Kopiering som samfunnsverdi

Ubegrenset kopiering og distribusjon av denne teksten er eksplisitt tillatt og oppfordres til
så fremt teksten forblir uforandret og forfatterens navn beholdes.

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert i
Bok og Bibliotek nr. 1/2003.

Først holdt som foredrag på konferansen "E-boka: Slutten for biblioteket?"
ved Bibliotekhøgskolen i Oslo den 17.01 2003

DIGITAL RETTIGHETSADMINISTRASJON - (ENGELSK: DRM) - ELLER PÅ GODT NORSK KOPISPERRER - HVORFOR, HVORDAN OG HVA?

Begrunnelsen for kopisperrer er gjentatt så mange ganger at mange mennesker også tar dem for gitt. Det konseptet, eller paradigmet, for produksjon og distribusjon av digitale åndsverk som benytter seg av slike restriksjoner baserer seg på at den eksisterende opphavsrett må "beskyttes" med tekniske sperrer for å regulere kundenes/brukernes tilgang til og bruk av verket.

Argumentasjonen tar utgangspunkt i at et ubeskyttet verk utgjør en fare for innehavere av opphavsrett. Ettersom et ubeskyttet digitalt innhold, det vil si et innhold som er fritt for tekniske restriksjoner på nåværende og fremtidig bruk, kan kopieres et uendelig antall ganger uten tap, og kopieres med en hastighet som bare begrenses av mikroprosessorenes hastighet, er forutsetningene til stede for en rask og omfattende spredning av opphavsrettsbeskyttet materiale i strid med "rettighetshaveren"s ønsker. Her er det slik at ett eneste "fritt" eksemplar potensielt er nok til at ubegrenset spredning kan skje. Innholdsindustrien vil derfor være tilbøyelig til å hevde at risikoen derved er så stor for at vil skje en ubegrenset spredning at deres muligheter til å ta seg betalt for åndsverkene og finansiere sin fortsatte produksjon ødelegges, noe som utgjorde kjernen i argumentasjonen mot Jon Johansen - han hadde ikke gjort noe galt ut i fra gjeldende lov, men det å muliggjøre kopiering er til stor skade for næringslivet, som det ble påstått selv om Johansen aldri beviselig hadde fremstilt en eneste kopi av sine DVD-plater, langt mindre distribuert slike. Det samme resonnementet er gyldig og brukes overfor e-bøker, hvorfor disse også fra innholdsbransjens side utstyres med diverse restriksjoner som hindrer kjøperen i å bevare sitt materiale, men som industrien forlanger å få aksept for at er helt nødvendig. Følgelig kan vi ikke forvente at brukerens rimelige krav blir innfridd med mindre en bred og sterk opinion står bak dem både på en nasjonal og internasjonal arena.

Vi legger forøvrig merke til betegnelsen "rettighetshaver." Jeg bruker den her kun for å referere til at den i stadig større grad blir brukt for "opphavsrettsinnehaver" - engelsk "rightholder" og "copyright holder." Det er aldri tilfeldig hvilke ord og begreper som brukes om ting, og betegnelsen "rettighetshaver" gir en sannsynligvis ufrivillig og i utgangspunktet ubevisst demonstrasjon av hvis interesser som blir prioritert i kultur, samfunn og lovverk. "Rettighetshaver" brukt synonymt med "opphavsrettsinnehaver" impliserer jo faktisk at det kun er én side som har vesentlige rettigheter i den avveining som etter sigende er gjort mellom opphavsmenns, distributørers og brukeres interesser. Et ytterligere moment her er at det ikke er slik at opphavsrettsinnehaveren er lik skaperen. Mer typisk er "copyright holder," for å si det på engelsk, lik distributøren. Vi kan anta at distributørene - mellommennene - ser seg tjent med å blande sammen opphavsmenn og distributører for å dekke over at disse ikke nødvendigvis har sammenfallende interesser.

Opphavsretten har lange tradisjoner, og ikke bare i vestlige samfunn. En kan her nevne at Tang-dynastiets Kina på 700-tallet før vår tidsregnng praktiserte svært strenge opphavsrettslover. Kineserne var nemlig tidlig ute, for allerede under dette Tang-dynastiet hadde man trykte bøker. Den som i denne periodens Kina formastet seg til å kopiere en bok, ble straffet på måter som er ubeskrivelige, og som gjorde at den fryktelige piratkopisten av åpenbare årsaker aldri mer kunne begå noen slik forbrytelse igjen. I så måte går det en prinsipiell linje frem til dagens strafferegime, og vi må formode at begrunnelsene for straffereaksjonene var de samme som i dagens vestlige samfunn selv om man pr. i dag ikke dreper de som dømmes for piratkopiering.

I våre vestlige samfunn er situasjonen at opphavsrettsinnehavere, som betydningsfullt nok altså ikke behøver å være identiske med skaperne, gjennom lobbyvirksomhet og i USA personlig finansiering av politikere og deres valgkamp er pådrivere for en stadig strengere opphavsrettslovgivning i takt med at kontrollmulighetene øker. Innholdsindustrien repliserer med å hevde at dette er nødvendig for å "beskytte" deres muligheter til inntjening, da ubeskyttede digitale åndsverk kan spres ubegrenset og derigjennom ødelegge industriens fortjenestemuligheter.Til tross for industriens sterke oppfatninger om dette, må vi nok likevel her mane til en viss realisme med hensyn til å bedømme rimeligheten i leverandørbransjenes krav: Man skal for eksempel være særdeles velvillig innstilt overfor innholdsbransjen for å mene at den såkalte Sonny Bono Copyright Extension Act, som gikk gjennom i USA i 1998 etter lobbyvirksomhet og oppkjøp av politikere, er noe annet enn et eklatant uttrykk for en ubegripelig grådighetskultur. Innholdet i loven var at opphavsrettsperioden for alminnelige åndsverk ble forlenget fra opphavsrettsinnehaverens liv pluss 50 år, til opphavsrettsinnehaverens liv pluss 70 år. For firmaer ("corporations") er perioden forlenget til 95 år. Spesielt morsom ble denne lovepisoden ettersom en av de sterkeste pressgruppene bak loven var konsernet som bærer Walt Disneys navn, da selskapet ønsket å hindre at Mikke Mus falt i Public Domain. Dét klarte de altså, noe som gjorde at mange titalls tusener av verker som ellers kunne ha kommet befolkningen til gode, nå ble bundet til 20 år med ekstra copyright. Dette var til stor skade for blant annet Gutenberg-prosjektet, som virkelig er et aktverdig og verdifullt kulturtiltak. Verdifullt altså selv om innholdsleverandørene ikke tjener en rød øre på tiltaket. At tilgjengeligheten av kultur og kunnskap har en verdi som er i et langt og bredt perspektiv er langt viktigere enn eventuell økonomisk fortjeneste, må det bli den den etterhvert forhåpentligvis opplyste offentlighets oppgave å ta konsekvensen av.

