Copyright
Per Inge Østmoen 2004
Bok og bibliotek nr. 5 2004
Det finnes intet legitimt behov for å hindre eller vanskeliggjøre kopiering.
Når noen mener at opphavsrettsforvaltere har et legitimt behov for å hindre kopiering skyldes dette en grunnleggende misoppfatning om at kopiering er det samme som illegal distribusjon. Men dette er jo fullstendig galt. Kopiering er noe ganske annet enn distribusjon, og dersom kopiering forhindres kan man heller aldri bevare materialet etter eget ønske. Med effektive kopieringssperrer vil produsenten/leverandøren ha definert innholdets levetid til å være lik lagringsmediets. Er dette legitimt og akseptabelt?
At digitalt kodet innhold er avhengig av å kunne kopieres og ved behov og etter brukerens ønske når som helst migreres til nye lagringsmedier er en teknisk realitet vi i den digitale tidsalder er nødt til å forholde oss til.
Dette gjelder alle typer materiale. Jeg fotograferer for eksempel en hel del. Alle mine viktigste filmscan og andre bilder er konsekvent kopiert i tre eksemplarer, og fordi materialet er kopiérbart uten begrensninger har jeg god tro på at materialet vil bli bevart. Hvis jeg derimot ikke hadde kunnet kopiere, eller eventuelt bare kunnet kopiere én generasjon, ville langsiktig bevaring umuliggjøres, og tapet av disse bildene ville vært uunngåelig. Som vi ser, så er det helt utilstrekkelig at jeg kan lese/vise/projisere og skrive ut mine bilder. Jeg er helt avhengig av også å kunne kopiere bildene når jeg vil, og så mange ganger jeg vil. Det betyr ikke at jeg nødvendigvis distribuerer bildene mine. Jeg kopierer for å bevare, og da er det bevaringen som er hovedsaken. At jeg kopierer, medfører ikke ytterligere spredning med mindre jeg deretter aktivt går inn for å spre det kopierte materialet.
Nøyaktig det samme gjelder i forhold til åndsverk som vi kjøper. Dersom forholdet er at vi har behov for og nytte av innholdet, slik at bevaring er ønskelig, så må vi også ha mulighet til å bevare det. Der er ingen prinsipiell forskjell mellom åndsverk som vi selv produserer, og slike vi har kjøpt gjennom profesjonelle distributører. Hvis innholdet er viktig og av varig verdi, foreligger et legitimt behov for at vi bevarer, det vil si kopierer og migrerer.
Aftenposten refererer i en artikkel i morgenutgaven den 18. august 2004 til at komponistene ønsker å bli kvitt kopisperrene som hevdes å skulle beskytte dem. "At folk ikke får avspilt platene, er pinlig. Jeg håper plateselskapene skjønner at dette er en tabbe", sier NOPAs leder Bendik Hofseth.[1]
Javisst, men kjernen i problematikken med kopisperrer er tross alt ikke først og fremst at man i dag opplever (midlertidige) vanskeligheter med avspillingen under gitte omstendigheter. Det kan hende at det er mulig å utvikle systemer som muliggjør avspilling, men som vanskeliggjør eller helt umuliggjør kopiering og dermed privat bevaring av kjøpt digitalt materiale.
I den samme Aftenposten-artikkelen står da også følgende å lese, sitat fra Terje Klausen i GramArt:
I den grad man ikke får avspilt lovlig musikk, er det uheldig og noe jeg mener bør avvikles så fort som mulig. Men jeg innbiller meg at den teknologiske løsningen på problemet finnes. Problemet er å få etablert en standard for kopisperrer i markedet. Jeg synes det er en beklagelig undertone i sakene om kopisperre at det egentlig burde være opp til kjøperne å ta kopier og spre dem gratis videre til andre. Det burde være en grunnleggende enighet om at sånn burde det ikke være, sier Klausen
To ting er å si om Klausens utsagn:
1. Han poengterer her den selvfølgelighet alle umiddelbart forstår, nemlig at kopisperrer som hindrer avspilling demonstrerer sin dysfunksjonelle karakter allerede fra det øyeblikk man vil spille musikken.
