Sammendrag fra Personvernkonferansen 2006, lørdag 1. desember 2006 på Hotel Bristol i Oslo Av Per Inge Østmoen, EFN Personvernkonferansen startet klokken 10:00 og varte til 15:30. Arrangør var Avdeling for forvaltningsinformatikk under Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, med støtte fra Personvernnemnda. Konferansen ble gjennomført med i alt syv foredragsholdere, og det var anledning til å stille spørsmål både etter hvert foredrag og i en oppsummeringsrunde med en generell diskusjon til slutt. På forhånd var den blitt annonsert på følgende måte (sitat): "Lovgivning om personvern innebærer en detaljert regulering av adgangen til å behandle personopplysninger og setter videre krav til slik behandling. Samtidig gjør digitaliseringen av samfunnet at "behandling av personopplysninger" skjer på nærmest alle områder og nivåer av samfunnet. Dette innebærer at svært mange mennesker må kjenne og etterleve lovgivningen. Reglene er generelt formulerte og er til dels vanskelig å forstå og anvende. I hvilken grad er det mulig å realisere personvernidealet ved hjelp av rettsregler? Hva annet enn lovgivning trengs for å sikre personvernet, og hvilket vern er det realistisk å realisere? Konferansen legger opp til en bred diskusjon av disse og andre utfordringer i feltet mellom personvernidealer og ÿÿ realiteter." 1. Første foredragsholder var Iver B. Neumann, seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Neumann hadde utviklet et resonnement som gikk ut på at der personvernet er særlig sterkt, kan fallhøyden være særlig stor for den som ikke følger samfunnets normer. Til støtte for denne tanken henviste Neumann til USA, der fire millioner mennesker er fratatt sin frihet ved myndighetenes inngrep i form av fengsling og andre lovmessige frihetsberøvelser samtidig som personvernet tradisjonelt har stått sterkt. Neumann sa imidlertid lite konkret om hvordan personvernets kår var i USA. Deretter berørte Neumann temaer som personvern kontra kollektive rettigheter, som for eksempel kunne være relevant i forbindelse med respekt for fremmede skikker som er ulike i forhold til de tradisjonelt norske. Neumann hadde også interessante betraktninger rundt mulige avveiningsproblemer vedrørende personvern versus effektivitet innen helsevesenet, og personvern kontra forskning. 2. Foredragsholder nummer to var Inger-Anne Ravlum, hvis foredrag var viet temaet "Hva viser undersøkelser om personvernets kår i Norge?" Dette var et meget interessant foredrag, ettersom Ravlum kunne ta utgangspunkt i en undersøkelse hun selv hadde foretatt i 2005, og som hadde til oppgave å finne ut hva "folk flest" forbinder med personvern. Ravlum spurte helt vanlige mennesker om disse tingene. Hun fant ut at en vanlig oppfatning av personvern er at "personvern er å ikke bli ringt opp av fremmede." På direkte spørsmål om de fryktet skadevirkninger dersom personopplysninger ble misbrukt, var noen av de mer alminnelige svarene varianter av følgende: "Opplysninger misbrukes ikke - hvorfor skulle noen ha interesse av lille meg?" "Jeg kan trygt gi fra meg opplysninger - andre passer på mine interesser." Samtidig sa langt de fleste at "personvern er viktig." Da blir spørsmålet hva som egentlig er personvern. Det viste seg i Ravlums undersøkelse at et stort antall av de som ble spurt manglet et gjennomtenkt forhold til begrepet personvern og ikke helt visste hva de mente. Et eksempel på dette, er at mange i undersøkelsen uttrykte skepsis til utbredt kameraovervåkning, men de kunne likevel ikke nevne noen eksempler på steder hvor de syntes at kameraovervåkning ikke er berettiget. Et annet og kanskje enda mer illustrerende eksempel, er at intervjuobjektene mente at personopplysningloven og dens bestemmelser om personvern er bra. Men de aller fleste blant de spurte hadde ingen anelse om hva som står i denne loven. 