Personer og organisasjoner som er mindre tilbøyelige til å ta for god fisk innholdsbransjenes påstander om at de på grunn av de skumle piratene og uærlige sjelene er tvunget til bruke alle midler for å forsvare seg mot sine egne brukere og kunder enn hva visse amerikanske politikere med fete bidrag fra de samme industrier er, er atskillig mer reserverte overfor deres krav om å legge stadig sterkere reguleringer på almenhetens bruk av digitalt åndsverk, derunder digitale bøker, populært kalt e-bøker. Vi skal være klar over at vi har å gjøre med krefter som har et slikt forhold til sine kunder at eksempelvis representanter for Disney på begynnelsen av 1970-tallet satte seg i mot at det skulle innføres videokassetter som kunne spilles av i private hjem. Dette vel å merke selv om filmindustrien på forhånd var forespeilet muligheten til å utstyre hver enkelt kassett med et tilbakespolingssystem som krevde at kunden for hver gang han eller hun skulle se filmen på ny, måtte gå til butikken og reaktivere kassetten. Selv ikke dette var nok for Disney-representantene, som utbrøt: "How could [the industry] know how many people are going to be sitting there watching a film?" "What's to stop someone else coming in and watching for free?" (Beskrevet av Lawrence Lessig på side 234 i "The Future of Ideas")

For å lese en e-bok trenger man som de fleste nå er klar over en såkalt e-bokleser, som er et spesielt dataprogram som kan tyde kodene som beskriver innholdet, slik at det presenteres på brukerens skjerm i lesbar form. Nå er ikke dette det eneste en typisk e-bokleser gjør. I tillegg til å tolke koden og gjøre den om til tekst og/eller bilder, er den innrettet på å utføre den digitale rettighetsadministrasjonen. Slik kan en utbredt leser som Adobe eBook Reader tolke koder som er innebygget i innholdet, og som dikterer at brukeren ikke skal kunne ta en eneste kopi av verket. Dette er det fullstendig opp til opphavsrettsinnehaveren, som i praksis er distributøren og ikke skaperen, å avgjøre. Noenlunde det samme gjelder for en annen kjent e-bokleser, Microsoft Reader. Felles for alle datamaskinbaserte rettighetsadministrative systemer er at det er opp til leverandøren av innhold å avgjøre hva kunden skal kunne gjøre og ikke gjøre med materialet. Er det så tilfelle at den avveiningen som har blitt gjort, har tilgodesett alle interessenter på beste måte, spesielt tatt i betraktning at ny lovgivning forbyr omgåelse av kopisperrene/de rettighetsadministrative systemene selv om loven på andre steder knesetter prinsippet om at det må være lov å ta private kopier av lovlig anskaffet materiale?

HVA ER SPESIELT MED BØKER I FORHOLD TIL ANNET DIGITALT INNHOLD?

Bøker har, og med rette, en annen plass i folks bevissthet enn andre typer kommersielt innhold. Vi betrakter ikke filmer som umistelige skatter og det er ikke der vi forventer å hente vår lærdom for fremtiden. Filmer er typisk beregnet som kilder til øyeblikksopplevelser og spenning. Filmer defineres gjerne ikke som informasjonsinnhold, men som noe man nyter der og da. Dette er delvis resultatet av en lang tradisjon hvor filmer var noe man bare så på i kinoer, men like mye tror jeg det er fordi filmer prinsipielt ikke er stedet hvor man henter sine dype kunnskaper og sine kimer til dyp refleksjon og innsikt.

Musikk faller i en mellomgruppe, men må betegnes som en verdifull kulturbærer. Simon Rattles og Jukka-Pekka Sarastes orkestreringer av Johan Sibelius' fjerde symfoni og "Tuonelas Svane" er så definitivt varige kulturverdier som absolutt bør forhindres fra å gå til grunne som et resultat av industriinteressers angivelige "beskyttelses"behov.

Bøker er for kanskje de fleste av oss selve bærerne av de mest fundamentale kulturelle verdier. Intet medium kan som boken gi kilde til fordypelse, analyse og grundig arbeide med innholdet. Bøker er hjernetrim, kunnskapskilder og selve vårt kultursamfunns symbol på viten og seriøs intellektuell aktivitet.

Denne hyllesten til boken har et reelt grunnlag. Det er boken vi i første rekke ønsker å bevare. Alle har vel stått foran våre foreldres bokhylle og med undrende barneøyne betraktet gulnede sider og eselører, sprukne bokrygger og sittet på mors og fars fang og fått våre første innføringer i bøkenes verden da vi strevet med å tilegne oss ordenes og meningens verden.

Her er bokens kjerne. Den er bærer av mening. Gjennom boken lærer vi grundighet, at åndelig utvikling krever tid og tålmodighet,men også at vi gjennom å bruke denne tiden, ved å lese setningene og beskivelsene om og om igjen kommer vi til en stadig dypere og mer spennende forståelse desto mer vi arbeider med stoffet.

Ingen annen innholdsbærer har bokens umistelige egenskaper, dens unike evne til å lære, instruere, bevege, inspirere, oppdra. Det er dette som er mitt utgangspunkt for å fremheve dens verdi og søke å forsvare den mot interesser som søker å gjøre den i dens elektroniske form om til et kopisperret og kontrollert produkt som er fratatt sin varighet og tidløshet.

E-BØKER OG BIBLIOTEKER

Jeg kan først komme inn på problematikken med at e-bøkerikke kan kopieres. I en bibliotekssammenheng er dette strengt tatt ikke graverende eller noe stort spørsmål. I det såkalte eLib-systemet,brukt i Sverige fra 2001/2002, er det slik at låneren låner med seg en e-bokfil fra biblioteket, eller mer typisk laster den ned fra en Internett-forbindelse. Filen er kryptert og kopisperret, og kan heller ikke flyttes til en annen maskin enn den den ble installert på i første omgang. Hva mer er, filen sletter seg selv automatisk etter en standard låneperiode som er bestemt på forhånd.

Når jeg sier at dette ikke er graverende og derfor ikke noe stort stridsspørsmål i denne sammenhengen, er det på grunn av hele situasjonen. Når man låner en bok, har man ikke som mål og forventning at den skal beholdes. Etter at låneperioden er over, leverer man boken eller bøkene tilbake til biblioteket uten å ha hatt som mål at boken skal eies. Når man låner en e-bok er man i det hele tatt i en helt annen situasjon ved bokutlånet enn når man kjøper en bok som er beregnet på å eies og være tilgjengelig for eieren i ubegrenset tid. E-boken leveres ikke tilbake, men sletter seg selv automatisk. Resultatet er det samme, man sitter ikke igjen med boken etter lånet.