2. Det andre budskapet fra Klausen er mer alvorlig og mer fundamentalt for hva som er hensikten bak kopisperrene. Det var naturligvis aldri hensikten fra musikkselskapenes side at musikken ikke skulle la seg avspille - slikt taper man jo salg på. Hvis vi nå fokuserer på kopisperrer som noe som hindrer avspilling, står vi på bar bakke når det kommer en sperre som gjør det umulig å kopiere, men mulig å avspille. Og her kommer vi til poenget: Klausens utsagn om at "Jeg synes det er en beklagelig undertone i sakene om kopisperre at det egentlig burde være opp til kjøperne å ta kopier og spre dem gratis videre til andre."
Jeg har både som styremedlem i EFN og som privatperson fulgt med i kopisperredebatten, og har i ærlighetens navn ikke kunnet observere at det er noen utbredt oppfatning, med undertone eller overtone, om at det burde være opp til kjøper å spre verkene gratis til offentligheten. Derfor forteller sitatet at det er tilhengerne av kopisperrer som konstruerer det helt feilaktige premisset om at motstand mot kopisperrer er uttrykk for ønske om slik spredning.
Jeg tror faktisk at det er en relativt stor enighet om at man ikke bør spre opphavsrettslig beskyttet materiale til allmennheten uten tillatelse eller uten at verkenes skapere tjener på det. Men hva Klausen gjør er å implisere at motstanden mot kopisperrer og kravet om kopieringsmulighet har sin rot i et ønske om slik spredning.
Med andre ord, Klausen sier implisitt at et ønske om å kopiere er et ønske om å distribuere, og dermed sier han også indirekte at privatkopiering er det samme som piratkopiering. Dette er nettopp det fundamentale bærende prinsippet som ligger til grunn for innføring av kopisperrer, og det er nettopp derfor det er feil å si at det bare er et problem med kopisperrer i den grad de vanskeliggjør avspilling.
Materiale som kan kopieres etter eget ønske og overføres til nye medier er en forutsetning for å kunne bevare åndsverkene med den samme sikkerhet som var mulig med de analoge mediene. Stikkordene her er: Kopiering og migrasjon. Hvis dette ikke er mulig eller lovlig, så hjelper det ikke om mediet tillater avspilling. Kan ikke innholdet kopieres kan heller ikke den enkelte kunde og betaler bevare det. Kan det derimot kopieres, kan det bevares og avspilles nå og i fremtiden.
Det største problemet er forestillingen om at det gjelder å hindre folk i å kopiere. Vanskelighetene med avspilling er trolig forbigående, og da må vi være oppmerksomme på at det er kopieringsmuligheten som er den prinsipielle kjernen og den grunnleggende rettigheten. Dersom man mener at opphavsrettsbeskyttet digitalt materiale ikke skal kunne kopieres, gjør man seg dermed til talsperson for at privatpersoner ikke skal ha muligheten til å ta vare på hva de har betalt for. Heri ligger kopisperretankegangens kjerne, hvis logiske konsekvens er at privatkopiering er lik piratkopiering. Dette prinsippet må avvises, fordi det er feilaktig, og fordi det forhindrer folk i å bevare og bruke åndsverk slik de vil nå og senere.
Å blande sammen kopiering og distribusjon slik at det mer eller mindre hevdes at den som ønsker å kopiere, eller fremhever viktigheten av at digitalt materiale ikke må være utstyrt med bindinger til leverandøren, inntar disse standpunktene fordi hen har et "forbrytersk sinnelag", er en form for manipulasjon vi må avvise.
Hva vi er vitne til er en kamp om opinionen, en politisk kamp og en kulturkamp. Det er svært mye om å gjøre for ulike grupper av innholdsleverandører å overbevise opinionen om at kopiering er et urimelig krav. Da er det også maktpåliggende for dem å sette likhetstegn mellom kopiering og piratvirksomhet.
Vi ser det i forhold til både film, musikk, dataprogramvare og elektroniske bøker. En rekke leverandører søker å utstyre innholdet med sperrer og begrensninger som begrunnes med at "folk er så uærlige" og kopierer ulovlig.
Da er det opp til oss å forstå at våre muligheter til å bruke og bevare hva vi har betalt for, er viktigere enn innholdsleverandørers ønske om kontroll. Vi skal som forbrukere ikke lide fordi leverandørene ønsker kontroll. Det er leverandørenes ansvar at de søker å påtvinge kundene diverse sperrer og begrensninger, og det er av meget stor viktighet at vi unngår å la oss manipulere av utsagnene fra innholdsindustriene om at folks uærlighet nødvendiggjør restriksjoner.
