Det er flott at Birger Steen, leder for Microsoft i Norge, går inn i debatten om Palladium, DRM-teknologi og opphavsrett. Palladium-teknologien kan som tidligere påvist brukes til en sterk opptrapping av Microsofts evne og makt til å kontrollere og overvåke brukerne. Steen benekter ikke dette, men hevder likevel at DRM (Digital Rights Management) er et gode, og dessuten at DRM fremmer og beskytter opphavsrett. Begge deler er fjernt fra sannheten. DRM er et onde både pga. overvåkningen og kontrollmakten det innebærer, og fordi det faktisk utgjør den største trusselen mot ytringsfriheten på lenge, en trussel i global målestokk: DRM innebærer en verden der Microsoft og mediemonopolene kan slette alle filer de ønsker å slette fra alle verdens datamaskiner når de vil. Den som har makt til å slette ulovlige eller ulisensierte filer har selvfølgelig også makt til å slette lovlige filer etter eget forgodtbefinnende - en makt som Microsoft eksplisitt forbeholder seg skriftlig i sine brukeravtaler og lisenser (EULAer), der vanlig MS-programvare ikke skal brukes til å lese eller distribuere ytringer som er kritiske til Microsoft.

Steen fremstiller DRM som den eneste mulige forretningsmodellen for digitale verk, og den eneste mulige måten å sikre skapere belønning for sitt arbeid. Dette er dobbelt feil: Ikke bare er DRM ikke den eneste måten, det er knapt en måte i det hele tatt! Fordi denne måten er hverken i skapernes eller forbrukernes interesse, da DRM innebærer at monopolene får full kontroll over både skaperne og forbrukerne. Steen klager over konspirasjonsteorier. Den riktige beskrivelsen er monopol- og kartellvirksomhet. Microsoft er i USA som kjent straffedømt for sin monopolpolitikk, og under etterforskning av EU for det samme.

DATASIKKERHET - FOR HVEM?

Microsoft snakker nå om å satse "mer" på sikkerhet og personvern (som om Microsoft noen gang har satset på sikkerhet før - å be Microsoft snakke om sikkerhet er som å be en fanatisk avholdsmann holde foredrag om vindyrking!). Men denne nye "sikkerheten" innebærer ikke mer sikkerhet for brukerne, men derimot det stikk motsatte: en "beskyttelse" av maskin og programvare mot kundene, og dermed mindre sikkerhet for kundene, som fraranes kontroll over sine maskiner.

Det er rart, men det er kun skattemyndighetene som gjør krav på og får anledning til samme grad av innsyn i og innsamling av personopplysninger som Microsoft. Dette gjøres delvis som krav om å oppgi opplysninger for å få tilgang til tjenester og programvare, men i stadig økende grad gjøres det i form av automatisk overvåkning og logging av alt brukeren foretar seg på maskinen sin.

OPPHAVSRETT ELLER "INTELLEKTUELL EIENDOM"?

DRM fremmer ikke opphavsrett, men derimot "intellektuell eiendom", noe ganske annet. Opphavsretten var en nøye uttenkt likevekt mellom brukerens eiendomsrett over sitt eksemplar, samfunnets interesse i at verket er tilgjengelig som en del av kulturarven, og skaperens behov for kompensasjon eller belønning for sitt arbeid. Grunntanken var at man la noen få lovbestemte begrensninger på videreformidling av verk for å sørge for at skaperen av verket skulle kunne kontrollere distribusjonen og dermed få betalt for sin innsats. Det var en klar forståelse av at dette var en statlig regulering av kundens (eksemplareierens) rettigheter, en inngripen i og begrensning av kjøperens eiendomsrett til sitt lovlig ervervede eksemplar.

Gigantmonopolene i medie- og IT-industrien prøver, og er på god vei til å lykkes med, å ødelegge denne forståelsen av opphavsretten. De fremmer en idé om copyright som "intellektuell eiendom" for å få eksklusiv enerett til og dermed fullstendig kontroll over digitale verk. Ikke bare er eiendom og eiendomslover helt forskjellig fra copyright og opphavsrettslover. I tillegg er copyright en type regulering og begrensning av eiendomsrett, ved å begrense hva den rettmessige eieren av et eksemplar av et verk kan gjøre med sin eiendom. Copyright er altså et kunstig monopol som opprettholdes vha. statsmakten. Det finnes gode grunner til å forsvare et slikt begrenset monopol i visse sammenhenger over en begrenset tidsperiode. Men vi må ikke bli forvirret om at dette er et monopol, og spesielt må vi ikke forveksle det med eiendom.