Har biblioteker noen spesielle utfordringer i forhold til e-bøker som ikke også private brukere får befatning med?

Svaret på dette er avhengig av hvilke løsninger som blir valgt, og hvilke rettighetsadministrative systemer som blir valgt eller valgt bort, men her kan pekes på at når monopolenes inntjeningsmulighet skal være den overordnede retningslinje, så blir små og derfor fortjenestemessig mindre lukrative brukergrupper lett mindre interessante. Lydbøker og bøker i blindeskrift er et eksempel på små markeder som vanskelig kan forventes å generere noen fortjeneste, spesielt ikke i det norske offentlige biblioteksystemet hvor utlån er gratis. Derfor må man heller ikke regne med at e-bokutgiverne vil ta omkostningene ved å konvertere sine e-bøker til formater som er etterspurt av bare små brukergrupper. En annen problemstilling som da dukker opp i neste omgang: Hvis vi tenker oss en situasjon hvor det skal være forbudt å konvertere en e-bok til annet format, ha skjer da med mulighetene for å få utgaver i blindeskrift? Eller i form av lydbøker?

Enda en problemstilling er hvem som skal kontrollere og ha eiendomsrettentil de elektroniske bøkene. Hvis vi nok en gang bruker det svenskeeLib som eksempel, er det ikke det enkelte bibliotek som eier bøkene.Filene ligger heller ikke på bibliotekets private område. I stedet er det eksterne tjenermaskiner tilhørende disributøren som er kilden bøkene hentes fra. Dette betyr både at biblioteket ikke har noen eiendomsrett og at leverandøren når som helst kan trekke tilbake sitt tilbud ved ganske enkelt å fjerne hele eller deler av sin filsamling. Ved konkurs eller opphør av tjenesten som biblioteket på denne måten har blitt avhengig av for å kunne tilby sin e-boktjeneste, sitter biblioteket igjen med ingenting.

Dette forholdet er spesielt alvorlig når man også tar i betraktning at biblioteket også må betale en avgift for hver bok som de formidler gjennom e-bokdistributøren. Biblioteket spiller altså rollen som en formidler av kommersielle interessers e-boktjeneste, og betaler dyrt for det. I år 2002 kostet hvert utån fra et svensk bibliotek i eLib-systemet 20 svenske kroner pluss omsetningsavgift. Mye penger ville derfor vært spart, og det enkelte bibliotek ville ha en langt større sikkerhet for at materialet ville være tilgjengelig i fremtiden, dersom biblioteket hadde eiendomsretten og kontrollen over e-boksamlingen. Hvis biblioteket eier bøkene, må det naturligvis være et krav at de eier de elektroniske bokfilene i et kopiérbart format, og i så måte stiller biblioteket på lik linje med andre som har anskaffet e-bøker for å ha dem nå og i fremtiden.

De ovenstående betraktningene tar utgangspunkt i det opphavsrettspolitiske regime som var det rådende i januar 2003, og som forutsetter eksemplarkontroll. Det er selvsagt ikke gitt at dette vil vedvare i all fremtid. I en ideell virkelighet kunne man tenke seg at biblioteker fungerer som offentlige formidlingssentraler for kunnskap omtrent slik som i dag, men uten eksemplarkontroll av digitalt materiale. Dette betinger imidlertid en løsning av finansieringsspørsmålene med hensyn til hvordan støtte og muliggjøre produksjonen av åndsverk i samfunnet, et tema jeg vil komme tilbake til i et annet kapittel.

VIKTIGE SPØRSMÅL OG KRAV TIL DIGITALE BØKER OG ANNET DIGITALT MATERIALE

Svarene på disse spørsmålene er avgjørende for det digitale innholdets nåværende og fremtidige bruksverdi og for at du skal ha sikkerhet for at det aktuelle verket skal kunne nytes også i fremtiden.

KOPIERINGSMULIGHETENS BETYDNING OG BEGRUNNELSE

Kopiering til eget bruk er en helt sentral rettighet på individnivåsom også kommer hele samfunnet til gode. Forholdet er at alle enkelteksemplarerav digitale informasjonsbærere uunngåelig vil komme til å ødelegges eller på annen måte bli ubrukelige føreller siden. Da blir spørsmålet hvorvidt og hvordan man skalkunne forhindre tap av innholdet. Det finnes kun én måte ågjøre dette på, og det er å sikre at materialet kan kopieres, og kopiere i god tid før mediet blir skadet, ødelagt eller foreldet. Det er ingen prinsipiell forskjell her, uansett om innholdet er musikk, film, dataprogramvare eller en elektronisk bok.

Kopiering = den ene og ufravikelige forutsetning for informasjonens permanens, med andre ord dens langsiktige holdbarhet og fremtidige tilgjengelighet.

Vi vet at ethvert informasjonsbærende medium har en begrenset holdbarhet, både på grunn av at det forringes over tid og fordi det alltid er utsatt for fysiske påkjenninger. Jo lenger tid som går, desto mer øker risikoen for fysisk ødeleggelse av mediet og dermed tap av det digitale innholdet. Hvis man ikke fra første stund når man erverver en digital informasjonsbærer har muligheten til å kopiere dens innhold over til et nytt medium, har man dermed ingen sikkerhet for å kunne bevare materialet for fremtiden, og er dermed prisgitt både leverandørenes standarder for holdbarhet, den naturlige aldringen i alle menneskeskapte materialer og ikke minst den alltid eksisterende og med tiden økende risiko for datatap gjennom fysisk ødeleggelse.

Enda et moment er at det ikke er noen tekniske problemer forbundet med å gi et hvilket som helst medium en planlagt begrenset innebygd holdbarhet. Dette kan gjøres ved å velge materialer i produksjonen som er selvdestruerende, som for eksempel reflekterende materialer og fargekodinger som nedbrytes etter et visst antall år eller etter å ha blitt belyst av en laser med den aktuelle bølgelengden et nærmere bestemt antall timer. På denne måten kan innholdsleverandørene også sikre at holdbarheten ikke blir lenger enn at de kan selge forbrukeren nye produkter med nøyaktig samme innhold når den innebygde utløpsdatoen har kommet.

Dersom det i mellomtiden har gått noen år, vil situasjonen dessuten være at den aktuelle innspillingen, utgivelsen eller programvaren ikke lenger er å få tak i på det kommersielle markedet. En slik situasjon kommer før eller siden. Følgelig må den enkelte privatperson ha mulighet til å kunne bevare digitalt innhold for å sikre den fremtidige tilgjengelighet og forhindre det informasjonstap som vil bli den uunngåelige følge dersom kopiering ikke skjer.