Strategien deres er å litt etter litt overbevise publikum om at kopiering og/eller restriksjonsfri installasjon/bruk av digitalt materiale "egentlig" er suspekt, og slik gradvis endre forbrukernes forventninger til hva de skal kunne gjøre med musikk, film, dataprogramvare og e-bøker. Dette er hva vi alle sammen er nødt til å være klar over og kunne møte med fasthet og klarhet.
Kopirettigheter er kanskje en frihet, men mye mer enn dét: Å kunne bevare digitalt materiale er en forutsetning for å bevare kulturen i en virkelighet hvor et stort antall åndsverk lagres digitalt. Kopirettigheter handler altså ikke bare om den enkeltes ønske om ut fra ulike personlige motiver å ta en kopi av et verdifullt åndsverk. Kjernen er at det skal være mulig for innbyggerne å ta vare på åndsverk på samme måte som det i de analoge medienes dager var mulig å bevare dem fordi de analoge mediene var mer holdbare enn digitale medier. Med digitale informasjonsbærere er restriksjonsfri kopiering (som er noe annet enn restriksjonsfri spredning eller distribusjon) og migrasjon til nye medier etter informasjonsinnehaverens eget valg en forutsetning.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt kopirettigheter innebærer at staten griper inn og regulerer markedet, så er vel dette å snu tingene på hodet. Fordi digitalt materiale i utgangspunktet kan kopieres ubegrenset, og sperrer mot dette må introduseres av en eller annen, typisk distributøren av materialet. Videre vil ingen kopisperrer være effektive uten at loven beskytter dem og gjør det forbudt å bryte dem.
Men da ser vi at det er statens beskyttelse av kopisperrer introdusert av private aktører og monopoler som i størst grad bryter med liberale verdier: Staten går jo da inn på distributørens side og forsvarer distributørens interesser mot borgernes behov for å bevare og sikre nåtidig og fremtidig tilgang til de aktuelle åndsverkene. Hva som da skjer, er at staten ikke bare stiller seg på distributørenes side mot forbrukerne, staten støtter også opp om de aktuelle distributørenes monopolstilling. Kopisperrer og DRM i sine ulike varianter handler nemlig ikke utelukkende og ikke en gang først og fremst om å hindre den forferdelige piratkopieringen, men om kontroll over innhold og marked.
Hvis staten så støtter kopisperrer gjennom å lovbeskytte dem, så forhindrer staten at borgerne kan velge digitalt innhold uten sperrer, fordi lovbeskyttelse av sperrer innebærer en stillingstagen til fordel for dem, og gir en fribillett til å fortsette med slike sperrer i en situasjon hvor markedet med sikkerhet ellers ville avvise dem.
Jeg tror at vi her står overfor spørsmål hvis betydning og viktighet er så allment viktige, og så tekniske i sin natur, at de vanskelig kan knyttes til bestemte partier eller ideologier. At kopiering, råderett over egne informasjonsbehandlingsverktøy, tilgang til informasjon og mulighet til å bevare den er essensielt i et informasjonssamfunn kan ikke bestrides.
Hvis du og jeg forhindres fra å kopiere og migrere den elektroniske boken eller musikkinnspillingen vi i dag kjøpte, eller hvis datamaskinen eller avspillingsutstyret er utstyrt med bindinger (registrering/aktivering/oppkoplingskrav til spesifikke leverandørtjenester bortsett fra energi fra lysnett - forøvrig kan strøm også tenkes fremskaffet via batterier og solceller) er ikke kravene til informasjonssikkerhet innfridd, og situasjonen må endres. Det bør for eksempel ikke kunne aksepteres at de digitale åndsverkene eller avspillingsutstyret er knyttet til leverandører etter at kunden har betalt.
Dette er tekniske realiteter. Naturligvis er det også en politisk prosess å gjøre både borgere og lovgivere oppmerksomme på forholdene og ta konsekvensene av dem. Alle politiske partier må oppfordres til å arbeide for informasjonssikkerhet for borgerne, som igjen innebærer fravær av restriktive monopolers rigide kontroll over informasjon og redskapene for behandling av informasjon.
