I vår digitale virkelighet er spørsmålet om hvordan lagre vårt fotografiske billedmateriale for fremtiden et vesentlig sådant. Mennesket er et "visuelt vesen", og vår synssans og de informasjoner og opplevelser denne gir er vesentlig for vår orientering og vår virkelighetsoppfatning. Dermed blir det fotografiske materiale vi produserer en viktig del av vår kultur og vår intellektuelle kapital.

Fotografier har en historie å fortelle. De illustrerer, beveger, dokumenterer og informerer oss. Følgelig er det viktig at fotografisk materiale lages på den best mulige måte med tanke på dets nåtidige og fremtidige kvalitet og verdi.

HVA INNEBÆRER "LOSSY" KOMPRIMERING?

I denne sammenhengen kommer spørsmålet om filformater inn. Som de fleste vet, har det lenge vært en utbredt praksis å komprimere elektroniske bilder med JPEG-teknikken. Benevnelsen er en forkortelse for Joint Photographic Experts Group. Filene kjennes ved at de har ekstensjonen .jpg, .jpeg eller noen ganger også .jfif, som står for JPEG File Interchange Format. Når et fotografisk bilde lagres i JPEG kaller vi prosessen en tapskomprimering, på engelsk "lossy compression", fordi bildet komprimeres med tap. Komprimering skjer fordi filen blir mindre, noe som er hensiktsmessig når filen skal sendes gjennom telelinjer eller datanettverk hvor begrensning av filstørrelsen er ønskelig. Dette definerer i grove trekk bruksområdet for JPEG.

Komprimeringsalgoritmen medfører som antydet tap av informasjon, og dette er en sentral om enn ofte oversett faktor i denne sammenhengen. Alle bildefiler som lagres i eller konverteres til JPEG vil miste deler av den digitale informasjon som beskrev det opprinnelige bildet. Vi har her å gjøre med en kompromissløsning hvor tanken er å fjerne informasjon som det menneskelige øyet har vanskeligere for å se. Konkret dreier det seg om at øyet er mer sensitivt overfor fargeintensitet enn små overganger mellom farger og detaljer.

JPEG-komprimeringen fungerer derfor ved at man fjerner de små graderingene i bildet som øyet som oftest ikke umiddelbart oppfatter. Denne komprimeringen er imidlertid et kompromiss, og selv om man typisk både i digitale kameraer og i billedredigeringsprogrammer kan spesifisere hvilken komprimeringsgrad og dermed hvilket informasjonstap man vil tolerere, medfører JPEG-komprimering alltid en kvalitetsreduksjon av det bildet som behandles på en slik måte.

VELG UKOMPRIMERT

Vi har å gjøre med to ledd i denne prosessen. Den ene er komprimeringen i det bildet blir komprimert, det vil si kodet med JPEG-algoritmen. Den andre er den dekodingen som skjer hver gang når man tar den komprimerte bildefilen inn i et program for å lese/se på bildet. Dette gjør det hele temmelig komplisert, fordi den resulterende kvalitet avhenger av både kvaliteten og graden av den opprinnelige komprimeringen/kodingen og av kvaliteten på den dekoding som skjer hver gang bildet betraktes i et fotovisningsprogram eller en Internettleser.

Det er likevel ikke til å komme fra at JPEG alltid representerer en større eller mindre reduksjon i kvalitet. Denne er ikke alltid synlig for det blotte øyet, men den er der dersom bildet har vært komprimert med JPEG. Vi bør være klar over at dette får høyst praktiske konsekvenser. For det første vil et bilde som har blitt komprimert med JPEG aldri ha den samme kvaliteten som et tilsvarende bilde som aldri har blitt utsatt for tapskomprimering. For det annet vil skalering eller redigering av et JPEG-bilde redusere kvaliteten fordi viktige deler av den informasjonen man trenger for et optimalt resultat er blitt borte i komprimeringen.

Hvis du er opptatt av maksimal billedkvalitet og redigerbarhet, bør du absolutt velge ukomprimerte opptak. Egentlig er det en selvmotsigelse å bruke JPEG som eneste filformat for sine lagrede filer dersom man har et godt digitalkamera eller en god scanner. Spørsmålet om du kan *se* JPEG-komprimeringen der og da er bare én problemstilling, og selv om du ikke ser forskjell med ditt øye, din printer og/eller din skjerm, kan andre være i stand til det. Noe annet er at det i høy grad avhenger av motivet hvorvidt JPEG er ødeleggende eller ei.

For natur- og landskapsfotografier er detaljgjengivelse og høyest mulig bildekvalitet gjerne mer imperativt enn i miljøskildringer fra en by. Typiske reportasjer er et annet eksempel som ikke krever høyeste kvalitet, og avistrykk bruker i stort omfang JPEG som grunnlag. Likevel kan det vanskelig benektes at ukomprimerte lagringsformater gir de beste resultater. Det finnes også tapsfri komprimering, men i forhold til disse oppstår et annet problem, nemlig fremtidig kompatibilitet. Det sikreste er derfor ukomprimerte formater. I et digitalkamera har man gjerne et ukomprimert opptaksformat som RAW eller NEF. Disse er funksjonelle, men etter opptaket bør de redigeres og konverteres til et ukomprimert og ikke-proprietært (alment) format, hvor TIFF (Tagged Image File Format) peker seg ut som det mest allsidige og sikre med tanke på varig kompatibilitet i forhold til ulike programvareplattformer.