Uten lovbeskyttet og teknisk gjennomførlig kopieringsrett og -mulighet har ikke forbrukeren noen sjanse til selv å sikre sitt materiale. Dette er et helt vesentlig poeng, da kun retten og muligheten til å kopiere til eget bruk uten restriksjoner kan gi mulighet til å sikre materialet for fremtiden. Uten slik individuell sikring kan både egenprodusert og kjøpt materiale gå tapt. Således kan både lydfestinger og fotografier fra store begivenheter i ens eget liv, så som bryllup eller andre hendelser som bare skjer én gang, gå tapt. Bedrifter kan miste sine arkiver, og så vel privatpersoner som institusjoner av forskjellig slag kan oppleve at digitaliserte arkiver av historisk materiale går tapt. Alt dette gjelder naturligvis ikke bare kjøpt innhold, men også egenprodusert innhold på digitale medier, og dette er den klassiske sikkerhetskopierings-problematikken. Bevaringsverdig digitalt materiale må i alle tilfeller kunne kopieres for å bevares, og dette gjelder uansett hva slags innhold det er. Om det er kjøpt eller egenprodusert, er behovet for kopiering nøyaktig det samme. Den eneste forskjellen er at digitalt materiale som kjøpes kan utstyres med koding som med hensikt gjør kopiering umulig. Dette er hva vi, hverken som enkeltindivider eller på det samfunnsmessige og politiske plan, aldri noensinne kan godta.

Det er grunn til å understreke dette så sterkt som bare mulig, både fordi alle former for informasjonsbærere som inneholder digitalt materiale har de samme karakteristika, og fordi innholdsindustriene må antas å ha en noenlunde samsvarende tilnærming til eksemplarkontroll i forhold til alle aktuelle salgbare former for innhold. Det er derfor i vår diskusjon uten betydning om vi snakker om musikk, dataprogramvare, filmer, fotografiske illustrasjoner eller elektroniske bøker. Selv om man nok kan hevde at bøkene i større grad enn de andre typene av innhold er fundamentale bærere av vår kulturarv, formidlere av seriøs og umistelig kunnskapsbasert og informativt innhold i større grad enn de andre typer av digitale åndsverk.

Kopiering = bevaring

Vi er nødt til å innse at enhver form for begrensninger i retten og muligheten til kopiering også vil umuliggjøre bevaring for fremtiden. Denne bevaringen er i sin tur nødvendig dersom vi som hver for oss og kollektivt skal kunne bevare digital informasjon på samme måte som vi kan bevare LP-plater og bøker ganske enkelt ved å oppbevare dem. Digitalt materiale er ikke bare kopierbart, det er samtidig også langt mer sårbart for planlagt foreldelse og spontan ødeleggelse enn de mer bastante og fysisk solide analoge medier. I realiteten må alt digitalt materiale som ikke kan kopieres eller ikke blir kopiert regnes som tapt. Det må være utgangspunktet for alle drøftinger og debatter rundt dette. Samfunnsmessige interessertilsier at borgerne må ha muligheten til å etablere og opprettholdesine digitale samlinger av informasjon på samme måte som de hadde da de analoge og mer håndgripelige og robuste informasjonsbærernevar enerådende.

Vi kan ganske enkelt ikke tolerere at innholdsleverandørene og distributørene av digital informasjon av musikk, bøker, film m.m. legger premisser for vår bruk av dette materialet som styrer og evt. avskaffer vår fremtidige tilgang til vår kulturarv. En slik monopolisering av vår felles kulturelle og intellektuelle kapital innebærer en form for tanke- og kunnskapskontroll som er uforenlig med et fritt, demokratisk samfunn. Kopiering er i realiteten synonymt med backup, og retten til kopiering er det samme som retten til backup. Alle media - CD-plater, kassettbånd, video, DVD og hva det måtte være - gjennomgår uten unntak aldring og slitasje. Derfor er kopisperrer helt uakseptabelt fordi man gjennom disse kan fratas muligheten og retten til å ta backup og sikre materialet. Det siste kan skje ved hjelp av lover som favoriserer medieindustriens interesser fremfor borgernes, og som er blitt til i stor grad gjennom innholdsbransjenes målbevisste påvirkningskampanjer overfor lovgivere. I USA har det lenge vært slik at politiske kandidater har måttet finansiere sine valgkamper for å ha mulighet til å bli valgt. Dette har så typisk blitt ordnet ved at kandidatene har fått støtte av for eksempel pengesterke industriinteresser som tilbyr seg å støtte en bestemt kandidat, som på denne måten har blitt bundet til sin velgjører gjennom lojalitetsbånd. Her er forklaringen på at politikere i USA ofte helt uten kritisk sans arbeider for og forsvarer film- programvare- og musikkindustriens interesser mot borgernes, og det er noe av et tankekors at selv om opphavsrettslovene i USA er blitt til i stor grad på denne måten, og som et resultat av generell lobbyvirksomhet og bevisste påvirkningskampanjer i regi av den økonomisk særdeles innflytelsesrike innholdsbransjen, ser vi at amerikansk lovgivning på området i stor grad virker som en mal som også andre tar etter.

Pliktavleveringslov og offentlige biblioteker og arkiver

Så langt lovens sentrale paragrafer og dens ordlyd. Hva vi her må merke oss, er at det opprinnelige formålet med pliktavleveringslovenIKKE, jeg gjentar IKKE er å sikre almenhetens adgang til materialet.Dette understreker det sentrale faktum at heller ikke pliktavleveringsloven,som vel å merke er det aller mest ambisiøse norske tiltak for fremtidig bevaring av åndsverk, kan erstatte den individuelle og personlige kopieringsrett. De som måtte argumentere med pliktavleveringsloven for å forsvare synspunkter om at det ikke er så farlig med individuelle rettigheter til digitale verker, argumenterer derfor på et sviktende grunnlag. Her kan man imidlertid tenke seg at Nasjonalbiblioteket arbeider for å kunne tilby tilgang til sine pliktavleverte verker til et etterhvert bredere publikum. Dette er selvsagt ønskelig og fortjenstfullt, men det gjenstår at et begrenset antall kopisperrede digitale verker i offentlig eie aldri kan erstatte enkeltindividers private samlinger av bøker.

Kopiering = vern av kulturarv, kunnskap og demokrati

Igjen er det på sin plass at dette utsagnet har universell gyldighetuavhengig av hvorvidt vi snakker om den ene eller den andre typen åndsverk.Følgelig er det relevant og berettiget at man hele tiden trekker forbindelseslinjene alle typer bruks- og kopisperrer i alle digitale medier. Kompatibilitet i tilgang er viktig nok, men minst like viktig i den digitale tidsalder er muligheten til å kopiere ens egen informasjon uten restriksjoner på eget og selvvalgt medium. Fokus må altså være på både retten til å få tilgang til materialet, og oppnå denne tilgangen på selvvalgt utstyr og selvvalgt selvvalgt programvareplattform, såvel som retten til å bevare materialet etter eget ønske på selvvalgt medium.