I sitt foredrag Nullkopivisjonens tyranni sier Thomas Gramstad at
Man kan tenke seg en verden der alle digitale verk finnes på sentrale tjenere som eies av underholdningsindustrien, og der man må betale lisens eller abonnement for enhver tilgang, ethvert oppslag. PC'er finnes ikke lenger, istedet finnes bare enkle nettverksklienter som i stor grad kontrolleres utenfra, dvs. ikke av brukeren/maskineieren. Dette er faktisk den verden som underholdningsindustrien og den godseide delen av programvareindustrien ønsker seg. Individuelle, kundeeide eksemplarer av verk finnes ikke lenger, eller de lisensieres med kort levetid, programmert selvdestruksjon og omfattende bruksrestriksjoner, som har som mål og konsekvens at eksemplaret eies og kontrolleres av underholdningsindustrien og ikke av kunden. Retten til å kopiere, bevare og eie som kunde eller privatperson er avskaffet. Denne autoritære Nullkopivisjonen rykker stadig nærmere, vel så mye på grunn av fikling med lover som fikling med teknologi.[2]
Vi vet at det for de store aktørene innen den proprietære delen av programvareindustrien er maktpåliggende å få brukere til å stadig oppgradere og betale for ny programvare. Dette er motivasjonen bak fenomener som planlagt foreldelse, inkompatibilitet, produktaktivering og andre restriksjoner.
Produktaktivering av dataprogramvare, som medfører at det aktuelle programmet ikke kan installeres og brukes uavhengig av produsenten, er et første skritt på en vei som programvarefirmaet håper skal ende i programvare som en betalingstjeneste. Dette da i stedet for programvare som noe man kjøper og deretter kan installere og bruke på egen maskin i ubegrenset tid og uten bindinger til produsenten.
En anerkjent amerikansk opphavsrettsjurist, Pamela Samuelson, har uttalt at det viktigste formålet med kopisperrer ikke er å forhindre at "pirater" kopierer materialet, men å over tid forandre kundenes oppfatninger om hva det er rimelig å kunne gjøre med digitalt innhold.[3] Dette er åpenbart riktig: De som virkelig er pirater, finner alltid nye metoder for å knekke kopisperrene og kopiere for å distribuere. Samtidig vil vanlige mennesker, som kanskje tenker at "vi liker det ikke, men kopisperrene er jo kommet for å bli," venne seg til tanken om at digitalt innhold ikke skal kunne kopieres og tas vare på av den enkelte bruker.
Det samme gjelder for innebyggede restriksjoner på dataprogrammer. Hvis mange venner seg til at dataprogrammer skal registreres eller aktiveres for hver nyinstallasjon, og at programmet ikke kan installeres uten bindinger til en spesifikk aktiveringstjeneste, vil skrittet til programvareutleie og tidsbegrensede lisenser være kort.
Hva er så problemet med dette?
Vi kan illustrere det med å sammenlikne med enhver annen form for arbeidsverktøy. De fleste vil umiddelbart se at det vil være svært lite hensiktsmessig med et hvilket som helst annet verktøy som ikke virker uavhengig av fabrikanten. Når vi kjøper en hammer, kjøper vi ikke retten til å produsere eller kopiere hammeren for videresalg. Men det er like fullt rimelig at vi kan bruke hammeren i ubegrenset tid og på et ubegrenset antall vegger uten restriksjoner eller sperremuligheter fra produsentens side. Hvis verktøyet er avhengig av aktivering hos produsenten for hver gang det skal tas i bruk i et nytt hus eller en ny PC, har man ingen langsiktig sikkerhet for at man vil kunne ta det i bruk om ett, to, tre, fem eller flere år. Dessuten innebærer aktivering uansett at man reelt sett er blitt avhengig av andres tillatelse for å kunne benytte sin datamaskin, for å produsere og få tilgang til egne data. Hvis markedet ikke avviser dette, vil brukere av datamaskiner basert på proprietær programvare til slutt risikere å sitte med maskiner fylt av programvare som for hver nyinstallasjon må aktiveres hos sine respektive programvareprodusenter.
Er det slik vi vil ha det?
Er dette akseptabelt?
At digitalt innhold, derunder programvare, kan kopieres, endrer ikke brukerens behov for egenkontroll over egne verktøy. Derfor kan aldri produktaktivering forsvares fra et bruker- og datasikkerhetssynspunkt.
Dette gjelder også programvare som en abonnementstjeneste. Med et slikt system forsvinner brukernes mulighet til lokal og selvstendig kontroll og råderett over brukerkontrollerte maskiner. I stedet kontrolleres databehandlingen av kommersielle aktører som leier ut retten til å drive databehandling gjennom abonnementstjenester. Den enkelte fratas dermed muligheten til å råde over sin tilgjengelige informasjon og ha i sin besittelse brukerkontrollerte verktøy for å behandle denne.
