Copyright Thomas Gramstad 2007

This work is licensed under a Creative Commons Attribution-Noncommercial-No Derivative Works 2.5 Denmark License.

Bok og bibliotek nr. 7 2006

Fremtredende bibliotekarer og bibliotekorganisasjoner går inn for å bevare/innføre det tradisjonelle skillet mellom utgiver og bibliotek i den digitale verden. Dette kan vi lese både i Bibliotekutredningen og på nettsidene til Norsk bibliotekforening. Problemet med det er at det ikke bare er unødvendig, men i mange tilfelle direkte skadelig.

ABMs bibliotekutredning er på flere måter visjonær og oppløftende lesning. Men på ett punkt, og et meget vesentlig sådan, ser det ut til at man har gitt opp kampen. Det dreier seg om villigheten til å nøye seg med å leie tilgang til filer (tekst, lyd, video), til forskjell fra det å kjøpe og eie filer på samme måten som bibliotekene idag eier fysiske samlinger av papirbøker, plater osv. Det å eie noe gir helt andre rettigheter og en helt annen sikkerhet og trygghet enn det å være en leietaker. Derfor er det en potensiell trussel mot kulturlivet generelt og hver enkelt låner spesielt når bibliotekarene gir opp å kjempe for å eie sine egne samlinger, og dermed gir avkall på disse grunnleggende rettighetene. Bibliotekarene har til og med akseptert bransjens bedragerske språkbruk, der det som helt klart er utleie likevel betegnes som "kjøp" (av lisenser, tilgang etc.).

I mange tilfeller er salgsvilkårene så utradisjonelle at det blir vesentlig avvik mellom normale kundeforventninger knyttet til ordene "kjøpe/selge" og det som faktisk tilbys - f.eks. når det som "kjøpes" selvdestruerer og forsvinner etter en viss tid, ved hjelp av innebygd DRM-kontrollteknologi.

Begrepene "Salg" og "kjøp" er knyttet opp mot et historisk sett med forventninger og rettigheter, som også er nedfelt i Markedsføringsloven og i Forbrukerkjøpsloven. Det blir derfor en form for juks eller regelrett svindel å bruke disse begrepene og de positive assosiasjonene de gir til det å eie noe, om noe som kun er en form for leieordning.

Bibliotekarene og deres organisasjoner burde derfor ta avstand fra denne uthulingen av deres rettigheter og av lånernes og samfunnets interesser, og samtidig ta samlet og høyrøstet avstand fra DRM-teknologi.

Men i tillegg til dette reaktive standpunktet, vil jeg også foreslå to offensive, proaktive tiltak som bibliotekene kunne foreta seg for å fremme en radikal økning i allmennhetens tilgang til den digitaliserte kulturarven:

1. Lag et automatisk system som hvert år skriver ut en oversikt over hvilke norske verk som faller i det fri (utløper fra opphavsrettslig vernetid etter 70 år) det året. Å lage dette systemet/programvaren kan være en oppgave for Nasjonalbiblioteket og bør skrives som fri programvare/Open Source som kan deles med andre institusjoner og andre land.

2. Ta i bruk fildelingsteknologier som f.eks. BitTorrent til å spre og tilgjengeliggjøre verk som er falt i det fri, og som dermed fritt kan spres. Norgesbiblioteket kan ha sin egen BitTorrent-portal der man i tillegg til selve verkene også samler omtaler av dem, som gjør det lettere for lånerne/meddistributørene å finne frem til det de er interessert i. Ved å bruke BitTorrent kan båndbreddeforbruket deles med lånerne, slik at bibliotekene kan få mindre belastning på sine egne linjer. Lånerne kan også trekkes inn i arbeidet med/oppmuntres til å skrive omtaler av de frie verkene, samt at man selvsagt kan samle inn anonymiserte, statistiske data av typen "de som leste/lastet ned denne boka leste også denne og denne og denne boka".