Forventede motargumenter

Hvis dette fundamentale aspektet som vedrører retten til privat kopiering av lovlig ervervet materiale assosieres med negative forestillinger og har fått en odiøs klang, så skyldes dette at mediedistributørenehar klart å spre en vrangforestilling om at privatkopiering = piratkopiering. Vårt svar må til dette bli at dette premisset er feilaktig, noe jeg forhåpentligvis har klart å gjøre fyllestgjørenderede for i det foregående.

Hvis den digitale tidsalder skal måtte bli epoken der borgerne fratas den retten som er ekvivalent med å eie en fysisk bok i ubegrenset tid, vil det være en sann falitterklæring for menneskeheten. Skal virkelig kopieringssperrer, restriksjoner og strenge straffer være hovedkomponentene i fremtidens informasjonsutveksling? Skal vi tolerere at kunnskapssamfunnet blir en arena for bestrebelser på å etablere restriksjoner på den informasjon vi tidligere kunne sikre vår råderett over for all fremtid gjennom den fysiske boken, platen eller hvilken håndgripelig informasjonsbærer det nå dreide seg om? Dette er retoriske spørsmål som en del nok vil finne overdrevne og utidige, men en nøktern analyse av situasjonen tilsier at vi ikke kommer unna dem, og at hensynet til grunnleggende verdier vi i et demokrati har tatt for gitt legger bestemte føringer på hvilke svar vi lander på.

Retten og muligheten til kopiering til eget bruk av alle former for digitalt materiale er et helt grunnleggende kriterium for at digital informasjon skal ha verdi nå og i fremtiden, og for at brukeren skal kunne sikre og bevare informasjonen.

Distributørenes premiss om at det opphavsrettsbeskyttede materialetmå "sikres" mot forbrukeren er fullstendig uakseptabelt, og innebæreren krenkelse av grunnleggende forbrukerrettigheter og den allmenne eiendomsrett (eksemplarrettighetene).

Dette gjelder naturligvis i samme grad selv om internasjonal lovgivning skulle diktere et forbud mot kopiering. Den loven som på begynnelsen av 2000-tallet ble innført i Europa i hele EU/EØS-området og som ble kjent under navnet EUCD (European Union Copyright Directive) gikk frem på en snedig måte: Den setter ikke forbud mot privat kopiering, men oppfordrer innholdsleverandører til å bruke tekniske kontrollmekanismer - det vil si tilgangskontroll og kopisperrer - for å umuliggjøre kopiering av digitale åndsverk. Dernest gjør man det forbudt og straffbart å omgå disse sperrene. Slik kan man gjennomføre et de facto forbud samtidig som man slipper unna den politiske belastningen det ville medføre å gå direkte ut med et åpent forbud mot privat kopiering. Tilsvarende gjelder den amerikanske DMCA - Digital Millennium Copyright Act - fra 1998, som også gir vern til kopisperrene som så forskjønnende kalles rettighetsadministrative systemer eller "beskyttelser."

Det er altså intet mindre enn vår alles informasjonssikkerhet,retten til å ha like stor mulighet til å bevare digitalt materialesom vi hadde da informasjonen forelå på analoge medier, som er det grunnleggende temaet denne saken dreier seg om.

Vi vet nå og kan begrunne hvorfor den retten er så viktig for oss alle, og hvorfor den må forsvares. Gjennom en felles bevissthetkan vi vinne denne kampen, men det krever at "folk flest" blir oppmerksommepå hva som står på spill, og blir klar over at det nytterå arbeide politisk for å oppnå nødvendige rettigheter.

Enda mer komplisert: Kopiering nødvendig men ikke tilstrekkelig

Å kunne foreta en kopiering er ikke alene nok, og det kan væreverdt å dvele litt ved dette.

Som en oppsummering: Det må være et krav at materialet som kopieres lovlig er og forblir fritt fra bindinger til bestemte maskinvare- og programvareplattformer eller krav til for eksempel Internett-oppkobling for å aksesseres, likeledes at det må være fritt for registrerings- eller aktiveringsrutiner, at materialet ikke er forsynt med selvdestruerende koder eller begrensninger i antall kopieringer som kan foretas, og at det må kunne kopieres til et selvvalgt medium.

Dette med at en udefinert kopieringsmulighet ikke alene er nok, kan med hell utdypes noe: Det kan for eksempel foreligge en kryptering som binder innholdet til bestemte maskin- eller programvarekombinasjoner, eller materialet kan være forsynt med koder som umuliggjør videre kopiering fra kopien.

Et eksempel her er Microsoft Reader, som under visse forutsetninger muliggjør en viss kopiering, men som ikke gir en permanent bevaringsmulighet. Mekanismen er som følger:

Man har mulighet til å "kopiere" ebøkene til et antall forskjelligemaskiner - enten PC eller PocketPC - slik at e-boken "overlever" såmange PC'er. Men man har ingen som helst mulighet til å lese ebøkenepå andre plattformer. Hva mer er: Denne "retten" til å lese e-boken fra i alt fire datamaskiner får man ved å registrere Microsoft Reader hos Microsoft, hvor man må opprette en Passport-konto. Dette er en ren avhengighetssituasjon som ikke tilfredsstiller kravet om bevaringsmulighet. (Øvrige betenkeligheter med Passport-systemets farer for personvern og privatliv lar jeg ligge her)

I systemet som beskrevet overfor, er det sterke begrensninger på hvor mange kopieringer som kan foretas, og hvilken apparatur som kan benyttesfor å nyte åndsverkene. Det kan være grunn til å berøre apparaturen litt nærmere, ettersom oppfinnsomme leverandørerhar vist at de gjerne innfører begrensende kontrollmekanismer ogsåpå våre datamaskiner. Dette bør vi som markedsaktører være på vakt mot. Hvis man som et eksempel må registere/aktiveremaskin- eller programvare for å få den til å virke, betyr dette at man bruker sitt utstyr etter premisser lagt av andre, og at man i praksis er avhengig av tilgjengeligheten av en lang rekke spesifikke leverandørtjenester for å kunne få tilgang til nødvendig materiale og i verste fall også for å bruke redskapene for å få tilgang til det. Her skal vi merke oss at dersom dataprogramvare ikke kan installeres eller ikke virker uten produsentens/leverandørens medvirkning, kontrollerer selskapet i realiteten både hele datamaskinen og det digitale innholdet man måtte har kjøpt. Som om ikke dét skulle være nok, vil man heller ikke ha sikkerhet for å kunne få tilgang til egenproduserte data, hvis programvaren og dermed maskinvaren kontrolleres av andre enn den som bruker den. Å i en slik situasjon hevde at man har noen som helst rettigheter, enn si datasikkerhet i forhold til hva en faktisk har betalt for med egne penger, er uforfalsket nytale og svindel. Ingen brukere av informasjon eller informasjonsverktøy bør finne seg i maskin- eller programvare som bare fungerer dersom den krever kopling til produsenters aktiverings- eller registreringstjenester, da utstyret blir ubrukelig og verdiløst når tjenesten ikke lenger er tilgjengelig, hvis og når din versjon ikke lenger støttes, eller dersom selskapet bestemmer at de ikke vil gi deg flere aktiveringer/registreringer. Da har du betalt for ingenting. Som vi ser, krever datasikkerhet for både kjøpt kommersielt materiale og de data en selv produserer kopieringsmulighet og fravær av enhver form for rettighetsadministrative systemer som legger begrensninger på program- eller maskinvaren. Viljen til å innføre tilgangskontroll og kopisperrer i e-bøker og annet digitalt materiale er videre en del av et større bilde hvor leverandører av forskjellige typer digitalt innhold har vist en tendens til å ville påtvinge sine brukere kontrollmekanismer hvis de ser en mulighet til å gjøre det uten å bli straffet for det. Disse forholdene er det av vesentlig betydning å skape en bevissthet om.