Her er selve kjernen i problematikken:
Hvem skal ha kontroll og råderett over informasjonen og verktøyene for informasjonsbehandling i vårt samfunn?
Det er svært viktig at vi alle er oppmerksomme på behovet for å unngå en tilstand hvor lokal brukerkontroll og brukerkontrollerte informasjonsverktøy ikke lenger finnes, eller er vanskelig tilgjengelig.
Samfunnet og den enkelte trenger brukerkontrollerte verktøy for informasjonsbehandling, på samme måte som vi har behov for på individuell basis å ivareta alle typer digitalt innhold (informasjon).
Jeg har med jevne mellomrom deltatt i diskusjoner på nyhetsgruppen alt.graphics.photoshop. Der ble fenomenet produktaktivering diskutert i forbindelse med Photoshop versjon 8 (CS).
Problemet er at denne versjonen har produktaktivering, og mange av de profesjonelle grafikere, illustratører og fotografer som deltar på listen ga uttrykk for stor harme over at det verktøyet de trenger for å arbeide med og få tilgang til egne filer skal være belemret med bindinger til produsenten etter at brukeren har anskaffet det. De forsto at dersom dataprogramvare ikke fungerer uavhengig av produsentens aktiveringstjeneste og tilgjengeligheten av denne, har man et verktøy som man ikke selv kontrollerer. Fra et datasikkerhetssynspunkt er slike begrensninger fullstendig uakseptable, og dette var det allmenn enighet om.
Et mindretall av de som diskuterte tok åpenlyst til orde for piratkopiering av "crackede" versjoner, mens et stort antall som mente noe om dette indikerte at de i egenskap av profesjonelle yrkesutøvere overhodet ikke ønsket å kopiere et program uten å betale for det, men de sa samtidig at de ikke fant det moralsk galt å først kjøpe en lovlig lisens for så å skaffe en "cracket" versjon når den lovlig kjøpte versjonen ikke kan installeres og brukes uavhengig av produsenten.
På dpreview.com leste jeg noen innlegg fra en pensjonert politimann som dro kraftig til felts mot piratkopiering og det moralske forfall han så i denne praksisen, men også han skrev at det var noe annet hvis man først kjøpte en lovlig lisens og så brukte en cracket versjon - uten å si rett ut at han mente det var greit.
Ut fra hva som kom frem i disse diskusjonene vil jeg tro at det kan dreie seg om et betydelig antall som velger å gjøre det på denne måten. Men de slås i hartkorn med både dem som laster ned uten å betale for eller kjøpe programmet, såvel som med profesjonell piratkopieringsvirksomhet der programvare og andre åndsverk selges uten tillatelse eller avtale. En "betalende piratkopist" er selvfølgelig en selvmotsigelse, likevel er dette altså i ferd med å bli et vanlig fenomen, da det er en logisk konsekvens av kopisperrer, produktaktivering og andre lignende restriksjoner på elektroniske åndsverk. Kopisperrer fører i realiteten til mer kopiering og nedlasting, ikke mindre.
Det er høyst sannsynlig at vi i fremtiden vil se at det på "gatenivå" kommer i sirkulasjon et stort antall crackede utgaver av programvare som ikke baserer seg på nedlasting fra nettet. Dette vil i alle fall bli situasjonen dersom internett-aktivitet blir gjenstand for øket overvåkning. Man må derfor ikke tro at overvåkning av nettet kan hindre utbredelsen av hverken cracket programvare, filmer eller musikk. Dette er sagt for å gjøre det helt klart at den som måtte føle sympati for tiltak som overvåkning av elektroniske trafikkdata med en slik begrunnelse, nok bør tenke seg om en gang til.
På grunn av de karakteristiske egenskaper ved digitalt materiale er det som sagt kopiering som er den sentrale prosess for å kunne sikre at den som bruker materialet kan ha tilgang til dette i fremtiden. Uten kopiering, eller med en begrensning i antall kopier, vil åndsverkets levetid være lik den tiden det tar for den siste kopien å destruere. Har ikke da brukeren mulighet til å kopiere både originalen og alle påfølgende kopier (originalen er den eldste, og vil typisk være det første eksemplar som blir ødelagt) vil åndsverket tapes for den aktuelle brukeren. Brukeren må dermed kjøpe åndsverket på ny, og i svært mange tilfeller vil situasjonen da være at det aktuelle åndsverket ikke lenger er tilgjengelig på markedet.
