At Linux i utgangspunktet erobret en sterk posisjon på tjenernes og nettverkenes område, og kan sies å ha trådt sine "barnesko" der, må betegnes som svært gunstig med tanke på den videre fremtid for hele Open Source-konseptet. Dette fordi tjenersiden er nettverkenes og dermed også Internettets ryggrad. Ettersom Linux og Open Source nå er etablert som en utbredt standard innen nettverksverdenen, kan proprietære programvarefirmaer og deres frontorganisasjoner ikke så enkelt stoppe Open Source-konseptet, hverken ved å drive lobbyvirksomhet overfor politikere og lovgivere eller ved å kjøpe seg inn i maskinvareprodusentene for å bevege dem til å produsere maskinvare som er inkompatibel med Open Source.

Imidlertid avhenger fremtiden for Linux og Open Source av at konseptet er i stand til å etablere seg i privatmaskinsektoren, det vil si i Karis og Olas datamaskiner. Windows vil fortsette å dominere inntil et stort antall "vanlige" PC- brukere oppfatter Linux som et attraktivt alternativ.

DAGENS SITUASJON

Forholdet er at Linux og Open Source aldri har hatt en så gyllen mulighet til å vinne frem på desktopen som hva tilfellet er i dag. Hvorfor? På grunn av den programvaretvangstrøyen Microsoft og uten tvil andre softwareselskaper ønsker å påtvinge sine brukere.

Et eklatant eksempel på det er Microsofts nye XP-serie, hvor både operativsystemet og applikasjonene er forsynt med den såkalte Product Activation. Mange kjenner antakelig til dette systemet, hvor brukeren av programvaren gjøres avhengig av programvarefirmaets sentrale aktiveringsfunksjon for å installere sitt arbeidsverktøy på sin egen datamaskin. Tvungen registrering eller aktivering av programvare innebærer at man er forhindret fra å installere og bruke programmet eller programmene uavhengig av softwarefirmaet. I praksis betyr dette at programvareprodusenten i stor grad har tatt kontrollen over brukerens maskin. Når den dagen kommer at aktiverings/registreringtjenesten er utilgjengelig, ens programversjon ikke lenger støttes, eller softwarefirmaet av en eller annen grunn avslår å autorisere brukerens installasjon, blir det tydelig at man har betalt penger for verdiløs kode, og ens personlige datamaskin er med ett blitt fullstendig ubrukelig. En annen variant er software som er programmert til å slutte å virke etter en på forhånd bestemt tid, noe som er enkelt å gjennomføre.

Hvis programvarefirmaet kontrollerer softwaren, kontrollerer det i realiteten hele maskinen og bruken av den. Sett fra et brukersynspunkt tør det være intolerabelt å bruke programvare som ikke kan installeres i dag, i morgen eller om X antall år på ens nåværende eller fremtidige maskin uten "tillatelse" fra et programvarefirma.

HVA MÅ GJØRES?

Det er nødvendig å gjøre et stort antall mennesker oppmerksomme på de praktiske konsekvensene av rigide lisens"avtaler", tvungne registrerings- og aktiveringssystemer. Linux- og Open Source-løsninger gir brukere av datamaskiner tilbake den fundamentale retten og muligheten til å selv bestemme over sine egne arbeidsredskaper. Her er det vesentlig at flest mulig blir bevisste om at det ikke bare er viktig at et arbeidsverktøy skal virke, det er dertil helt vesentlig på hvilke og på hvis premisser det fungerer.

Et tilsvarende resonnement kan gjøres gjeldende i forbindelse med de planer som deler av programvareindustrien har i forhold til å endre programvare fra å kunne være individuelle, personlige og lokale arbeidsredskaper til å bli tjenester som man abonnerer på. Dersom programvaren er leid og baserer seg på å kjøres fra en sentral tjener, er det umulig å gjøre så mye som å skrive et brev til bestemor eller kjæresten uten å ha betalt leien til programvareleverandøren. I tillegg forutsetter systemet at tjenesten er tilgjengelig til enhver tid. Klokskapen i å basere all sin databehandling på tilgjengeligheten av eksterne programvarefunksjoner er for å uttrykke det forsiktig høyst tvilsom. Når det hele tiden introduseres harddisker og private lagringsmedier med en økende og etter hvert formidabel lagrings- og overføringskapasitet, er det i de aller fleste tilfeller både unødvendig og utilrådelig å basere vår databehandling på slike softwareabonnementer. I særdeleshet gjelder det for privatbrukerne.