En del leverandører tenker seg antakelig en transparent informasjonsstrøm,hvor "alt" tilsynelatende er tilgjengelig, men hvor ingenting egentlig er mulig å lagre og bevare, og hvor ingen aksess kan skje uten gjennomnettbaserte tjenester som umuliggjør privat lagring av informasjon.I et slikt tenkt scenario defineres enhver privat besittelse av ukontrollert og ikke-restriksjonsbelagt informasjon som "piratkopiering." Detaljene for hvordan det digitale rettighetsadministasjonssystemet tenkes utformet fra distributørenes side kan variere og vil også endres over tid, men det er ikke tvilsomt at dersom leverandører av digitalt materiale blir gitt makten til å regulere folks tilgang til og bruk av informasjonsinnholdet, vil en mulighet til å ta private kopier som samtidig "beskytter" mot piratkopiering uunngåelig måtte medføre at også muligheten til å ta de lovlige kopier nå og i fremtiden blir underlagt en så streng regulering at "retten til privatkopiering" blir et skuebrød for massene for å få dem til å godta innskrenkninger i digitale rettigheter som i praksis eliminerer all virkelig permanent råderett over digitalt innhold.

Sentral distribusjon og kontroll introduserer ytterligere et truende aspekt ved innholdsleverandørenes kontroll over digitale åndsverk. Hvis vi tenker oss et scenario med sentral kontroll over alt digitalt materialeog hvor opphavsrettsinnehavere og leverandører kontrollerer alt innhold slik vi vet at i alle fall mange av dem tenker seg, og hvor hva som tilbys almenheten bare er kopisperrede filer, vil det også være mulig å tilbakekalle og fjerne materialet i sin helhet. Ved at distribusjonsselskapetsentralt trekker tilbake bestemte verker, vil disse kunne gjøres permanent utilgjengelige for offentligheten.

Også papirbøker vil kunne fjernes fra markedet, ved at forlag tar dem ut av distribusjon og makulerer sine lagre av gjenværende bøker. Dette skjer til stadighet av økonomiske grunner dersom et restopplag anses for å være ulønnsomt. Men forlaget har ikke dermed slettet eller fjernet de tusenvis, hundretusenvis eller millioner bokkjøpere som i mellomtiden har kjøpt det aktuelle verket i form av papirbøker. Med en sentral og nettbasert digital rettighetsadministrasjon hvor distributører har full kontroll over kopisperrede verker som tilbys som en tjeneste snarere enn som noe man kjøper for å eie i ubegrenset tid, vil det derimot være teknisk gjennomførlig å fjerne verket mer eller mindre fullstendig fra samfunnet hvis ikke titusenvis, hundretusenvis eller millioner privatpersoner har fått anledning til å kopiere og bevare materialet. En slik kontroll muliggjør både tilbaketrekning av "ulønnsomme" verk som derfor er uønskede, og dertil en sensur med en tidligere ukjent grad av effektivitet.

At digitalt innhold som bøker og programvare skal være uavhengig av tilkoplinger, registreringer og bindinger til bestemte maskinvarer eller konfigurasjoner av sådanne, er en grunnleggende forutsetning for varig og reell data- og informasjonssikkerhet. Hvorvidt man faktisk skal oppnå denne, er kun et spørsmål om politisk vilje og innsikt hos brukerne. Godtar du at noen skal kontrollere hva du gjør med hva du har kjøpt, har du ingen sikkerhet for å kunne bruke din investering i all fremtid. Vi trenger ikke engang å forutsette at produsenten går konkurs, opphører eller avslutter sin versjonsstøtte i nær fremtid. Vi vet at dersom utstyret du bruker er bundet til bestemte tjenester, er både din maskin og dine data i praksis kontrollert av andre enn deg selv. Før eller siden vil denne kontrollen direkte medføre at du blir forhindret fra å bruke din investering. Og du har ingen kontroll over når dette skjer. Da er du i så fall nødt til å knekke "beskyttelses"koden, og da er resultatet i verste fall at du ender i fengsel!

Her har jeg opplevd at mobiltelefoner og annet kommunikasjonsutstyr har vært trukket frem for å begrunne/forsvare/legitimere at digitalt informasjonsmateriale skal ha slike tilknytninger, men dette er ikke relevant argumentasjon: Mens kommunikasjonsutstyr er beregnet på å koples til utenverdenen, og har sin ene og eneste verdi som redskaper for kommunikasjon, er situasjonen en helt annen med alle former for informasjonsinnhold, åndsverk og arbeidsredskaper.

Hvis åndsverk som en elektronisk bok er knyttet til et registreringssystemfor å virke, er den verdiløs så snart dette er utilgjengelig.Før eller siden vil selvfølgelig enhver registreringstjenestenedlegges eller bli utilgjengelig, noe som kan skje ved at tjenesten opphører, hvilket skjer før eller siden, uten at vi vet akkurat når det skjer.

Sammenbrudd i eller opphør i kommunikasjonssystemer, samt nedleggelseav firmaet som foretar registreringen, vil inntreffe før eller siden.Selv i perioden når de er funksjonelle og tilgjengelige representererde flaskehalser som tvinger brukeren til å opprettholde en unødvendig forbindelse til produsenten eller dennes tjenester for å få tilgang til sitt lovlig ervervede eksemplar av åndsverk og/eller informasjonsbehandlingsverktøy.

Du kan når som helst ta din papirbaserte bok, ta den ut av bokhyllenog lese den uten at noen kan hindre deg, tvinge deg til å betale avgift, eller kreve "bokaktivering" for at du skal ta din bok i bruk. Hvorfor skal andre regler gjelde for digitale bøker? Slår vi ikke barnet ut med barnevannet dersom vi godtar at de nye og unektelig svært lovende digitale muligheter skal begrenses av innholdsleverandørers og publiseringsselskapers krav om fortjenestemotivert eksemplarkontroll?

