ikke spredd nøklene, han har ikke distribuert noe." Manshaus fortsatte: "Nøklene er et nytt forhold." "Dataene i den opprinnelige tiltalen var filmene. Etter den nye tiltalen var det nøklene." "Hvor er dataene lagret?" "Filmen, åndsverket, ligger på platen, mens nøkkelen ligger i DVD- spilleren. Vi har altså å gjøre med et helt nytt medium og et helt nytt forhold." Nå kom Manshaus inn på påstanden fra aktoratet om at Jon Johansens virksomhet har ført til skade for industrien: "Det er ikke ført bevis for at JJ [dvs. hans virksomhet] har ført til noen omfattende skade, faktum er at DVD er verdens raskest voksende medium." Forsvarer kom nærmere inn på sikkerhetskopier som legitim grunn til å kopiere. "Hvordan fungerer det dersom det er en kopieringssperre på et datamaskinprogram?" spurte Manshaus, og fortsatte: "Retten til å ta sikkerhetskopi kan ikke fravikes etter avtale, og det samme må gjelde for film/DVD." Etter dette kom Manshaus inn på tilbøyeligheten til å reagere på ny teknologi og kanskje spesielt i forhold til Internett med nærmest automatisk å tenke seg at nå er det oppstått en på alle måter radikalt endret situasjon. Manshaus fremhevet at så ikke er tilfelle når man snakker om loven og dens grunnlag. "Det er den gode gamle jusen som gjelder." "Det er en tendens til at man, så snart det snakkes om Internett og liknende, legger opp til at det er "helt nye problemstillinger." Angående den foreliggende tiltalen uttrykte Manshaus følgende: "Hvis den aktuelle handlingen ikke rammes av lovteksten etter en rimelig tolkning, kommer heller ikke lovteksten til anvendelse." Han sa videre: "Økokrims endring av tiltalen virker desperat." "Selve handlingen er lovlig etter norsk lov, og det er heller ikke slik at filmer som er blitt dekryptert dermed mister sin beskyttelse," sa Manshaus under henvisning til at verket fortsatt er like beskyttet av opphavsretten, og at de samme regler om hva som er lov å gjøre med innholdet gjelder uansett. Forsvarerens påstand ble dermed frifinnelse av den tiltalte, i det Jon Johansen etter forsvarets oppfatning ikke hadde gjort seg skyldig i noe straffbart etter tiltalen. ---- Nå var begge siders prosedyrer gjennomført, og hver side ble så tildelt en sluttreplikk, først aktor, så forsvarer. Aktors sluttreplikk: Sunde begynte med å si: "Denne saken handler ikke om datamaskinprogrammer, men om DVD-filmer. Jeg har problemer med å forstå relevansen." Deretter repliserte hun til Manshaus' konstatering av retten til å ta sikkerhetskopier, og sa at denne retten ikke er absolutt. Her fulgte hun opp forsvarerens henvisning til paragraf 39 h i åndsverksloven, og ga uttrykk for at denne ikke gir noen egentlig rett til å ta sikkerhetskopi, fordi den har ordlyden som følger: "Den som har rett til å bruke et datamaskinprogram, kan fremstille sikkerhetseksemplar i den utstrekning det er nødvendig for utnyttelsen av programmet." Sunde ga uttrykk for at denne tilføyelsen som vesentlig, og resonnerte rundt at det for en bedrift som jo har kritiske virksomheter kunne være hensiktsmessig med en sikkerhetskopi. Referentens kommentar: Aktor Sunde åpnet i løpet av dette resonnementet ikke med ett eneste ord for muligheten for at det kunne være viktig også for privatpersoner å foreta sikkerhetskopiering av dataprogrammer, og hennes ytring ble derfor stående som en sterk antydning i retning av at hun kunne tenke seg en strengere fortolkning av denne paragrafen, en fortolkning som overlot til produsent/leverandør av programmet å avgjøre hva som er "nødvendig for utnyttelsen av programmet." Hvis den originale CD/DVD eller andre medier går i stykker eller kommer bort, og heller ikke lar seg skaffe på ny etter noen år, så har man betalt for ingenting, og programmet kan selvfølgelig heller ikke utnyttes. Her er det selvfølgelig ikke i forhold til noen form for digitalt materiale noen løsning å stole på at leverandørene skal levere nye kopier. Leverandører og produsenter kommer og går, og det eneste hensiktsmessige er at den som bruker et materiale selv kontrollerer det. Det virket ikke som om Sunde tilla noen av disse momentene dette noen betydning, og hun sa nok en gang at "rettighetshavers valg må respekteres," med henvisning til kopisperrer og dermed også legale hindringer mot kopiering dersom det er forbudt å trenge igjennom en sperre på det materialet man selv har betalt for. Med dette sa hun ganske klart i fra at at hennes standpunkt var at rettighetshavers beslutning om å kopisperre materialet og hindre kopiering måtte være overordnet andre hensyn, og ut fra konteksten ga Sundes utsagn sterke indikasjoner på at hun ikke var fremmed for tanken om at også den lovlige private kopiering ga for vid adgang til å kopiere. Sunde henviste nemlig til noen NOU-hefter som hun hadde med seg, og hvor det var konkludert med at kopiering foretatt av privatpersoner og uten vinnings hensikt betraktes som et stort problem. Disse heftene hadde Sunde tatt med seg som del av grunnlaget for premissene i sin prosedyre, og de var meget interessante for alle som er opptatt av en videre drøfting av disse spørsmålene. ---- Den avsluttende replikken gikk til forsvarer Manshaus, som innledet med å si at sammenlikningen med dataprogrammer er fullt ut relevant fordi det i begge tilfeller dreier seg om digitalt innhold, digitale data, og dessuten fordi programvare av den type som er omtalt i Åndsverkslovens paragraf 39 nyter et strengere vern enn filmer. Ut fra en rettslig analogi var det derfor etter forsvarerens mening utvilsomt at det måtte være en minst like stor adgang til å ta sikkerhetskopi av filmer. Manshaus fortsatte med å gi sterkt uttrykk for at det må være lov å ta sikkerhetskopier av sitt lovlig ervervede materiale, og at dette må være en selvfølgelig rettighet. ---- Etter denne siste runden var det at dommeren, Irene Sogn, kunngjorde at dom som før nevnt skal falle den 07.01.2003 kl. 10:00, og retten var hevet. -- Per Inge Oestmoen, Norway