Vi foretar en oppsummering slik:

• JPEG innebærer fjerning av informasjon. Dette betyr uunngåelig kvalitetsreduksjon og verdiforringelse av informasjonen, hvor mye avhenger av motivet. Motiver med fine detaljer i forholdsvis høy kontrast utsettes for størst synlig skade.
  
  
• JPEG-komprimeringen betyr at du mister den bildeinformasjonen du bør ønske deg for å ha mest mulig spillerom for senere redigeringer av bildet. Dette kan være både kontrastjusteringer, fargebalanseringer eller oppskarping. Det er ikke til å komme fra at en ukomprimert fil er ønskelig. Vær klar over at hvis filen én gang har blitt JPEG-komprimert kan ikke den tapte informasjonen og kvaliteten gjenskapes ved senere konverteringer til eksempelvis TIFF eller PSD, selv om man kan hindre videre degradering ved en slik konvertering før eventuell bearbeiding av bildet.
  
  
• JPEG betyr 8-bits filer. Opptak i JPEG fratar deg derfor muligheten til å få 12-bits filer å jobbe med. All erfaring viser at 8 bits fargedybde gjør at toneomfanget innskrenkes slik at den fryktede utblåsningen av høylys ved overeksponering blir mer uttalt. God digital opptaksapparatur i form av kvalitetsscannere eller digitale kameraer har mulighet til 12/16 bits opptak, og spillerommet ved eksponering blir vesentlig større når man velger dette fremfor JPEG.
  
  
• Hvis man ser på dette i et litt utvidet perspektiv, er det sterkt ønskelig å bevare våre viktigste digitale billedfiler i ukomprimerte formater både av de ovennevnte grunner og fordi det er sannsynlig at det vil bli utviklet nye filformater som det vil være aktuelt å konvertere tidligere bildefiler til. Da er det selvsagt best at disse filene foreligger i et ukomprimert format for et best mulig resultat. "Alt" man gjør på en komprimert fil blir suboptimalt i forhold til å foreta de samme operasjonene på en fil som aldri har vært komprimert.

Naturligvis er det en lang rekke andre faktorer som avgjør hvor bra et foto kan bli. Eksempelvis er en ørliten unøyaktighet i fokuseringen mye mer ødeleggende enn JPEG-komprimering, et bilde som er ute av fokus kan ikke bli optimalt uansett filformat. På samme måte er en JPEG-fil fra et Canon D60 eller et tilsvarende kvalitetsdigitalkamera et uendelig mye bedre utgangspunkt for et kvalitetstrykk enn en TIFF- eller RAW- fil fra en rimelig Point and Shoot kompaktdigital.

KONKLUSJONER

Det finnes nok en rekke myter om JPEG, men det kan diskuteres hvilken som er den mest misvisende. Etter mitt skjønn er den mest utbredte myten, og ikke minst den mest potensielt skadelige, at filer med lossy komprimering er likeverdige med ukomprimerte filer. JPEG-komprimering er en ufrakommelig destruktiv prosess som bør unngås i kritisk arbeide hvor skarphet og teknisk kvalitet er vesentlig. Selv om forskjellene kan være meget subtile, er de der.

En annen myte nær beslektet med denne er at man kan bruke det menneskelige øyets øyeblikkelige oppfatning av hvorvidt dette ser bra nok ut som kriterium på om JPEG er godt nok. Hvorvidt øyet ditt ser forskjellene er sekundært, fordi andres øyne meget vel kan se dem, og det samme gjelder dine øyne med et annet avbildningsutstyr nå og i fremtiden. I tillegg kommer som nevnt redigerbarheten med ukomprimerte filer.

Konklusjonen vi må trekke av disse kjensgjerningene, er at dersom vi ønsker å bevare våre fotografiske produkter best mulig for fremtiden, bør vi sørge for at alle viktige fotografiske opptak gjøres i ukomprimerte filformater så langt det lar seg gjøre. Har man en ukomprimert fil, kan denne alltid danne utgangspunkt for konverteringer til andre formater etter behov, mens man hele tiden beholder den opprinnelige filen som en "master". På denne måten sikrer vi vårt verdifulle billedmateriale, hvis vi også husker på den avgjørende viktigheten av å kopiere og lagre alt viktig materiale på en slik måte at det ikke mistes. Informasjon som ikke kopieres og sikkerhetskopieres er å betrakte som mistet i utgangspunktet, og det er derfor en grunnleggende regel å sørge for back-up rutiner for all informasjon som er viktig. Bevaring av digital informasjon krever en god del kunnskap og omtanke, men dersom vi følger disse enkle reglene vil våre fotografier leve videre i fremtiden.