Det bør være mulig å se at et slikt avhengighetsforholdikke bare innebærer at man tvinges til å la andre kontrollereog regulere ens bruk av hva man selv trenger, systemer som skissert vil aldri kunne være hverken sikre eller varige. Kan ikke et dataprogram eller en e-bok installeres, kopieres, startes, leses og brukes et ubegrenset antall ganger, har man ingen sikkerhet for hvor lenge det vil være funksjonelt.

Hvis åndsverket bare kan sikkerhetskopieres et på forhåndbestemt antall ganger, må det i utgangspunktet betraktes som tapt ettersom det i så fall bokstavelig talt vil forsvinne når det antall kopier man har lov til å ta er nådd.

Hvis åndsverket, maskinvaren eller tilgangsredskapet/programvaren krever bestemte typer elektroniske oppkoplinger for å brukes vil alt dette bli ubrukelig når tjenestene ikke lenger eksisterer eller ikke lenger kan nås. Dette kan skje når som helst som en følge av en lang rekke uforutsette omstendigheter, og det vil med sikkerhet skje før eller siden.

Materiale, igjen bruker vi en tenkt elektronisk bok eller et helt privat elektronisk bibliotek som eksempel, som er bundet ved registreringer ellersperrer vil være umulig å bevare for fremtiden, i tillegg tilat også den nåværende tilgang er regulert slik at andre kontrollerer det DU har behov for å bruke. Dette punktet reiser et prinsipielt og ufrakommelig legitimitetsspørsmål som bør veie langt tyngre enn nåværende leverandørers øyeblikkeligeønske om kontroll for å sikre sin fortjeneste.

Helt til slutt i denne rekken av resonnementer, kan det også nevnes at heller ikke argumentet om at "man trenger jo uansett elektrisk strøm, så da kan man like gjerne godta avhengighet av en rekke elektroniske registreringssystemer og tilgangskontroller i form av eksterne tjenester" er gangbart. I tillegg til at selv dagens store stasjonære datamaskiner kan drives med batterier, solcellepaneler, private aggregater og andre strømkilder, har man bærbare maskiner som kan tas med til Mongolias sletteland eller skoger slik at man inne i et telt midt ute i ødemarken kan starte sitt program og lese sitt elektroniske bibliotek, dessuten kan ditt solcellepanel enkelt settes opp utenfor teltet.

Dette er naturligvis eksempler som er satt på spissen, men de viser at kontroll av datamaskiner og enhver form for innhold, deriblant naturligvis elektroniske bøker, går på tvers av optimal bruksverdi og brukssikkerhet. Det er ingen rimelighet i at våre informasjonsbehandlingssystemer skal gjøres avhengig av kontroll, registreringstvang og oppkoplinger til innholdsleverandøren for å virke. I fremtiden vil vi dessutenfå mulighet til å bruke maskiner med en datakraft mange ganger dagens, med et strømforbruk langt under. Da vil privatpersoner kunne kjøre sine PC'er (eller Mac'er for den saks skyld) enda mer autonomtog sikkert, på hytta eller i båt på sjøen, såvel som i hjemmet. Men kanskje ikke programvare- og innholdsindustriene er veldig interesserte i å la oss få denne muligheten?

I så fall kan bare et langsiktig politisk arbeide kombinert med bevisste forbrukervalg i markedet avhjelpe situasjonen. Klarer vi å få til det, vil vi kunne gjenreise og befeste våre varige rettigheter til kunnskap og kultur.

HVORDAN FINANSIERE SAMFUNNETS ÅNDSVERKPRODUKSJON OG LØNNE SKAPERNE?

Realistisk sett finnes ingen annen løsning enn at man på sikt utvikler former for finansiering av digitale åndsverk som frikoplerskapernes fortjeneste fra kontroll av det enkelte eksemplar. Bare pådenne måten kan eksemplarkontrollen overflødiggjøres,og vi kan sikre at informasjonens egenverdi settes i høysetet i stedet for at man skal bruke samfunnets og ikke minst rettsvesenets ressurser på å forhindre kopiering, og på å forfølge og straffe mennesker som kopierer i strid med opphavsrettighetsinnehaveres og leverandørers ønske.

Realistisk sett kan ikke almenhetens interesser i lengden forenes med en fortsatt opprettholdelse av eksemplarkontroll-paradigmet. Dette fordi eksemplarkontroll med bruks- og kopiregulering alltid og uavvendelig vil medføre en ødeleggelse av grunnforutsetningene for både øyeblikkelig og ikke minst langsiktig tilgang. Hverken enkeltindividets eller samfunnets beste langsiktige interesser er forenlige med de reguleringer som vil måtte iverksettes for å opprettholde opphavsrettsinnehaveres - typisk distributørers og leverandørers - kontroll med verkene og hvordan de brukes.

Samtidig vil alle ansvarlige deltakere i denne debatten måtte forstå og ta konsekvensene av at åndsverkproduksjon, lik all annen virksomhet, må finansieres for å kunne opprettholdes. Begge hensyn må ivaretas. Hvilket betyr at skapernes fortjenestemuligheter og kompensasjon må frikoples fra kontroll av eksemplarer av den enkelte kopi. Med andre ord, skapernes belønning for arbeidet og den innsatsen de utfører må gjøres uavhengig av eksemplarkontroll.

Dette gjelder all annen kontroll enn statistiske gjennomsnittsanalyser og eventuelle upersonlige overslag over bestander av eksemplarer. En tellingav hvor mange ganger et enkelteksemplar av et verk brukes og hvor lenge det brukes, er beslektet med eksemplarkontroll og kan lett kan omformes til eksemplarkontroll, i tillegg til at aksesskontroll og aksesstelling reiser store og i realiteten uoverstigelige personvernmessige problemer. Her er det imidlertid først og sist nødvendig å nok en gang poengtere og legge seg på minnet at ethvert digitalt materiale som er avhengig av bestemte former registreringer og/eller aktiveringer for å brukes, i likhet med systemer som forutsetter oppkoplinger og tilknytninger til tjenesteleverandører for at materialet skal bli tilgjengelig, uunngåelig bryter med det helt sentrale prinsippet om informasjonssikkerhet og bevaringsmulighet i ubegrenset fremtid.