Situasjonen er delvis annerledes for firmaer, men også her vil man i lengden være bedre tjent med oppbygging av intern kompetanse med eventuell assistanse fra innleide vedlikeholdere enn å gjøre seg avhengig av programvare man ikke selv kontrollerer. Markedsførerne av abonnementsbasert software vil ventelig argumentere med at denne type programvareløsninger gjør at kunden ikke behøver å tenke på noe som helst. Noe som i et nøtteskall viser hvor farlig det er å betrakte en datamaskin som et verktøy man forholder seg passivt til.

Datasikkerhet i vid betydning, som omfatter men ikke slutter ved hver enhets eller brukers fulle råderett over både program- og maskinvare, kan bare opprettholdes konsekvent gjennom lokale løsninger hvor den enkelte bruker eller bedrift kontrollerer datamaskinene i sin helhet. Dersom programvareselskaper har intensjoner om å sikre sin kontinuerlige inntjening ved en overgang til utleie av programvare som deres forretningsmodell, er det å anbefale at vi sier et kontant nei. Her er en vektig grunn til å bedømme Open Source som det alternativ som bør foretrekkes. Det er ikke dermed sagt at ikke online løsninger kan ha sin misjon som et komplement til lokal databehandling og lagring, men betydningen av lokal og individuell kontroll over ens arbeidsredskaper og data er og vil forbli helt sentral.

PROGRAMVARESELSKAPENE

Det er velkjent at store programvarefirmaer har utviklet et utpreget motsetningsforhold til Open Source. Enkelte av disse har gått så langt som til å kalle Open Source en trussel mot all virksomhet som baserer seg på kjøp og salg av "intellektuell eiendom". Noen går enda lenger, som en kjent Microsoft-representant som gav uttrykk for at det ikke hadde vært gjort nok for å "få lovgiverne til å forstå trusselen". Open Source er ganske riktig en trussel mot den proprietære forretningsmodellen for programvare, som er en restriktiv og kontrollerende modell som legger stadig flere restriksjoner på hva brukeren kan gjøre med softwaren og dermed med hele maskinen. Dette forholdet er det viktig å gjøre folk flest oppmerksomme på. Open Source er selvsagt ikke noen trussel mot hverken åndsverk eller opphavsrett, men er selv bygget på og beskyttet av opphavsrett, noe som eksempelvis sikrer en programskaper retten til å forhindre et softwarefirma i å benytte den angjeldende koden til sine egne formål mot skaperens vilje.

Saken er den at proprietære programvarefirmaer på ingen måte ønsker at brukere av datamaskiner skal velge Open Source. Ganske spesielt må de formodes å være motstandere av at Open Source og Linux skal erobre desktopen. Hvilket igjen er årsaken til at de bruker mye energi på å overbevise almenheten om at Open Source-programmer er uegnede for private datamaskiner. Siden Linux allerede er så utbredt på servermarkedet kan det som nevnt vanskelig forbys eller utestenges ved planlagt inkompatibilitet. Følgelig må Linux-motstandere velge en annen strategi. Hva de gjør, er å bruke mye tid og krefter på å overbevise folk om at bare proprietær programvare produsert av Microsoft og andre konserner kan være funksjonell og brukbar. Dette må antas å være bakgrunnen for at enkelte opphavsrettsjurister med nær tilknytning til programvareindustrien og andre analytikere med de samme forbindelser har brukt betydelig hjernekraft på å skrive hva som nærmest kan karakteriseres som høyst uvederheftig skremselspropaganda om hvor utilstrekkelig Open Source-modellen er som en levedyktig løsning for desktopen.

Det er imperativt å forstå at dette er softwarekonsernenes strategi for å slåss for sin egen fremtid. Restriktive programvarelisenser og bruksbetingelser som med hensikt fratar brukerne av programvaren muligheten til å bestemme over sine personlige datamaskiner er mekanismer som tas i bruk for å etablere og opprettholde kontroll over brukernes databehandling.