3. Den tredje foredragsholderen var Ottar Hellevik, som er professor ved Institutt for statsvitenskap ved UiO. Han tok opp temaet "Om å måle personvern: fallgruber og snubletråder." Helleviks første observasjon var at mennesker gjerne har en stor motvilje mot å vedgå det når det er noe de ikke har greie på, og at dette er en viktig feilkilde i spørreundersøkelser fordi individer kan svare på noe de mangler forutsetninger for å svare på ut fra de kunnskapene de har. En annen sentral kilde til feil er bevisste feilerindringer, som individet kan gripe til for å oppfylle et konsistensbehov. Et eksempel er at man kan hevde å ha stemt på et annet politisk parti eller inntatt et annet standpunkt enn hva man i virkeligheten gjorde, i den hensikt å forsøke å få sin tidligere stillingstagen til å passe med situasjonen her og nå. Andre observasjoner gjort av Hellevik angående meninger og undersøkelser av dem: - Ledende spørsmål vil alltid føre til at andre momenter som en person ellers ville kunne svare ut i fra blir trengt i bakgrunnen av det ledende spørsmålet. - Avhengig av hvordan spørsmål formuleres, kan man få akkurat de svar man ønsker. - For å avdekke inkonsistenser, kreves en lang rekke spørsmål. - Mange mennesker har en tilbøyelighet til å la seg rive med til å bli enige om noe, uten å mene noe med det når det kommer til stykket, og fremfor alt uten å nødvendigvis ha kunnskaper om hva man mener noe om. - Dersom målet er å få frem et korrekt bilde, er det viktig å bruke flere spørsmål med forskjellig tendens. - Vær oppmerksom på forskjellen mellom rangering og vurdering. - I mange tilfeller oppstår den såkalte "intervju-effekten." Denne består i at den som spørres, svarer ut fra hva han eller hun antar at det forventes at man skal svare. - Dersom resultater fra forskjellige utspørringer skal være sammenliknbare, må den samme metoden benyttes i de utspørringene som skal sammenliknes med hverandre. 4. Foredragsholder nummer fire var Thomas Olsen, stipendiat ved Avdeling for forvaltningsinformatikk ved UiO. Olsens foredrag hadde tittelen "Kan teknologi bedre personvern?" Kjernen i hans budskap var idealet om at den enkelte skal kunne bestemme over opplysninger som gjelder en selv. Teknologi som muliggjør dette, kan brukes til å styrke personvernet. Slik teknologi kan, dersom den er laget for å gjøre det, for eksempel tillate mennesker å bevise at de er rette vedkommende ved betalingstransaksjoner uten at det er nødvendig å identifisere seg. Olsen nevnte også kort den norske Ekomloven, som gir plikt til å registrere abonnenter på telefon og internett, men som ikke gir plikt til å lagre elektroniske trafikkdata. Dette i motsetning til det EU-påtvungne Datalagringsdirektivet som pålegger slik lagring i minimum seks måneder. Olsen henviste til et nettsted drevet av det amerikanske Electronic Privacy Information Center, http://www.epic.org/, for mer informasjon. 5. Den femte foredragsholderen var Rune Opdahl, advokatfullmektig hos Wiersholm, Mellbye & Bech. Opdahl foredro om emnet "Noen grunner til at Personopplysningsloven kan være vanskelig å anvende." Opdahl startet med å konstatere at det i dag behandles personopplysninger uansett hva man gjør i samfunnet. I følge Opdahl gjør dette faktum det hensiktsmessig å etablere flere personopplysningslover, som kan dekke hvert sitt hovedområde. Opdahl skisserte så flere slike områder: - Forvaltningsmessige forhold - Arbeidsforhold - Kommersielle forhold Opdahl redegjorde for de primære rettslige grunnlag for Personopplysningsloven; lovhjemmel og samtykke. Opdahl beskrev sitt inntrykk av folk flest på denne måten: "Etter min mening er det slik at folk samtykker til alt mulig." Opdahl fortsatte med å slå fast at i praksis er ikke samtykket hverken informert eller spesifikt. - Dette er tankevekkende, og viktige momenter å være oppmerksom på. 6. Foredragsholder nummer seks var den som nok ble imøtesett med størst forventning fra EFNs side, nemlig informasjonssjef Ove Skåra fra Datatilsynet. Hans foredrag var viet temaet "Informasjon som virkemiddel for å realisere personvernidealet." Skåra åpnet med påpekningen av at "Informasjon kan bare løse problemer som skyldes mangel på informasjon." Slik informasjon kan typisk være å skape oppmerksomhet om at en gitt lov eller et gitt regelverk eksisterer, og ikke minst gi kunnskap om innholdet i loven eller regelverket. Skåra var meget bevisst om den utfordring som det er å skape forståelse for behovet for personvern, og illustrerte sitt poeng ved bildespråk. Bildet han brukte, var en "kommunikasjonstrapp" med mange trinn. Trappen går fra informasjon på det nederste trinnet, til en konsolidering av ny atferd på bakgrunn av denne informasjonen på det øverste trinnet helt på