Det er i det hele tatt ikke mulig å unngå konklusjonen om at kopieringen er helt sentral. Dette står helt klart når vi tenker oss muligheten for å å lage en kopisperre som ikke også er en avspillingssperre, som er det underholdningsindustrien ønsker seg. Hvis verket kan spilles av i PC'ens/Mac'ens eller bilstereoens DVD-avspiller, men ikke kan kopieres, så vil det selvsagt bare være mulig å avspille inntil det ødelegges pga. aldring, destruksjon eller andre former for tap. Over tid vil alt digitalt innhold som ikke kopieres og migreres gå tapt, noe som kan beskrives matematisk med en funksjon: Jo lenger tid som går, desto større blir tendensen til tap bli, inntil alle eksemplarer er borte.
Spørsmålet blir: Hvorfor skal rettighetsinnehaver eller distributør ha noen som helst rett til å hindre eller begrense kopiering, når en ser realistisk på det i lys av at digitalt materiale som ikke kopieres er dømt til å forsvinne?
Jo, vil noen her kunne hevde; hvis det er mulig med ubegrenset kopiering uten sperrer, vil dette føre til illegal distribusjon.
Men dette er å akseptere tanken om at brukere av digitale åndsverk per definisjon er potensielle eller virkelige skurker. Det er nettopp ved å gjøre alt de kan for å få publikum til å (feilaktig) sette likhetstegn mellom privat kopiering og illegal distribusjon at de kan få gjennomslag for sine kopisperrer. Denne fundamentale misforståelsen må vi for enhver pris styre unna.
Innehaver av opphavsrett har et legitimt behov for å tjene på sitt åndsverk og derfor det like legitime behov for eksklusiv enerett til fortjeneste via distribusjon. Det følger ikke derav at rettighetshaveren/distributøren også har et legitimt behov for å hindre kopiering.
Kopiering er fortsatt ikke det samme som distribusjon, og dersom vi aksepterer det feilaktige premisset om at kopiering er lik distribusjon ved å unnlate å sette fokus på kopisperrene, da har vi jo én gang for alle bekreftet at kopiering er det samme som distribusjon. Men hvis det ikke er det samme, så må mulighet og rett til kopiering nødvendigvis være helt grunnleggende, all den stund kopiering er en ufravikelig forutsetning for langsiktig individuell bevaring i regi av de privatpersoner som bruker og trenger innholdet eller åndsverkene.
Det har blitt antydet at bruk av ordet "kopisperre" istedenfor "avspillingssperre" er uheldig fordi et ukjent antall muligens føler at det bør være legitimt å hindre kopiering. Her må vi holde tungen rett i munnen: Hvis vi oppgir denne skansen, så har vi tapt: Da vil vi signalisere til allmennheten at "ja, privatkopiering er det samme som piratkopiering, og vi aksepterer kopisperrer selv om vi ikke liker dem."
Snakk om å kaste kortene, når vi i realiteten har alle de beste vinnerkortene på hånden: De tekniske kjensgjerninger tilsier at uten kopiering vil ingen kunne bevare digitalt innhold i ubegrenset tid.
Siden bevaring av åndsverk er og alltid vil være en nødvendighet for bevaring av kultur, faller påstanden om at det bør være legitimt å sperre eller restriksjonsbelegge kopiering på sin åpenbare feilaktighet og urimelighet. Kopiering er og vil forbli en nødvendighet i et samfunn som ønsker å ta vare på og vise ansvar overfor sin kultur og sin kunnskap.
[1]
Per Kristian Bjørkeng: Komponister mot kopisperre.
Aftenpostens morgenutgave, vedlegg Idag s. 7, 18. august 2004.
http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article850255.ece
[2]
Thomas Gramstad: Nullkopivisjonens tyranni.
http://efn.no/foredrag/ke00f.html
[3]
Pamela Samuelson: DRM {and, or, vs.} the law.
Communications of the ACM April 2003/vol. 46 No. 4.
http://www.sims.berkeley.edu/~pam/papers/acm%20on%20drm.pdf
Dette dokumentets adresse:
http://www.efn.no/kopirett.html
Forfatterens adresse:
pioe@efn.no
Elektronisk Forpost Norge er en rettighetsorganisasjon som jobber
med medborgerskap og juridiske rettigheter i IT-samfunnet.
www.efn.no.
Sist oppdatert av Thomas Gramstad 3. oktober 2004.