De proprietære programvarekonsernenes forsvar for sin usympatiske praksis vil være at de er nødt til å beskytte seg med tiltak som restriktive lisenser, kopisperrer, tvungne aktiverings- eller registreringsrutiner eller andre begrensninger for å forsvare sin forretningsdrift og sin intellektuelle eiendom. Vårt svar må være at vi for alvor stiller spørsmålstegn ved berettigelsen av en forretningsmodell som nødvendiggjør omfattende restriksjoner, kontroll og trusler om straff. Selv om utvalget av produktivitetsapplikasjoner for Linux har vært mindre enn hva man har kunnet få under Windows, har dette bedret seg i raskt tempo i den senere tid, og Open Source-modellen fremtrer nå som et mer og mer realistisk alternativ. Denne realitet har de proprietære aktørene motvillig måttet innrømme, noe som har avfødet feilfremstillinger og forsøk på å motarbeide konseptet. De er meget vel klar over at den dagen en stor andel av verdens datamaskinbrukere forstår at storbusiness-modellen for utvikling, produksjon og distribusjon av dataprogrammer er unødvendig, vil deres restriktive og kontrollerende praksis overfor sine kunder bli umulig å opprettholde, og disse selskapenes fortjeneste kommer til å bli drastisk redusert.

Softwareselskapene rettferdiggjør seg ved å henvise til programvareindustriens betydning for samfunnet, fordi programvarevirksomhet er en stor og voksende industri, som fortjener å leve på grunn av alle de menneskene den beskjeftiger og de derav følgende skatteinntektene. Vi bør ikke la oss påvirke av denne form for selvlegitimerende argumentasjon. Den proprietære, sentraliserte og kontrollerende modellen for programvareutvikling er overflødig, og er i det lange løp skadelig for samfunnet fordi denne strukturen for å kunne overleve er nødt til å i økende grad søke kontroll over markedet, brukerne og deres PC'er for å sikre sin fortjeneste. Det er trivielt at dette er hva som ligger til grunn for deres utålelig restriktive betingelser, deres PR-kampanjer overfor publikum, og deres lite ærefulle påvirkning av politikere og lovgivere. Dette er også motivasjonen bak ønsket om å få sine kunder over på en utleieordning i stedet for lokale og brukerkontrollerte programvareinstallasjoner.

FREMTIDEN

Vi er nødt til å se i øynene at mange programvarefirmaer bør og må forsvinne. Brukerne og samfunnet må si et bestemt "nei" til de begrensninger disse selskapene ønsker å påtvinge oss og vår databehandling. Vi kan ikke akseptere å opprettholde dem og deres modell bare fordi de i øyeblikket sysselsetter et stort antall arbeidstakere. Ettersom dataprogramvarens primære berettigelse ligger i dens verdi som arbeidsredskap for å generere videre verdier, er det påkrevet at vi fokuserer på dette aspektet og unngår å la oss manipulere av programvareindustriens forsøk på å rettferdiggjøre sine ønsker om å kontrollere vår fremtidige databehandling.

Når den sentraliserte utviklingsmodellen som dagens programvaregiganter representerer har nådd sin veis ende, vil der alltid være muligheter for mindre virksomheter og kreative enkeltpersoner som kan tilby sin programvare til et betalende marked. En misoppfatning som bevisst fremmes av de proprietære aktørene er at Open Source handler om at "alt skal være gratis". Det er ikke tilfellet. Vi har all mulig grunn til å tro at fremtiden i en konstant foranderlig verden alltid vil by på muligheter for både gratistilbud og kommersielle kreative løsninger som vil være attraktive for kjøperne og gi inntekter til de som lager dem. Et slikt mangfold bør oppmuntres aktivt, både av offentlige myndigheter og privatpersoner som foretar sine valg.

En viktig avsluttende konklusjon må være at det er vesentlig å forlate storbusinessmodellen for programvareutvikling. Dét krever en innsikt i at tiden nå er kommet til at Open Source bør og kan erobre desktopen for å bli der, og en ledsagende vilje til å være med og bidra til at så skjer.