Noen forslag til hvordan finansiere produksjonen av digitale åndsverk

Ettersom utstrakt kopieringsmulighet medfører at fortjenesten nødvendigvis må baseres på flere og til dels andre inntektskilder enn salg av eksemplarer, er det nødvendig å finne ut hvilke andre goder brukere er villige til å betale for. "Tilhørighet" er her et viktig stikkord, og utfordringen er å sørge for at følelsen av tilhørighet gir lyst til å støtte de skaperne man føler tilknytning til. Det burde være mulig, spesielt dersom brukerne/tilhengerne/supporterne får innsikt i mekanismen. En kan her trekke inn et eksempel utenfor de egentlige åndsverkers område, og nevne fotballtilhengeres vilje til regelmessig å betale betydelige pengesummer for å se hjemmelagets kamper. I forhold til åndsverk som skal oppfylle kriteriet om å være ha bestandighet og derigjennom varig verdi blir dette litt mer komplisert enn når det gjelder øyeblikksunderholdning. Men det bør ikke være umulig hvis en kunne få folk til å bli bevisste om at man må støtte det man setter pris på. I forhold til musikk bør modeller som bygger på medlemskap og tilhørighet være spesielt realistiske, fordi sceneopptredener, performances og hva man gjerne kaller "image" i musikkverdenen har stor betydning. Man vil gjerne ha den fysiske musikken som kan spilles i hjemmet et ubegrenset antall ganger, men man vil også ha nye tolkninger av det samme stykket, og man vil gjerne fra tid til annen se sine favorittutøvere fremføre musikken "live." Dette skaper grunnlaget for å bruke følelsen av tilknytning og tilhørighet. Denne tilknytningen kan brukes som grunnlag for inntjening.

En ren kopiering av filer medfører ikke den tilknytningen mennesket som et sosialt vesen har behov for, og den som ønsker å få betaling for de åndsverk han eller hun lager kan ta utgangspunkt i dette og stille seg selv spørsmålet: "hvilken tilleggsopplevelse, hvilken merverdi er det jeg kan tilby mine kunder som de ikke kan få dekket gjennom en isolert fildeling/kopiering?" Et medlemskontor, en medlems-nettside, et medlemsblad kan enkeltvis eller i kombinasjon tilby en kontakt og tilhørighet som brukerne av de åndsverk som lages av et band/orkester, en forfatter eller et forlag vil respondere på og som vil føre til at mange vil finne det naturlig å betale for denne merverdien. Dette kan så kombineres med at de betalende medlemmene får eksplisitt rett til tilgang/kopiering av åndsverkene, slik at et etableres en psykologisk bevissthet om sammenhengen mellom tilknytningen/medlemskapet og tilgangen til og privat eierskap av eksemplarene av åndsverk.

Eksemplarkontroll eller belønning av skaperne? Realismen i de nye finansieringsformer

Man må forvente at de ovenfornevnte forslag vil bli angrepet, og at både de som er blitt opplært i økonomiske modeller som forutsetter eksemplarkontroll og kopi"beskyttelse" - bruk vennligst aldri dette ordet uten i ironiske anførselstegn - og de økonomiske aktører som har investert sin forretningsvirksomhet i eksemplarkontrollbaserte opphavsrettsbeskyttede selskaper vil kjempe for sine posisjoner og forretningsmodeller.

Dette kan vi ikke la oss stoppe av. Dersom vi skal unngå å tilføre vår kulturarv og vårt demokrati alvorlig skade, har vi intet valg. Man kan med stor treffsikkerhet spå at nye løsninger for hvordan produsere og distribuere åndsverk vil møte intens motstand fra selskaper og leverandører som baserer seg på eksemplarkontroll, og som ser sine interesser tjent med å opprettholde et system med tilgangs- og bruksrestriksjoner. Vi bør imidlertid unngå å la oss påvirke av den enkle argumentasjonen om at "vi må hindre privat kopiering, ellers undermineres hele opphavsretten og skapernes fortjenestemulighet." I virkeligheten er det helt andre og langt mer fundamentale verdier i et kultursamfunn som i første rekke står på spill.

Hva som kanskje mer enn noe annet illusterer det irrasjonelle og håpløse i kopisperrer og eksemplarkontroll, er at det nå har vokst frem en hel industri hvis eneste formål er å utvikle maskin- og programvarebaserte tilgangs- og kopikontrollsystemer. Med andre ord; det har oppstått en industri som i det hele tatt ikke produserer noe av verdi, dens eneste funksjon er å lage systemer som skal regulere tilgang og forhindre kopiering. Det burde være mulig for de fleste å se vanviddet i dette, selv om denne tilgangs- og kopikontrollindustrien nå i neste omgang vil legitimere sin eksistens ved å hevde at den også skaper arbeidsplasser og bidrar til sysselsetting og skatteinnntekter, slik programvareindustrien også gjør til tross for at Linux og Åpen Kildekode-basert programvare forlengst har vist at de store konsernene er mye mindre nødvendige enn mange tror for produksjonen av dataprogramvare.

Jeg nevner dataprogramvare her, fordi denne kategori åndsverk var den første som kom i skuddet som objekt for "piratkopiering," og fordi den samtidig på en overbevisende måte illustrerer at andre former for produksjon og distribusjon er mulig, former som gjør det mulig å klare seg uten store selskaper som på grunn av sin "elefantsyke" størrelse alltid vil måtte søke maksimal kontroll over markedet for å opprettholde pengestrømmen inn til sin svært ressurskrevende organisasjon. Her er vi ved noe av et kjernepunkt, fordi en stor organisasjon, som eksempelvis de kjente dataprogramvareprodusentene Microsoft og Adobe, vil måtte søke kontroll over markedet fordi de store antall ansatte i de utallige funksjonene som for flertallets vedkommende ikke har noe med den egentlige skapende virksomheten å gjøre, tilsammen utgjør en elefantsyk "kropp." Selv om det lyder brutalt, er det tvingende nødvendig å oppløse dette systemet. Alternativet vil over tid være atskillig mer brutalt i sine følger for individ og samfunn: Et opphavsrettspolitisk regime preget av streng "beskyttelse" av den "intellektuelle eiendomsrett," med utstrakt bruk av kontrollmekanismer og straffereaksjoner. Dette er noe vi definitivt ikke bør ønske oss.

Vi må således i fellesskap erkjenne og ta konsekvensen av at den sentraliserende og kontrollerende forretningsmodellen ikke kan fortsette, og vi er nødt til å se at det finnes alternativer til et system hvor informasjonstilgangen, informasjonssikkerheten og den fremtidige bevaring undermineres av eksemplarkontroll. Det blir stadig tydeligere at dersom samfunnet skal fortsette med eksamplarkontroll som hjørnestenen i sin administrasjon av digitale åndsverk, vil langt viktigere interesser enn produsentenes og leverandørenes fortjeneste bli alvorlig skadelidende, og mer desto lenger tid som går.

Dette er grunnen til at vi bør anse det som maktpåliggende å problematisere eksemplarkontrollfilosofien, med henblikk på å avskaffe den og finne frem til andre måter å sikre den skapernes fortjeneste som vi forutsetningsvis alle er enige om er en nødvendighet.

KOPIERING SOM SAMFUNNSVERDI

BØKER OG KOPIERING:
BETINGELSER FOR KUNNSKAP OG DEMOKRATI