RETT TIL ÅNDSVERK?

Microsoft, som iherdig bekjemper plagiering og piratkopiering på egne vegne, har selv vært tiltalt og dømt flere ganger for tyveri av andre firmaers programvare og har måttet betale store erstatningsbeløp. Microsoft har verdensrekorden på 120 millioner dollar for største domspålagte erstatningsbeløp for krenkelser av "intellektuell eiendom" (til Stac Electronics i 1994). Et annet eksempel er dommen i Frankrike i 2001 der domstolen i Nanterre dømte Microsoft til å betale 3 millioner franske franc i erstatning. Hvorfor skal vi stole på tyveribeskyttelser som er laget av en mestertyv?

Monopolene utstyrer digitale verk med ulike typer tekniske sperrer som hindrer eller begrenser avspilling og kopiering av verkene. De har gjennom bevisst bruk av lobbyvirksomhet og politisk press overfor lovgivere oppnådd å få vedtatt lover som gir de tekniske sperrene samme rettsbeskyttelse som verkene selv. På denne måten er den historiske opphavsrettslikevekten i ferd med å bli fullstendig ødelagt. Opphavsretten som pleide å være en beskyttelse for kulturliv og skapende arbeid har blitt en brekkstang for dem som ut fra egne økonomiske motiver ønsker å eneretts-eie, kontrollere og regulere bruken av og tilgangen til kulturelle ytringer.

Dette er en trussel ikke bare mot brukernes individuelle eiendomsrett og samfunnets nåværende og fremtidige tilgang til nye verk, men også mot eksisterende og gamle verk i det fri (uten copyright) - fordi digitale versjoner av også slike verk utstyres med tekniske sperrer.

Tekniske sperrer og lukkede formater har ingen utløpsdato. Dermed har vi i realiteten fått en evigvarende copyright - eller rettere sagt, en evigvarende "intellektuell eiendom" som er mye strengere enn copyright og som gir eneveldig makt til de nye monopolistene. Materiale som ikke kan kopieres uten restriksjoner til selvvalgt lagringsmedium har ikke brukeren noen mulighet til å bevare for fremtiden slik man kunne med tidligere analoge informasjonsbærere.

På denne måten brukes idag begrepet "intellektuell eiendom" til å gjerde inn og utilgjengeliggjøre alle typer kunnskap og frie verk uten copyright. "Intellektuell eiendom" er tyveri - tyveri fra oss alle, tyveri av kulturarven.

VI ER ALLE RETTIGHETSHAVERE

Det settes ofte likhetstegn mellom interessene til skaperen av et verk og distributøren, dvs. de store monopolene som søker full kontroll over distribusjonskjeden slik at de har full kontroll over både verket, skaperen og kundene. Monopolistene er i ferd med å tilrane seg rettighetene til både skaperen av et verk såvel som rettighetene til kunder og brukere, gjennom en kontroll over digitaliserte verk som er både juridisk og teknologisk. Skapernes naturlige allierte er forbrukerne, samt mindre, uavhengige distributører, ikke de enevoldshungrige monopolene. Både skapere og forbrukere er best tjent med tradisjonell opphavsrett (ikke "intellektuell eiendom"), ideelle rettigheter, individuell eiendomsrett (eksemplarrettigheter) og økonomiske modeller som er forenlige med og fremmer de mange mulighetene som ny teknologi fører med seg for skapende arbeid, billig kopiering og distribusjon, selvbestemmelse og demokrati.

EFN er for beskyttelse av rettigheter til åndsverk, men det er mange andre aktører enn opphavsrettsinnehavere som har rettigheter til åndsverk! Skapere har rettigheter som ikke må undergraves av distributører (bl.a. ideelle rettigheter). Alle og enhver har rett til adgang til verker som er i det fri, uten copyright, eller som har frie copyrightlisenser. Eksemplareiere og forbrukere har rettigheter til (sine eksemplarer av) opphavsrettsbeskyttede åndsverk. EFNs nye lovforslag om leserett til åndsverk søker å ivareta disse rettighetene. Vi er alle rettighetshavere - iallfall inntil monopolene greier å utslette og ekspropriere våre rettigheter.