topp. Skåra slo fast hva som neppe kan være uventet, nemlig at det er lettest å få gjennomslag for informasjonens innhold når det på forhånd er en positiv holdning tilstede. Men, advarte Skåra, "Befolkningen har liten kunnskap om egne rettigheter, men en stor tillit til at andre skal ivareta disse rettighetene." Hans kommentar til situasjonen var at "den som ikke har kunnskap kan ikke ta ansvar, den som har kunnskap kan ikke unngå å ta ansvar." Dette må forstås som en klar oppfordring til opplyste mennesker om å ta ansvar og handle på sine kunnskaper. Til avslutning kom Skåra inn på den debatten som hadde oppstått (november-desember 2006) mellom Guro Slettemark og Inger Marie Sunde. Hans kommentar til denne debatten om overvåkning av alle borgere ved å lagre deres elektroniske trafikkdata slik at det i lang ettertid blir mulig å kartlegge deres bevegelser i detalj, var å antyde muligheten for at "folk flest" hadde stor forståelse for det syn som Sunde var eksponenten for. Grunnen til en slik forståelse var i følge Skåra at det er lett å forholde seg til enkle og forståelige fiendebilder som "kriminelle" og "terrorister" og føle at "nå må noe gjøres for å få tatt disse kriminelle." Å se større sammenhenger, og å forholde seg til mekanismer som maktforhold i samfunnet og balansen mellom borgere og myndigheter, er atskillig mer krevende selv om det er denne tilnærmingen som gir et mest mulig realitetsbasert bilde av virkeligheten. 7. Det syvende og avsluttende foredraget ble holdt av Dag Wiese Schartum, professor ved Avdeling for forvaltningsinformatikk, UiO. Schartums foredrag omhandlet "Personvern: Muligheter og grenser for myndighetenes styring." Schartum sa at "det generelle temaet er at politikerne har foretatt noen avveininger, som har nedfelt seg i Personopplysningsloven." Schartum foretok en oppsummering av hvilke virkemidler staten har til rådighet: A. Rettslige virkemidler: Generelt bindende regler i form av lov og forskrift, samt individuelt bindende regler i form av enkeltvedtak og konsesjon. B. Organisatoriske virkemidler: Organiseringen i departementene, organisering av tilsynsfunksjon, organisering av behandlingsansvarlige, organisering av registrerte personer. C. Økonomiske virkemidler: Bevilgninger til myndigheter, økonomiske sanksjoner, økonomiske belønninger. D. Pedagogiske virkemidler: Informasjon, veiledning, opplæring og bevisstgjøring, debatter og varslingsrolle. E. Teknologiske virkemidler: IKT som styrker tilsyns- og informasjonsfunksjoner, IKT som hjelpemidler for behandlingsansvarlige, IKT som hjelpemidler or registrerte personer. Når det gjelder rettsliggjøringen av virkemiddelbruken, hadde Schartum følgende punkter: - Legalitetsprinsippet (kravet om at tiltak skal være hjemlet i lov) kan gjøre konkrete lovvedtak nødvendig - Lovvedtak kan innebære effektiv styring - Lovvedtak kan gi forutberegnelighet og stabilitet "Men hva er forutsetningen for at lovgivning skal virke?" Til dette spørsmålet svarte Schartum: - Den må oppleves som legitim og rettferdig - Den må ha kjent innhold - Den må være forståelig - Den må være tilgjengelig Videre er det ønskelig at "lovlydighet lønner seg." Dette er tilfellet dersom lovverket fyller disse kravene: - Det også tjener andre sikkerhetsinteresser enn de umiddelbart innlysende - Det kan gi konkurransefortrinn - Det kan skape og bygge relasjoner og tillit Schartum kom til slutt med følgende råd: - Vi må legge stor vekt på å finne ut om virkemidlene virker, og særlig om lovgivningen virker. - Vi kan vurdere en bredere virkemiddelbruk, vurdere større vekt på gruppe- og myndighetsorientering. - Vi kan legge større vekt på pedagogiske og teknologiske virkemidler - Rettslige virkemidler brukes primært konsoliderende - I evaluering av virkemiddelbruken legges det vekt på at denne bør være områdevis men samtidig fortløpende og helhetlig, systematisk og forberedt. - Utviklingsløpet må alltid vurderes fortløpende - Det er behov for forskning. Den påtenkte generelle diskusjonen etter foredragene vedrørende realiseringen av personvernidealet ble kort, det kom lite viktig frem som ikke allerede hadde blitt behandlet i forbindelse med foredragene. Oslo, 18. desember 2006 Per Inge Østmoen, EFN Dette dokumentets nettadresse er: http://efn.no/afin-personvernkonferanse2006.txt